Trubadurene huskes for mer enn sine kjærlighetssanger

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I FRANKRIKE

TRUBADURER og omvandrende musikere — hva får disse ordene deg til å tenke på? Kanskje på sanger om høvisk kjærlighet og ridderlighet. Du tar ikke feil, men det var mye mer ved trubadurene enn som så. Mens de kanskje er mest kjent for sine canso d’amor, eller kjærlighetssanger — og derfor ofte er framstilt med en lutt i hånden mens de framfører en serenade for en dame — var ikke kjærlighet det eneste de var opptatt av. Trubadurene var engasjert i mange av datidens sosiale, politiske og religiøse spørsmål.

Trubadurene hadde sin glanstid på 1100- og 1200-tallet i det som i dag er kjent som Sør-Frankrike. De var diktermusikere som skrev på det som var det mest elegante av landets romanske språk. Det ble kalt langue d’oca og var folkemålet i omtrent hele den delen av Frankrike som lå sør for elven Loire, og som grenset til Italia og Spania.

Opprinnelsen til ordet «trubadur» er omstridt, men trolig kommer det fra det oksitanske verbet trobar, som betyr «å komponere, finne på eller finne». Trubadurene kunne altså finne det rette ord eller rim som passet i de elegante versene deres. Det ble satt musikk til poesien, slik at den kunne bli sunget. Trubadurene reiste fra by til by og framførte sine sanger, ofte akkompagnert av profesjonelle spillemenn som ble kalt sjonglører, og som spilte på harpe, fiolin, fløyte, lutt eller gitar. Musikk pleide å være en del av all høytidelig underholdning, både i de rikes herregårder, på torgene, ved ridderturneringer, på markeder og ved høytider eller fester.

Forskjellig bakgrunn

Trubadurene hadde forskjellig bakgrunn. Noen kom fra framstående familier, noen få var konger og andre var menn av ringere kår som etter hvert fikk rang som trubadurer. Noen vant stor anerkjennelse. Mange var velutdannet og bereist. Alle fikk god opplæring i reglene for galanteri, dannelse, poesi og musikk. Det er blitt sagt at det ble ventet at en god trubadur skulle «være fullstendig informert om siste nytt, kunne gjengi alle betydningsfulle teser fra universitetene, være godt kjent med siste nytt innen hoffsladder, . . . være i stand til å lage et vers til en herre eller en dame på et øyeblikks varsel og kunne spille minst to av de instrumentene som var populære ved hoffet».

Utviklingen innen handelen på 1100-tallet førte til stor velstand i den sørlige delen av Frankrike. Velstanden førte med seg fritid, opplysning og en kultivert sans for kunst og en elegant livsstil. De store herrer og fine fruer fra Languedoc og Provence ble trubadurenes mest hengivne tilhørere. Lyrikerne var høyt aktet og øvde stor innflytelse på aristokratiets smak, moter og manerer. De ble opphavet til selskapsdansen i Europa. The New Encyclopædia Britannica sier imidlertid at «deres største prestasjon var å skape en aura av dannelse og høflighet rundt hoffets fruer som intet annet tidligere hadde klart».

En ny respekt for kvinner

Når en mann åpner døren for en kvinne, hjelper henne på med kåpen eller utfører en av de mange damene-først-gestene som har vært i bruk i Vest-Europa i flere hundre år, holder han ved like en skikk som trolig begynte med trubadurene.

Det middelalderske synet på kvinner var i stor grad påvirket av kirkens lære. Den mente at kvinnen var ansvarlig for at mannen syndet og ble vist ut av paradiset. Hun ble betraktet som en fristerinne, et djevelens redskap, et nødvendig onde. Å være gift ble ofte sett på som en fornedret livssituasjon. Kirkelovene tillot at en mann slo sin kone og forstøtte henne, noe som bidrog til å ydmyke kvinner og til at de underkastet seg. På nesten alle områder ble kvinner betraktet som lavere stilt enn menn. Men da trubadurene kom, begynte mange menn å få et annet syn.

