Massakren ved Port Arthur — hvorfor skjedde den?
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA
SØNDAG ettermiddag den 28. april 1996 var det deilig vær på det historiske stedet Port Arthur, et populært turistmål i delstaten Tasmania i Australia. Kafeen Broad Arrow var full av gjester som spiste lunsj. Omkring klokken halv to kom en 28 år gammel blond, ung mann som nettopp hadde spist ute på terrassen, inn i bygningen og begynte å skyte.
Gjester falt døde om i stolene, mens de fortsatt hadde mat i munnen. Politiet sa det så ut «som blodbadet på en slagmark». Da drapsmannen trodde at alle var døde — han hadde meiet ned 20 personer — gikk han rolig ut. På bare noen sekunder hadde han begått flere drap enn det var blitt begått de siste fire årene i hele øystaten Tasmania.
Han fortsatte å skyte vilt rundt seg og drepte metodisk den ene etter den andre. På vei bort fra det historiske stedet fikk han for eksempel øye på Nanett Mikac og småjentene hennes. Han drepte Nanett og den tre år gamle datteren. Da seksåringen prøvde å komme seg vekk, snek han seg innpå henne og skjøt henne der hun lå sammenkrøket bak et tre.
Da han var kommet til tollboden ved utgangen av det historiske stedet, drepte han tre personer som satt i en BMW, og tok bilen deres. Et lite stykke derfra traff han et par som satt i en annen bil. Han tvang mannen inn i bagasjerommet på BMW-en og myrdet den kvinnen som mannen var sammen med. Så kjørte han et lite stykke, til et gjestgiveri som het Seascape Cottage. Dit kom han i totiden. Han satte fyr på BMW-en og tok den kidnappede mannen og det eldre paret som eide gjestgiveriet, som gisler. Han hadde drept tolv mennesker etter at han hadde forlatt kafeen, og dermed var tallet på drepte kommet opp i 32. Mange andre var blitt såret.
Forkynnelse søndag ettermiddag
I mellomtiden hadde Jenny Ziegler og familien hennes, som tilhører Port Arthur menighet av Jehovas vitner, kommet sammen med noen andre klokken halv to for å forberede seg til å gå ut og forkynne. Etterpå hadde de kjørt i retning av Port Arthur. Jenny tenkte hun skulle besøke David Martin, den vennlige innehaveren av Seascape Cottage gjestgiveri. Hun og en annen kristen søster hadde hatt en hyggelig bibelsk drøftelse med ham tidligere.
Da Jenny, mannen hennes og barna deres nærmet seg gjestgiveriet litt over klokken to, la de merke til at det kom røyk fra en brennende bil på plenen. De ble stoppet av politiet og bedt om å kjøre tilbake samme vei som de hadde kommet. «Vi begynte å få bange anelser,» sa Jenny. «Veiene var unormalt folketomme.»
Familien var ennå ikke klar over at det var noe som var virkelig galt, så de kjørte av fra motorveien for å komme til en liten strand og fortsette sin planlagte forkynnervirksomhet der. Alt virket helt normalt: Barn badet, folk gikk langs stranden, og et eldre par satt i bilen og leste. «Mannen min gikk bort til dem og fikk en hyggelig prat med dem,» sa Jenny. «Han fortalte dem at det så ut som om det var et problem ved motorveien, og at det kanskje var best om de kjørte en annen vei når de skulle dra fra stranden. Jeg snakket litt med en ung mann, og like etterpå drog vi igjen.»
Familien Ziegler fortsatte på veien mot Port Arthur. «Der stod det noen biler og sperret inngangen til stedet,» sa Jenny. «Senere fikk vi vite at det var for å skjule likene av dem som var blitt skutt. En mann informerte oss: ’Det er en fyr som har gått amok med et gevær; det er mulig at 15 mennesker er drept!’ Vi ble rådd til å forlate stedet med én gang.»
En fryktelig slutt
Redselen var langt fra over. Jenny fortalte: «Kjøreturen hjem var nervepirrende, for vi visste ikke hvor den væpnede mannen befant seg. Hver gang vi møtte en annen bil på veien, lurte vi på om han satt i den. Vi følte oss ikke engang trygge da vi kom hjem, siden vi bor på et avsidesliggende sted hvor en som kjenner terrenget, lett kan gjemme seg. Ettersom våre kristne brødre og søstre visste hvor vi hadde tenkt oss den ettermiddagen, begynte vi straks å bli oppringt fordi de ville forvisse seg om at det stod bra til med oss.
