Kampen for å få slutt på kriminalitet

«UNGDOMMER hevder kjedsomhet er hovedårsaken til ungdomskriminalitet,» het det i en overskrift i en ledende britisk avis. «Uro i hjemmet får skylden for økningen i kriminaliteten,» lød en annen. Og i en tredje stod det: «Misbruk ’utløser tusenvis av forbrytelser’.» Tidsskriftet Philippine Panorama opplyste at anslagsvis 75 prosent av alle voldsforbrytelser i Manila blir begått av narkotikamisbrukere.

Det kan også være andre faktorer som ligger bak kriminell atferd. «Fattigdom side om side med stor rikdom» er en slik faktor, ifølge det nigerianske politiets generalinspektør. Gruppepress, små muligheter på arbeidsmarkedet, mangel på sterke strafferettslige virkemidler, familiens svekkede stilling, mangel på respekt for myndighet og for loven samt mye vold i filmer og på video er også momenter som trekkes fram.

En annen faktor er det forhold at mange ikke lenger tror at forbrytelser ikke lønner seg. En sosiolog ved Bologna universitet i Italia fortalte at i løpet av en periode på mange år har «tallet på anmeldte tyverier og tallet på personer som blir dømt for å ha begått dem, beveget seg i stikk motsatte retninger». Han sa at «antall domfelte i forhold til antall anmeldte tyverier har sunket fra 50 til 0,7 prosent».

I oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sies det noe som er sørgelig, men sant: «Økende kriminalitet er øyensynlig et trekk ved alle moderne industrisamfunn, og det ser ikke ut til at tiltak på det juridiske område eller når det gjelder straffereaksjoner, har kunnet avhjelpe problemet i særlig grad. . . . I det moderne, bysentrerte samfunn, hvor økonomisk vekst og personlig suksess er dominerende verdier, er det ingen grunn til å tro annet enn at kriminaliteten vil fortsette å øke.»

Er dette synspunktet for negativt?

Er situasjonen virkelig så ille? Hører man ikke om nedgang i kriminaliteten enkelte steder? Jo, men statistikk kan være villedende. Det ble for eksempel meldt at kriminaliteten på Filippinene gikk ned med 20 prosent etter at det ble nedlagt forbud mot skytevåpen. Men tidsskriftet Asiaweek skrev at en tjenestemann tror biltyver og bankranere sluttet med å stjele biler og å rane banker og i stedet «gikk over til kidnapping». Færre bankran og biltyverier førte til en nedgang i det totale antall forbrytelser, men denne nedgangen hjalp ikke mye når man tar i betraktning at antall kidnappinger ble firedoblet!

Tidsskriftet HVG skrev følgende om Ungarn: «Sammenlignet med første halvår av 1993 er kriminaliteten gått ned med 6,2 prosent. Det politiet glemte å nevne, var at nedgangen . . . for det meste skyldes administrative endringer.» Beløpsgrensen for registrering av tyveri, bedrageri og hærverk var blitt hevet med 250 prosent. Vinningsforbrytelser der det påførte tapet ligger under denne nye grensen, blir altså ikke lenger registrert. Ettersom vinningsforbrytelser står for tre fjerdedeler av kriminaliteten i landet, kan nedgangen neppe sies å være reell.

Det må innrømmes at det er vanskelig å stille opp nøyaktige tall når det gjelder kriminalitet. Én grunn til det er at mange forbrytelser — kanskje så mange som 90 prosent i enkelte kategorier — ikke blir anmeldt. Men saken dreier seg egentlig ikke om hvorvidt kriminaliteten har avtatt eller økt. Folk lengter etter at kriminaliteten skal ta slutt, og ikke bare bli redusert.

Myndighetene forsøker

En FN-undersøkelse som ble foretatt i 1990, viste at industrilandene gjennomsnittlig bruker to til tre prosent av nasjonalbudsjettet til bekjempelse av kriminalitet, og at utviklingslandene bruker enda mer, gjennomsnittlig ni til fjorten prosent. Noen steder satser man på mer og bedre utstyrt politi, men resultatene er varierende. I Ungarn beklager noen seg i slike ordelag: «Det er aldri nok politimenn til å fange forbrytere, men alltid nok til å knipe trafikksyndere.»