Den første kjente trubaduren var Vilhelm IX, hertug av Aquitania. Hans diktning var den første som inneholdt de elementene som kjennetegnet trubadurenes unike oppfatning av kjærlighet, den som senere ble kalt høvisk kjærlighet. Lyrikerne fra Provence kalte den verai’amors (sann kjærlighet) eller fin’amors (edel kjærlighet). Den var revolusjonerende i den forstand at kvinnen ikke lenger på en nedverdigende måte ble betraktet som om hun var mannen underlegen.

Trubadurenes diktning tilla kvinnen stor verdighet og ære og uttrykte stor respekt for henne. Hun ble legemliggjørelsen av edle og rettskafne egenskaper. I noen sanger beklaget dikteren kvinnens kalde likegyldighet overfor hans beundring. I det minste i teorien skulle trubadurens kjærlighet forbli kysk. Hans mål var ikke først og fremst å vinne kvinnen, men den moralske foredlingen som hans kjærlighet til henne skapte i ham. For å gjøre seg verdig måtte en som ønsket å være poet, framelske ydmykhet, selvkontroll, tålmodighet, lojalitet og alle de edle egenskapene som hun la for dagen. På denne måten kunne selv den mest udannede mann bli forvandlet av kjærligheten.

Trubadurene trodde at høvisk kjærlighet var kilden til sosial og moralsk foredling, og at ridderlighet og gode gjerninger hadde sitt utspring i kjærlighet. I sin utvidede form ble denne tanken grunnlaget for et helt sett med regler for atferd, som med tiden ble antatt av folk fra de alminnelige samfunnslag. Som en kontrast til det føydale samfunn, som var rått og brutalt, hadde man nå begynt å leve på en ny måte. En kvinne ventet nå av sin mann at han skulle være selvoppofrende, hensynsfull og vennlig — han skulle være en gentleman.

Snart begynte store deler av Europa å utøve trubadurenes kunst. Spania og Portugal tok opp sine temaer. Nord-Frankrike hadde sine trouvères, Tyskland sine minnesangere og Italia sine trovatori. Da trubadurenes framstilling av høvisk kjærlighet ble smeltet sammen med riddervesenets idealer, la det grunnlaget for den retningen innen litteratur som ble kjent som romantikken.b Da Chrestien de Troyes, en trouvère, for eksempel blandet den høviske kjærlighetens idealer med legender fra det keltiske Bretagne, ble høysinnethetens og beskyttelsens dyder personifisert i beretningen om kong Arthur og ridderne av det runde bord.

Deres påvirkning på samfunnet

Mens de fleste av trubadurens sanger lovpriste den høviske kjærlighetens dyder, tok andre opp aktuelle sosiale og politiske spørsmål. Den franske forfatteren til boken La vielle et l’épée (Felen og sverdet), Martin Aurell, sier at trubadurene ’tok aktivt del i de konfliktene som splittet deres samtidige, og at de gjennom sin diktning også bidrog til den ene eller den andre gruppens framgang’.

Robert Sabatier sier i en kommentar til trubadurenes spesielle stilling i middelaldersamfunnet: «Aldri før hadde diktere nytt en slik anseelse; aldri før hadde noen hatt så stor talefrihet. De roste og refset, de gjorde seg til folkets røst, de påvirket politikken, og de formidlet nye ideer.» — La Poésie du Moyen Age.

Datidens nyhetsmedium

Det kan meget vel sies om trubadurene og andre omreisende sangere at de tjente som datidens nyhetsmedier, lenge før trykkpressene ble oppfunnet. Middelalderens trubadurer besøkte mange land. Ved alle hoffene i Europa — fra Kypros til Skottland og fra Portugal til Øst-Europa, overalt hvor de drog — plukket de opp nyheter og utvekslet historier, melodier og sanger. Raskt spredte trubadurenes fengende sanger seg muntlig fra musiker til musiker og ble lært av folket. På den måten øvde de stor innflytelse på folkemeningen og samlet folket om den ene eller den andre saken.

En av de mange dikteriske uttrykksformene som trubadurene benyttet, er kalt sirventes, som bokstavelig betyr «tjenersanger». Noen av disse avslørte herskernes urettferdighet. Andre hyllet dyder som tapperhet, selvoppofrelse, høysinnethet og barmhjertighet, mens de kritiserte barbarisk brutalitet, feighet, hykleri og selviskhet. Sirventes fra begynnelsen av 1200-tallet gir historikerne innblikk i det politiske og religiøse klimaet i Languedoc i en tid med store omveltninger.

