Styrket til å møte prøvelser

FORTALT AV EDWARD MICHALEC

Sheriffen i Wharton i Texas var rasende. Det var fjerde gang han satte meg i fengsel, og han ropte: «Hvorfor følger du ikke ordre?»

«Jeg er i min fulle rett til å gjøre dette,» svarte jeg impulsivt. Da ble sheriffen enda mer rasende, og han begynte å slå meg med en kølle. Han fikk noen av folkene sine med seg, og de slo meg med pistolskjeftene.

DETTE skjedde for nesten 60 år siden. Når jeg ser tilbake, kan jeg se at Jehova Gud brukte slike situasjoner til å lære meg å møte den utfordring det skulle bli å være det ene av bare to Jehovas vitner i Bolivia, et land i Sør-Amerika som er på størrelse med Frankrike. Det jeg har erfart, kan hjelpe deg til å se hvordan Jehova kan gjøre deg sterk når du møter forskjellige prøvelser.

I 1936, mens jeg arbeidet på et radioverksted i Boling i Texas, hørte jeg en radiotale av Joseph F. Rutherford, som da var Selskapet Vakttårnets president. Talen dreide seg om de velsignelser som Guds rike skal bringe den lydige menneskehet. Den appellerte sterkt til meg. (Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 3, 4) Senere fant jeg noen bøker av Rutherford i vår private boksamling og begynte å lese dem.

Min stemor ble engstelig fordi jeg var interessert i «alle disse gamle religiøse bøkene,» som hun kalte dem. Hun gjemte dem og truet med å brenne dem. Da jeg skrev til Selskapet Vakttårnet for å abonnere på Vakttårnet og Ny verden (et tidligere navn på Våkn opp!), bad Selskapet William Harper i den nyopprettede Wharton menighet om å besøke meg. Det tok ikke lang tid før både min stemor, min bror, min yngre halvbror og jeg studerte Bibelen sammen med bror Harper. Snart symboliserte vi alle vår innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann.

I 1938 kom Shield Toutjian, en reisende representant for Selskapet, på besøk hjemme hos oss i Boling og holdt et bibelsk foredrag. Stuen var helt full — det stod til og med noen i døråpningene inn til andre rom. Bror Toutjian snakket om hvor utholdende profeten Jeremia hadde vært da han forkynte for folket trass i motstand. (Jeremia 1: 19; 6: 10; 15: 15, 20; 20: 8) Ved hjelp av slike taler styrket Jehova oss med tanke på trengsler som lå foran oss.

En avgjørelse og dens følger

Jeg skjønte snart at jeg måtte treffe en avgjørelse. Tidligere hadde jeg studert handelsfag og hadde tenkt å drive det langt i forretningsverdenen. Jeg hadde et radioverksted og drev også med salg av radioer, samtidig som jeg arbeidet for et telefonfirma og installerte telefonlinjer. Men nå begynte jeg å skjønne at vi for å få et virkelig godt liv må glede vår Skaper, Jehova Gud. Så jeg la ned firmaet og satte i stand en husvogn. Den 1. januar 1939 hadde jeg slått lag med en gruppe pionerer, heltidsforkynnere, i nærheten av Three Rivers i Karnes i Texas.

I september 1939 brøt den annen verdenskrig ut i Europa. Motstandere av Jehovas vitner utnyttet situasjonen ved å bakvaske oss. De påstod at vi var femtekolonnister, eller spioner for aksemaktene. Mange trodde på slike falske anklager og begynte å skape problemer. I begynnelsen av 1940-årene ble jeg kastet i fengsel ni eller ti ganger. Et av disse tilfellene var det jeg fortalte om innledningsvis, da sheriffen og folkene hans rundjulte meg. Jeg trengte legehjelp etter den omgangen.

Senere kom forresten den samme sheriffen med et tilbud om å la være å reise tiltale mot en mann som var anklaget for ulovlig gambling, i bytte mot en tjeneste — at mannen, en kraftig oljearbeider, skulle banke meg opp. Så en dag da jeg stod på gaten og tilbød bladene, gikk mannen løs på meg med en kjetting! Noen av sheriffens menn dukket opp, men istedenfor å arrestere ham sperret de meg inne. Senere fortalte denne overfallsmannen meg om grunnen til dette umotiverte angrepet og bad om unnskyldning.

