Der hvor AIDS er en epidemi

PÅ UNDER 15 år har AIDS kastet sin skygge over alle kontinenter på jorden. På bare noen få år har denne biologiske bomben eksplodert og antatt epidemiske dimensjoner. Verdens helseorganisasjon (WHO) har anslått at 5000 mennesker blir smittet hver dag verden over. Det er mer enn tre mennesker pr. minutt! Det er de fattige landene, de såkalte utviklingslandene, som er hardest rammet. WHO har anslått at innen år 2000 vil 90 prosent av alle HIV-smittede og til slutt 90 prosent av alle AIDS-syke bo i et utviklingsland.

De som blir hardest rammet

Rose var 27 år og gift og hadde tre barn da hennes mann plutselig ble syk. Han døde noen måneder senere. På det tidspunktet visste man ikke sikkert hva dødsårsaken var. Legene stilte diagnosen tuberkulose. Noen slektninger sa at han var blitt forhekset. Mannens slektninger tok fra henne eiendommen hennes. Svigerfamilien tok barna hennes en gang hun var ute. Rose ble nødt til å vende tilbake til den landsbyen hun kom fra. To år senere begynte hun å få brekninger og anfall av diaré. Det var da hun forstod at mannen hennes hadde dødd av AIDS, og at også hun var blitt smittet. Rose døde tre år senere, 32 år gammel.

Slike tragedier er vanlige nå for tiden. I noen områder er hele familier og til og med landsbyer blitt utslettet.

«Det alvorligste helseproblemet i vår tid»

Myndighetene i utviklingslandene er bundet på hender og føtter når de prøver å ta hånd om problemet. På grunn av mangel på økonomiske midler og fordi de har mye annet presserende og kostbart som må prioriteres, viser AIDS seg å være dråpen som får begeret til å flyte over. Økonomiske nedgangstider verden over, matmangel, naturkatastrofer, kriger, kulturelle skikker og overtro forverrer situasjonen ytterligere. Den spesialiserte behandlingen og det utstyret og de medisinene som trengs for å ta hånd om de stadige infeksjonene som AIDS-pasientene får, koster mye penger. Mange av de største sykehusene er nå overfylt, forfalne og underbemannet. De fleste av AIDS-pasientene blir sendt hjem for å dø for at det skal bli plass til et stadig økende antall nye pasienter som har behov for behandling. I forbindelse med AIDS har det funnet sted en urovekkende økning i antall tilfeller av sekundære infeksjoner, for eksempel tuberkulose. Fra noen land meldes det at antall dødsfall på grunn av tuberkulose er tredoblet i løpet av de tre siste årene, og at inntil 80 prosent av AIDS-pasientene på sykehusene har tuberkulose.

De sosiale virkningene av AIDS-epidemien

AIDS-epidemien rammer ikke bare helsevesenet, men alle deler av økonomien og hele samfunnet ellers. Hele 80 prosent av alle smittede er i alderen 16 til 40 år, den mest produktive aldersgruppen i samfunnet. De fleste familieforsørgere er i denne aldersgruppen. Når de blir syke og dør, mister de minste og de eldre, som blir forsørget av dem, denne støtten. I alle afrikanske samfunn har det tradisjonelt vært slik at når foreldrene til et barn dør, blir barnet adoptert og tatt inn i storfamilien. I dag er det imidlertid slik at når foreldrene dør, er ofte besteforeldrene eller andre gjenlevende slektninger for gamle, eller de har allerede mer enn nok med å prøve å forsørge sine egne barn. Denne situasjonen har ført til en krise når det gjelder foreldreløse, og til at det blir stadig flere gatebarn. WHO anslår at over ti millioner barn kommer til å være foreldreløse bare i den delen av Afrika som ligger sør for Sahara, før dette århundret er omme.

For kvinnene er AIDS-svøpen tragisk og tyngende i dobbel forstand. Det er først og fremst kvinner som forventes å gi de syke og døende pasientene den nødvendige pleie døgnet rundt — og det på toppen av alle de andre pliktene de må ta hånd om i huset.

Hva som blir gjort

På begynnelsen av 1980-tallet var mange myndighetspersoner forutinntatt på grunn av den skammen som er forbundet med AIDS, og de var ikke klar over hvor raskt sykdommen kunne spre seg. Det gjorde dem apatiske. I 1986 erklærte imidlertid regjeringen i Uganda krig mot AIDS. I løpet av de siste ni årene har Uganda kunnet rose seg av å stå bak «de mest banebrytende AIDS-bestrebelsene som til dags dato er utarbeidet».

I Uganda er det nå over 600 nasjonale og internasjonale organisasjoner som arbeider for å prøve å få AIDS under kontroll. Disse humanitære organisasjonene har opprettet et landsdekkende nettverk av sentre som sprer informasjon om AIDS. Ved hjelp av skuespill, dans, sang, radio- og TV-programmer, aviser og telefonsamtaler henleder man folks oppmerksomhet på AIDS-svøpen. I tillegg til hjemmepleie og materiell hjelp blir det gitt veiledning, både til dem som har AIDS, og til enker og foreldreløse.