I mange land har myndighetene nylig sett seg nødt til å innføre strengere straffebestemmelser. Et eksempel: Siden «kidnapping er et økende problem i hele Latin-Amerika,» sier bladet Time, har myndighetene der svart med lover som «på samme tid er strenge og virkningsløse. . . . Å vedta lover er én ting,» innrømmes det, «å håndheve dem er noe annet».

Det er blitt anslått at det i Storbritannia i 1992 fantes over 100 000 såkalte nabohjelpgrupper, som omfattet minst fire millioner husstander. Lignende programmer ble innført i Australia i løpet av 1980-årene. Ifølge det australske institutt for kriminologi er målet å redusere kriminaliteten «ved å bevisstgjøre folk når det gjelder den offentlige sikkerhet, ved å endre deres holdning til det å melde fra om forbrytelser og mistenkelig oppførsel i nabolaget, slik at de faktisk gjør det, og ved å gjøre folk mindre sårbare for kriminalitet ved at de får registrert sine eiendeler og installert effektivt sikkerhetsutstyr».

Noen steder har man tatt i bruk TV-overvåking, slik at politiet kan holde øye med forretningseiendommer. Både politiet, banker og butikker bruker videokameraer for å avskrekke forbrytere og som et hjelpemiddel til å identifisere dem.

I Nigeria har politiet satt opp kontrollposter på landeveiene i et forsøk på å pågripe ranere og biltyver. Myndighetene har opprettet en spesialgruppe for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Samarbeidsutvalg som består av ledende personer i lokalsamfunnet, informerer politiet om kriminell virksomhet og mistenkelige personer.

De som besøker Filippinene, legger merke til at man der vanligvis lar noen være igjen for å passe huset, og at mange har vakthund. Forretningsmenn leier private sikkerhetsvakter til å beskytte forretningen. Utstyr til tyverisikring av biler selger bra. De som har råd, flytter til godt sikrede boligfelt eller boligblokker.

London-avisen The Independent skrev: «Etter hvert som tilliten til rettsvesenet avtar, begynner folk i stadig større utstrekning å organisere forsvaret av sitt nærmiljø selv.» Og flere og flere skaffer seg våpen. Det anslås at annenhver husstand i USA har minst ett skytevåpen.

Myndighetene lanserer hele tiden nye måter å bekjempe kriminalitet på. Men V. Vsevolodov ved det innenrikspolitiske akademi i Ukraina påpeker at ifølge FN-kilder er det så mange talentfulle mennesker som finner «nye og uprøvde måter å drive kriminalitet på» at «utdannelsen av politifolk» ikke kan holde tritt. Smarte forbrytere kanaliserer store pengesummer til forretningsvirksomhet og velferdstiltak. På den måten glir de inn i samfunnet og «skaffer seg fremtredende samfunnsmessige posisjoner».

Synkende tillit

I enkelte land begynner stadig flere å mene at myndighetene selv er en del av problemet. Asiaweek siterte denne uttalelsen av lederen for en kriminalitetsforebyggende gruppe: «Omkring 90 prosent av de mistenkte vi arresterer, er enten politimenn eller militære.» Enten slike opplysninger er riktige eller ikke, fikk de et medlem av den lovgivende forsamling til å si: «Hvis de som har avlagt ed på at de skal håndheve loven, selv er lovbryterne, da har vårt samfunn problemer.»

Korrupsjonsskandaler hvor høytstående tjenestemenn er innblandet, har rystet regjeringer i forskjellige deler av verden og undergravd borgernes tillit ytterligere. Nå mister ikke folk bare troen på myndighetenes evne til å bekjempe kriminalitet, men de betviler også deres vilje til å gjøre det. En lærer spurte: «Hvordan kan disse myndighetene nå bekjempe kriminalitet når de selv står i søle til halsen?»

Regjeringer kommer og regjeringer går, men kriminaliteten består. Det vil imidlertid snart komme en tid da det ikke lenger skal finnes kriminalitet!

[Bilder på side 7]

Tiltak mot kriminalitet: Kamera og monitor til TV-overvåking, stålgitter og vakt med dressert hund

[Bilde på side 8]

Kriminaliteten gjør folk til fanger bak sin egen dør