Hva jeg har lært av prøvelsene

Det at jeg møtte slike prøvelser, styrket faktisk min tro på Gud. For det første husker jeg ikke at jeg følte smerte når jeg ble slått, men jeg husker den fred og ro jeg følte etterpå. (Apostlenes gjerninger 5: 40—42) Jeg lærte å gjøre det som apostelen Paulus formante oss til: «La oss juble mens vi er i trengsler, ettersom vi vet at trengsel bevirker utholdenhet.» (Romerne 5: 3) Etterpå, når jeg tenkte på de slagene jeg hadde fått, ble jeg fast bestemt på at jeg med Jehovas hjelp aldri skulle la noen av Satans allierte få bringe meg til taushet.

Jeg lærte også noe annet viktig. Min taktløse bemerkning: «Jeg er i min fulle rett til å gjøre dette» hadde virket provoserende på sheriffen. Senere tok han meg for seg igjen, og denne gangen var han rasende fordi Jehovas vitner ikke engasjerer seg i krig. (Jesaja 2: 4) I et forsøk på å provosere meg spurte han: «Hvis du ble innkalt til å tjene ditt land, ville du gjøre det da?»

Nå hadde jeg lært at jeg skulle være taktfull, så jeg svarte: «Hvis jeg var sikker på at det var Jehovas vilje, er det klart jeg ville gjøre det.» Det svaret gjorde ham litt mildere stemt, og det skjedde ikke noe mer.

Opplæring med tanke på min livsgjerning

Et høydepunkt i mitt liv var at jeg i 1944 fikk gjennomgå den tredje klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Denne skolen underviser vordende misjonærer, og kurset varer i fem måneder. Før jeg gjennomgikk Gilead, hadde jeg angst for å snakke til en forsamling. Men det at jeg jevnlig måtte holde taler for omkring hundre elever, ofte utendørs i et friluftsteater, var til stor hjelp for meg. Vår lærer i talekunst, Maxwell Friend, pleide å avbryte meg og rope: «Bror Michalec, jeg kan ikke høre deg!» Når jeg så tok hardere i, gikk det opp for meg at jeg i virkeligheten hadde en nokså kraftig stemme.

Etter at Nathan H. Knorr, skolens daværende rektor, hadde opplyst at det var Bolivia jeg skulle sendes til som misjonær, kom han med denne formaningen: «Du kommer til å finne mange ydmyke mennesker der. Vis dem kjærlighet, tålmodighet og omtanke.» Fordi den annen verdenskrig varte ennå, måtte vi vente en stund før vi kunne dra til våre nye distrikter. Til slutt, 25. oktober 1945, kom Harold Morris — som hadde gått i samme klasse som meg — og jeg til El Alto lufthavn, som ligger like utenfor La Paz, hovedstaden i Bolivia. Vi ble dermed de to eneste vitnene i det tredje største landet i Sør-Amerika.

Vi tok en buss fra flyplassen, som ligger 4100 meter over havet, til La Paz. Hovedstaden brer seg utover bunnen av en stor kløft og oppover sidene. Det var en utfordring å venne seg til å bo i en høyde av godt over 3000 meter over havet.

En sped, turbulent begynnelse

Vi gikk straks i gang med å oppsøke folk fra hus til hus. De var vennlige og tålmodige når vi stotret på dårlig spansk. Snart ledet vi 18—20 ukentlige hjemmebibelstudier hver. Seks måneder senere, 16. april 1946, kom en liten, lykkelig gruppe sammen med oss for å feire det årlige minnet om Kristi død. Kort tid senere kom det fire misjonærer til fra Gilead. En av dem var Elizabeth Hollins, som jeg senere giftet meg med.

Bror Morris og jeg begynte snart å besøke andre byer, deriblant Cochabamba og Oruro, som på den tiden var den nest største og den tredje største byen i Bolivia. Da jeg meldte ifra til bror Knorr om den interessen vi fant, og om den bibelske litteraturen vi leverte, foreslo han at vi skulle besøke disse byene hver tredje måned eller så for å hjelpe dem som viste interesse. Mange av disse vennlige, gjestfrie menneskene ble senere Jehovas vitner.

