Det er ingen hemmelighet lenger

«Du må holde dette hemmelig og ikke lese det for noen fremmed»

SLIK skrev William H. Morey til sin unge kone i Pennsylvania, Elisa Ann, i 1863. Dette var under den amerikanske borgerkrig, og han skrev sitt brev fra Acquia Creek i Virginia med en noe mangelfull rettskrivning og tegnsetning. Han var en 24 år gammel nygift soldat fra Hanover i Pennsylvania og kjempet på nordstatenes eller unionens side. Hvem var fiendene? Andre amerikanere, som støttet konføderasjonen av sørstater som hadde trukket seg fra unionen fordi de mente at lederne i Washington, D.C., hovedstaden, blandet seg inn i deres økonomiske anliggender. Hva var det Morey ville at hans kone skulle holde hemmelig? Det skal vi komme tilbake til, men la oss først trekke fram noen bakgrunnsopplysninger.

Den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861 etter at sju av sørstatene meldte seg ut av unionen. Ytterligere fire stater fulgte deres eksempel. Disse elleve statene dannet konføderasjonen. Opprettholdelsen av slaveriet var et av de viktigste stridsspørsmålene mellom nord og sør. De rike plantasjeeierne i sørstatene hevdet at nordstatene saktens kunne ha råd til å avskaffe slaveriet, siden deres økonomi ble styrket av tusenvis av europeiske immigranter. Sørstatenes økonomi derimot, som var basert på bomullen, trengte de nesten fire millioner slaver for å ha framgang. Dette var iallfall det de mente.

Hva mente president Abraham Lincoln? Han skrev følgende i august 1862: «Det viktigste for meg i denne kampen er å redde unionen, og verken å redde eller gjøre ende på slaveriet. Hvis jeg kunne redde unionen uten å frigi en eneste slave, ville jeg gjøre det, og hvis jeg kunne redde den ved å frigi alle slaver, ville jeg gjøre det.» Like etter dette, den 1. januar 1863, kom Lincoln med en kunngjøring om frihet for alle slaver som var underlagt opprørerne. Dette oppfattet slaveeierne i sørstatene som et knusende økonomisk slag, fordi de mente at de tapte «eiendom i form av slaver som var verd flere milliarder dollar» uten å få noen kompensasjon for det.

Den forferdelige borgerkrigen kostet minst 618 000 unge amerikanere livet i årene 1861—1865. Dessuten ble mange såret. Disse amerikanske tapene var større enn i noen annen krig. William Morey befant seg midt oppe i denne konflikten da han skrev sine dagboksopptegnelser og sitt hemmelige brev den 25. januar 1863. Hvilke hemmeligheter kunne han, en vanlig soldat, ha om krigen?

Et brev preget av bitterhet

Han innledet brevet med å takke sin kone for «den tobakken og andre ting» som hun hadde sendt ham. Så skriver han: «Jeg mener og ser at denne krigen er bare humbug og dreier seg om penger. Alle prøver å tjene mest mulig penger, og det er det eneste som holder denne krigen i gang, og nå ser vi hvordan denne krigen går. Hvis jeg bare var hjemme igjen, ville jeg slå ned den første som kom og spurte meg om jeg ville melde meg igjen. Vi blir behandlet som hunder her, ja, mang en hund har det bedre enn vi har det, og du skal vite at hvis jeg bare hadde fått pengene mine for disse fire månedene ville jeg forsøke å rømme. Vi får dårligere og dårligere forpleining for hver dag.»

Han forklarte hvor de var stasjonert: «Det er et vakkert sted og veldig fin utsikt. Vi kan se båtene komme på Potomac . . . Her sliter vi noen dager hardt med å laste [jernbane]vognene og får bare halvparten av den maten vi trenger. Mange av guttene våre snakker om å rømme om de bare fikk pengene sine . . . Vi bare marsjerer og utfører tunge plikter hele tiden.»

Likevel var disse savnene for ingenting å regne mot de lidelsene som ble påført de soldatene som deltok i selve kamphandlingene. I en av kampene mistet sørstatsgeneralen D. H. Hill 2000 av sine 6500 soldater. Han skrev: «Det var ikke krig, det var mord.» (Gray Fox av Burke Davis) Vernepliktsbestemmelsene både i nord og i sør virket slik at de som hadde penger, kunne bli fritatt eller kjøpe seg fri fra militærtjenesten. Noen av de mindre bemidlede i sørstatene klaget over at det var «den rike manns krig og den fattige manns kamp». Korporal Morey fikk en godtgjørelse for sin krigstjeneste, og ved hjelp av disse pengene startet han et bakeri.

De som havnet i fangeleirer som den i Andersonville i Georgia, måtte ofte leve under forferdelige forhold. «En bekk med nesten stillestående vann rant gjennom den. Sykeligheten og dødeligheten var uhyggelig stor, sanitærforholdende elendige, og trangboddhet og dårlige klær og mangelfull kost bidrog til de usunne forholdene.» (Andersonville, en brosjyre) Enda verre var de morderiske overgrepene og den plyndringen fangene ble utsatt for fra gjenger av småkriminelle medfanger som ble kalt «Raiders». De fikk i stand «orgier av plyndring og vold». Minst 12 920 soldater døde i Andersonville av en eller annen årsak.

Har menneskene nådd lenger nå i 1995? Har de høstet lærdom av historien? De forferdelige massakrene i Rwanda og Liberia, på Balkan og mange andre krigsherjede steder er nyere eksempler på menneskers umenneskelighet overfor andre mennesker. Katolske og ortodokse troende som utgir seg for å være kristne, har unnlatt å leve i samsvar med Kristi Jesu kjærlige eksempel. Bare Jehovas vitner har opprettholdt sin nøytralitet og nektet å lære krigføring og delta i kriger. Og det er ingen hemmelighet. — Jesaja 2: 4; Mika 4: 3.