Blant Jehovas vitner betraktes omsorg for foreldreløse og enker som en del av den kristne tilbedelse. (Jakob 1: 27; 2: 15—17; 1. Johannes 3: 17, 18) Menigheten overtar ikke det ansvaret familien har for å ta seg av sine egne. Men hvis noen mangler nære slektninger, eller hvis foreldreløse og enker ikke er i stand til å forsørge seg selv, vil menigheten kjærlig tre støttende til.

Joyce, som var et av Jehovas vitner, bodde i Kampala, hovedstaden i Uganda. Hun fikk AIDS, og hun døde i august 1993. Før hun døde, skrev hun følgende beretning: «Jeg vokste opp som protestant, og senere giftet jeg meg med en katolikk. Jeg så imidlertid at mange kirkegjengere levde et umoralsk liv, så jeg sluttet å gå i kirken. Min eldste søster studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og når hun var på besøk, fortalte hun meg om det hun lærte ut fra Bibelen.

Min mann var veldig imot at jeg studerte Bibelen. Foreldrene mine begynte også å motarbeide meg, særlig far. Motstanden vedvarte i to år, men jeg ble ikke motløs, for jeg var sikker på at det var sannheten jeg lærte. Da jeg fortalte min mann at jeg ønsket å bli døpt, ble han rasende. Han mishandlet meg fysisk og bad meg om å komme meg ut av huset. Så jeg reiste og bodde alene på en liten hybel som jeg leide.

En tid senere bad min mann meg om å komme tilbake. Ikke lenge etter at jeg var kommet hjem, begynte han å bli svak og sykelig. Det overrasket meg, for han hadde alltid hatt god helse. Etter hvert forstod vi at han hadde AIDS. Han døde i 1987. På dette tidspunkt hadde jeg begynt som alminnelig pioner [heltidsforkynner], og selv om jeg nå ble enke med fem barn, fortsatte jeg i pionertjenesten.

Fire år senere, i 1991, forstod jeg at jeg var blitt HIV-smittet av min mann. Det begynte å gå nedover med meg fysisk sett, og jeg fikk utslett, gikk raskt ned i vekt og hadde konstant influensa. Likevel fortsatte jeg som pioner og ledet 20 bibelstudier, men etter hvert som kreftene avtok, måtte jeg skjære ned antallet til 16. Sju av dem jeg studerte med, ble etter hvert døpt.

Jeg følte meg aldri isolert eller nedtrykt, for menigheten var en god støtte for meg. Med tiden måtte jeg hoppe over noen av møtene fordi jeg var så svak fysisk. Brødrene tok dem opp på kassett for meg, og jeg fikk hele tiden åndelig føde. De eldste i menigheten satte opp en liste, slik at mine åndelige søstre på omgang kunne ta seg av meg og til og med overnatte hos meg. Det var imidlertid én ting som bekymret meg — barna mine. ’Hva kommer til å skje med dem når jeg er borte?’ lurte jeg på.

I Afrika er det slik at når noen dør, overtar ofte slektningene vedkommendes eiendom, så jeg bad hele tiden til Jehova angående dette. Jeg bestemte meg for å selge huset og bygge en leiegård med små leiligheter, slik at barna mine alltid skulle ha et sted å bo og en viss fast inntekt. Brødrene i menigheten solgte huset for meg og klarte å få kjøpt en annen tomt, og de utførte også byggearbeidet for meg. Jeg flyttet inn i en av leilighetene, og det gav meg fred i sinnet å vite at barna mine ville bli tatt hånd om.

Slektningene mine ble mektig sinte fordi jeg hadde solgt huset, og de gikk til rettssak mot meg. Nok en gang kom brødrene meg til unnsetning, og de tok seg av saken for meg. Vi vant rettssaken. Selv om jeg føler meg mye svakere nå, holder Jehovas kjærlige organisasjon og håpet om Riket meg oppe. På grunn av min tilstand er jeg nå innlagt på et sykehus. Fremdeles har jeg åndelige søstre rundt meg som tar seg av meg dag og natt, for sykehuset kan ikke skaffe det som trengs av mat og sengetøy.»

Etter seks måneder på sykehuset ble Joyce sendt hjem. To dager senere døde hun. De fem barna blir nå tatt hånd om av en pionersøster i menigheten som selv har tre barn.

Løsningen

I Uganda, hvor AIDS allerede er blitt en epidemi, har president Yoweri Kaguta Museveni uttalt: «Jeg tror den beste reaksjonen mot den trusselen som AIDS og andre seksuelt overførte sykdommer utgjør, er igjen og igjen å understreke offentlig og direkte hvilken ærbødighet og respekt og hvilket ansvar den enkelte skylder å vise overfor sin neste.» Kort sagt, det er nødvendig å vende tilbake til en monogam moral innenfor ekteskapsordningen. Alle er enige om at dette er den eneste måten å kunne være sikker på og den eneste måten AIDS kan bli brakt under kontroll på. Det er imidlertid få som tror at det er mulig å leve etter slike moralnormer.

Jehovas vitner er blant dem som ikke bare tror at det er mulig å leve slik, men også gjør det. I likhet med Joyce tror de dessuten på Guds løfte om nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet skal bo. (2. Peter 3: 13) I en verden som er renset for all ondskap, skal Jehova Gud så oppfylle det løftet som er nedskrevet i Åpenbaringen 21: 4: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet.»

[Bilde på side 10]

En far på vei for å få gravlagt sin sønn, som er død av AIDS