Ettersom det bare var ett år siden den annen verdenskrig var over, var det politiske omveltninger i Bolivia. Politisk rivalisering og frykt for nazistisk gjenoppblomstring i Sør-Amerika førte til hissige gatedemonstrasjoner og attentater. Sommeren 1946 ble landets president drept, og liket ble hengt opp på en lyktestolpe foran presidentpalasset. Det hendte at det til og med var umulig for folk å gå ut av huset sitt på grunn av volden.

En dag Elizabeth satt på bussen og krysset den største åpne plassen i byen, fikk hun se tre unge menn som var hengt opp på pæler. Hun ble så forskrekket at hun kom med et lite hyl. En annen passasjer sa: «Hvis du ikke liker det du ser, så snu deg vekk.» Slike hendelser gjorde det klart for oss at vi måtte stole helt og fullt på Jehova.

Midt oppi alle disse urolighetene begynte Bibelens sannhet å slå rot i ydmyke hjerter. I september 1946 ble det opprettet et avdelingskontor i La Paz, og jeg ble utnevnt til avdelingstilsynsmann. Den leiligheten vi leide til kontoret, tjente også som misjonærhjem. Noen måneder senere, da den første menigheten i Bolivia ble opprettet, fungerte denne leiligheten dessuten som vårt møtelokale.

I 1946 begynte vi også å holde offentlige foredrag. Vi fikk bruke salen i det kommunale biblioteket i La Paz sentrum til det første foredraget. En vennlig jugoslav som vi studerte med, betalte for en notis i lokalavisen for å annonsere foredraget. Salen var helt full. Siden jeg fortsatt hadde problemer med å snakke spansk, var jeg veldig nervøs før jeg skulle holde foredraget. Men med Jehovas hjelp ble møtet vellykket. Det viste seg at dette ble det første av fire foredrag som vi holdt i den salen.

I 1947 kom det seks nye misjonærer fra Gilead, og i 1948 kom det enda fire til. De stedene vi fikk leid som misjonærhjem, hadde få bekvemmeligheter. I tillegg til at vi hadde det travelt i misjonærtjenesten, måtte vi misjonærer som var der den første tiden, etter hvert skaffe oss deltidsarbeid for å få penger til å bytte ut de utslitte klærne våre. Det var også en utfordring å komme seg fra by til by. Rett som det var, reiste jeg over kalde fjellpass sittende på et lasteplan. Men Jehova fortsatte å gi oss styrke og oppmuntring gjennom sin organisasjon.

I mars 1949 kom bror Knorr og hans sekretær, Milton Henschel, fra New York og besøkte de tre misjonærhjemmene våre i La Paz, Cochabamba og Oruro. Så oppmuntrende det var å høre om den store økningen i mange land, og om det nye Betel-hjemmet og trykkeriet som var under oppføring ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn! Bror Knorr foreslo at vi skulle flytte misjonærhjemmet vårt og Rikets sal til et mer sentralt sted i La Paz. Han fortalte også at det skulle bli sendt enda flere misjonærer til landet.

Senere i 1949 holdt vi vårt første kretsstevne, i byen Oruro. Det var oppmuntrende for mange av våre nye kristne brødre og søstre å treffe hverandre for første gang. På den tiden var det på det meste 48 Rikets forkynnere i Bolivia og tre menigheter.

Min trofaste livsledsager

Som følge av at Elizabeth og jeg hadde vært misjonærer sammen i flere år, ble vi godt kjent, og vi ble glad i hverandre. Til slutt, i 1953, giftet vi oss. Hun hadde begynt i pionertjenesten i januar 1939, akkurat som jeg hadde gjort. De første årene som pioner hadde vært vanskelige for henne også. På grunn av sin modige forkynnelse var også hun blitt satt i fengsel. Hun var blitt ført gjennom gatene som den rene forbryter.