Da vi tenkte på det som hadde skjedd, skjønte vi at hvis vi hadde kommet for å besøke innehaveren av gjestgiveriet noen få minutter tidligere, kunne vi ha vært blant dem som ble skutt. Vi grøsset ved tanken på at drapsmannen kanskje til og med siktet på oss mens vi snakket med politiet der!»
Til slutt var det over 200 politifolk som omringet gjestgiveriet den søndagskvelden. De lå i dekning for ikke å bli truffet av de skuddsalvene som kom innimellom. Gjerningsmannen forlangte tydeligvis at et helikopter skulle komme og hente ham, så han kunne slippe unna, men i nattens løp brøt forhandlingene sammen. Omkring klokken åtte mandag morgen så man at det steg røyk opp fra huset. Mannen kom ut levende, men han var forbrent. De tre gislene, deriblant innehaveren av gjestgiveriet, som familien Ziegler hadde forsøkt å besøke, ble senere funnet døde i brannrestene. Dermed var antall drepte kommet opp i 35.
Hvorfor skjedde det?
Omkring sju uker tidligere, 13. mars, hadde en væpnet mann i Dunblane i Skottland gått inn i gymsalen på en skole og skutt 16 barn og læreren deres. I tråd med et gammelt munnhell blant dem som arbeider med TV-nyheter: «Jo mer blod, jo bedre stoff», ble dette slått stort opp i nyhetssendingene verden over. Noen atferdseksperter mente at gjerningsmannen i Australia kanskje prøvde å overgå drapsmannen i Dunblane og å drepe flere enn ham. Det er verdt å merke seg at den såkalte Zodiac-drapsmannen i USA som i årevis hadde terrorisert New York, sa at han hadde prøvd å overgå andre drapsmenn han hadde lest om.
Noe annet som mange sier bidrar til drapsbølgen, er at det blir vist så mye sex og vold på filmer og videoer. Den australske avisen Herald Sun meldte: «I alt 2000 voldsvideoer og pornografiske videoer er blitt konfiskert fra huset til Martin Bryant, den angivelige massemorderen i Port Arthur. . . . Oppdagelsen av videoutstyret ble gjort da oppmerksomheten ble rettet mot voldsfilmenes rolle i Port Arthur-massakren.» Og New York-avisen Daily News meldte at «det lå to esker med pornografiske videoer på sengen» til Zodiac-drapsmannen, som tilstod de drapene han hadde begått.
Da Port Arthur-massakren ble kjent, var det noen TV-stasjoner som straks forandret de oppsatte programmene. Etterpå skrev spaltisten Penelope Layland artikkelen «Hykleri i fjernsynet når det gjelder vold og sorg». Hun sa: «Det at de trakk tilbake voldsprogrammene, var på en måte som en overfladisk ’ett minutts stillhet’. I morgen, neste uke, neste måned er det tilbake til det samme igjen.»
For at vi skal få større innsikt i hvorfor volden nå er så utbredt, må vi gå til Bibelen. Den forutsa for lang tid siden at det «i de siste dager» skulle være «kritiske tider her, som [ville] være vanskelige å mestre. For menneskene skal være . . . uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til det gode». (2. Timoteus 3: 1—5) Dagens tiltagende vold bare bekrefter at vi lever i de siste dager, og at enden for den nåværende tingenes ordning er nær. — Matteus 24: 3—14.
Mange mistenker kanskje demonene — onde usynlige åndekrefter — for å spille en rolle i epidemien av brutal, umenneskelig oppførsel. De har rett i det synet. (Efeserne 6: 12) Etter at Bibelen har fortalt at Satan Djevelen og hans demoner ble kastet ut av himmelen, sier den: «Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere og har stor vrede, idet han vet at han har en kort tidsperiode.» (Åpenbaringen 12: 7—9, 12) Vi befinner oss i denne tiden med veer akkurat nå, og Satan og hans demoner benytter alle de midler de kan, for å få mennesker til å begå flere og verre voldshandlinger.
Om kort tid vil imidlertid Satan og hans demoner og deres onde verden være borte. Guds rikes styre skal innføre en ny og rettferdig verden. (Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10; 2. Peter 3: 13; 1. Johannes 2: 17; Åpenbaringen 21: 3, 4) Jenny sa: «For tiden ’gråter vi med dem som gråter’, men det er vårt ønske å dele håpet om Riket med dem i vårt lokalsamfunn som er blitt dypt rystet over denne tragedien.» — Romerne 12: 15.
[Bilde på side 17]
Kafeen hvor massakren begynte
[Bilderettigheter på side 16]
Mountain High Maps® Copyright © 1995 Digital Wisdom, Inc.