Kritikk av kirken

Ettersom korstogene mislyktes, begynte mange å tvile på den katolske kirkes åndelige og verdslige myndighet. Presteskapet hevdet at det representerte Kristus, men deres gjerninger svarte overhodet ikke til Kristi gjerninger. Deres hykleri, griskhet og korrupsjon ble allment kjent. Kirkens biskoper og prester traktet hele tiden etter større rikdom og politisk makt og forsøkte derfor å tilfredsstille de rike. De overså de fattiges og middelklassens åndelige behov, noe som gav grobunn for splittelse.

I Languedoc hadde ikke bare adelen, men også mange av middelklassen en utdannelse. Historikeren H. R. Trevor-Roper sier at et godt utdannet lekfolk oppdaget at kirken på 1100-tallet «var svært forskjellig fra de gamle forbilder den hevdet at den etterlignet». Han sier videre at mange begynte å tenke som så: «Hvor annerledes var dessuten ikke . . . den ikke-etablerte kirken før Konstantin, apostlenes kirke, . . . forfølgelsenes kirke: en kirke uten pave eller føydale biskoper eller store rikdommer eller hedenske læresetninger eller nye artikler som var ment å skulle øke dens rikdom og makt!»

Folk i Languedoc var tolerante. Grevene av Toulouse og andre sørlige herskere lot folket få ha sin religiøse frihet. Valdensernec hadde oversatt Bibelen til langue d’oc, og to og to forkynte de ivrig dens budskap i hele området. Katarene (også kalt albigensere) spredte også sin lære, og mange adelige gikk over til deres rekker.

Mange av trubadurenes sirventes gjenspeilte folkets følelser overfor det katolske presteskapet; skuffelse, mangel på respekt, avsky. En av Gui de Cavaillons sirventes fordømmer presteskapet fordi de har «forlatt sitt viktigste kall» til fordel for mer verdslige interesser. Trubadurenes diktning latterliggjorde et brennende helvete, korset, bekjennelsen og «vievann». De gjorde narr av ordningen med avlat og relikvier og satiriserte over umoralske prester og korrupte biskoper, som de beskrev som «forrædere, løgnere og hyklere».

Kirkens kamp mot frihet

Den romerske kirke betraktet imidlertid seg selv som hevet over ethvert rike eller kongedømme. Krig ble dens maktmiddel. Pave Innocens III lovte hele Languedocs rikdom til den hær som kunne underlegge seg dens fyrster og kue alle dissentere i det sørlige Frankrike. Det som fulgte, var en av de blodigste perioder i Frankrikes historie, en tid med tortur og drap. Det ble kjent som albigenserkorstoget (1209—29).d

Trubadurene kalte det for det falske korstoget. Sangene deres uttrykte harme over kirkens brutale behandling av dissentere og over at pavene gav den samme avlat for å ta livet av franske dissentere som den de gav for å ta livet av muslimer, som ble betraktet som vantro. Kirken beriket seg stort under albigenserkorstoget og den etterfølgende inkvisisjonen. Familier ble fratatt sin arv idet deres eiendommer og hjem ble konfiskert.

Da trubadurene ble beskyldt for å være katarenske kjettere, flyktet de fleste til land som var vennligere stemt. Dette korstoget markerte slutten på den oksitanske sivilisasjonen, dens levevis, dens poesi. Inkvisisjonens lover forbød å synge, og til og med å nynne, en trubadursang. Men arven fra trubadurene levde videre. Ja, deres antiklerikale sanger slo an tonen for det som skulle bli reformasjonen. Så trubadurene kan virkelig bli husket for mye mer enn sine kjærlighetssanger.

[Fotnoter]

[Bilderettigheter på side 18]

Printer’s Ornaments/av Carol Belanger Grafton/Dover Publications, Inc.

Bibliothèque Nationale, Paris

[Bilde på side 19]

Miniatyr i et manuskript fra 1100-tallet

[Rettigheter]

Bibliothèque Nationale, Paris