Elizabeth innrømmer at hun var redd når hun var med på informasjonsmarsjer og gikk med plakater hvor det stod: «Religionen er en snare og et bedrag.» Men hun gjorde det som Jehovas organisasjon gav oss beskjed om å gjøre på den tiden. Som hun sa, gjorde hun det for Jehova. Det hun erfarte i den forbindelse, styrket henne til å møte de prøvelsene hun utholdt de første årene i Bolivia.

Forskjellige oppdrag

I et par år etter at vi hadde giftet oss, var vi stort sett opptatt i reisetjenesten. Vi besøkte ikke bare de fire menighetene i Bolivia, men også alle de isolerte gruppene av interesserte foruten alle mindre byer hvor det bodde mer enn 4000 mennesker. Målet var å finne interesse for Bibelens sannhet blant dem som bodde på disse stedene, og bearbeide denne interessen. Det var en stor glede å se at det i midten av 1960-årene fantes menigheter i nesten alle de små byene som vi hadde besøkt omkring ti år tidligere.

I mellomtiden hadde jeg fått problemer med helsen, og det at vi bodde i La Paz, så høyt over havet, gjorde tilstanden verre. I 1957 overtok derfor en annen bror ansvaret som avdelingstilsynsmann, og Elizabeth og jeg flyttet til misjonærhjemmet i Cochabamba, en by i en dal som ligger lavere. På det første møtet vi var på, var det noen misjonærer til stede, men ikke en eneste innfødt bolivianer. Da vi flyttet fra Cochabamba 15 år senere, i 1972, var det to menigheter der. Nå er det 35 menigheter i Cochabamba-dalen med over 2600 forkynnere!

I 1972 ble vi flyttet til Santa Cruz i det tropiske lavlandet. Her bor vi fortsatt, i et par rom over en Rikets sal. Da vi kom, var det også i Santa Cruz to menigheter, men nå er det over 45, med mer enn 3600 forkynnere som deltar i den kristne tjeneste.

Så glade vi er for at vi er blitt værende i det landet som vi ble sendt til som misjonærer for over 50 år siden! Det har gjort det mulig for oss å være vitne til at omkring 12 300 mennesker er blitt samlet inn blant Jehovas folk i dette landet. Vi har virkelig hatt glede av å tjene disse kjære menneskene.

Et lykkelig liv i tjenesten for andre

Før jeg drog av gårde til mitt misjonærdistrikt, sa Selskapet Vakttårnets juridiske rådgiver, Hayden C. Covington, som også var fra Texas, til meg: «Ed, i Texas hadde vi nok av albuerom. Men i et misjonærhjem kommer du til å bo trangt sammen med andre. Det betyr at du må gjøre forandringer.» Han hadde rett. Å bo tett sammen med andre er en utfordring, men bare én av mange som en kristen misjonær står overfor.

Hvis du skulle vurdere å flytte hjemmefra for å tjene Jehova et annet sted, så husk at livet til en sann etterfølger av Kristus består i å tjene andre. (Matteus 20: 28) En misjonær bør derfor være innstilt på å godta et liv i selvfornektelse. Noen tror kanskje at de kommer til å bli sett opp til. Kanskje de blir det — når de tar farvel med venner og slektninger hjemme. Men dette forsvinner når en kommer til den lille byen eller det fattige strøket som en er blitt sendt til. Hvilket råd vil jeg komme med?

Når du møter vanskeligheter, for eksempel får problemer med helsen, savner familien eller kanskje har problemer med å komme overens med dine kristne brødre eller søstre der du kommer, så godta alt dette som en del av din opplæring. Hvis du gjør det, vil du med tiden bli belønnet, akkurat som apostelen Peter skrev: «Etter at dere har lidd en kort tid, skal all ufortjent godhets Gud . . . selv fullende deres opplæring; han skal gjøre dere faste, han skal gjøre dere sterke.» — 1. Peter 5: 10.

Edward Michalec døde 7. juli 1996, da denne artikkelen ble redigert.

[Bilde på side 19]

I Bolivia i 1947

[Bilde på sidene 20 og 21]

På Gilead ble timene i talekunst ofte holdt utendørs, som vist på dette senere bildet av skolens amfiteater

[Bilde på side 23]

Sammen med min kone