Å leve med cystisk fibrose

Fortalt Av Jimmy Garatziotis

Den 25. juli 1998 fikk jeg fryktelige smerter i brystet, og jeg ble kjørt til sykehuset i all hast. Hjertet var friskt, men lungene mine var så infisert at det var svært vanskelig å puste. Jeg var ikke mer enn 25 år, og livet mitt hang i en tynn tråd.

TO DAGER etter at jeg kom til verden, fortalte legene mor og far at jeg hadde sterk gulsott. De sa at jeg enten kom til å dø eller til å få hjerneskade hvis jeg ikke fikk blodoverføring. Jeg overlevde uten blodoverføring — og uten hjerneskade.

Mine to første leveår var preget av mange forvirrende helseproblemer og perioder med lungebetennelse. Til slutt stilte en lege diagnosen cystisk fibrose. På den tiden hadde de som hadde denne sykdommen, en gjennomsnittlig levealder på sju år. Men på grunn av de medisinske framskrittene som er blitt gjort, er det flere og flere barn med cystisk fibrose som når voksen alder.

Hva er cystisk fibrose?

Cystisk fibrose er en uhelbredelig, arvelig sykdom. Sykdommen forårsaker stadig alvorligere åndedrettsproblemer og gjør det dessuten ofte svært vanskelig for pasienten å fordøye maten.

Omtrent én av 25 er bærere av det defekte genet som framkaller cystisk fibrose. Som oftest vet de ikke at de er bærere av dette genet, for de har ikke noen symptomer på sykdommen. Hvis både faren og moren er bærere, er risikoen én til fire for at et barn de får, kommer til å ha cystisk fibrose.

Jeg er en av de få hvor diagnosen cystisk fibrose ble stilt fordi jeg hadde nesepolypper. Dette fikk legene til å teste saltinnholdet i svetten min, og det er den vanligste metoden for å diagnostisere cystisk fibrose. Det er ofte foreldrene eller besteforeldrene som først legger merke til at det er salt på huden, for det smaker salt av leppene deres når de har kysset barnet.

Nesepolyppene vokste og gjorde det vanskelig for meg å puste, så nesten årlig ble jeg operert i bihulene for å fjerne polypper. Slike operasjoner er ubehagelige, og i rekonvalesensen har man smerter. De er også forbundet med fare på grunn av blødningene. Men jeg har gjennomgått mange operasjoner, og alle er blitt utført uten bruk av blod. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke må leve med eller bekymre meg for de komplikasjonene som kan følge med blodoverføringer.

Å leve med sykdommen

Sykdommen setter grenser for hva jeg kan gjøre, men jeg prøver å være så aktiv som mulig. Den 1. august 1987 var en helt spesiell dag for meg, for da ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Når jeg står opp om morgenen, tar jeg en inhalasjonsbehandling først med Ventoline og deretter med saltvann. Dette løser opp slimet i lungene og åpner luftveiene, slik at det blir lettere å puste. Behandlingen tar cirka 15 minutter. Etterpå får jeg fysioterapi i 40 minutter til en time for å løse opp og drenere slimet i lungene. Så tar jeg enda en inhalasjonsbehandling, denne gangen med antibiotika, for å bekjempe infeksjoner. Hele prosedyren blir gjentatt om ettermiddagen og igjen om kvelden.

De tre behandlingsrundene tar cirka fire timer hver dag. Jeg venter vanligvis til etterpå med å spise, for behandlingen går lettere når magen er tom. Til tross for en slik tidkrevende, daglig behandling har jeg gjort det til en vane å overvære møtene til Jehovas vitners gresktalende menighet i London i Ontario i Canada. På møtekveldene utsetter jeg behandlingen til kl. 22. For meg oppveier de velsignelsene jeg får ved å overvære møtene, de ofrene det innebærer. Det har også vært viktig for meg å ha en regelmessig andel i forkynnelsen.

Å fortelle andre om min tro

Det at jeg har vært innlagt på sykehus, har gitt meg helt spesielle anledninger til å fortelle andre om min kristne tro. En gang fikk jeg muligheten til å snakke med en gresk-ortodoks prest som var pasient i et annet rom. Han sa at jeg var en høflig ungdom, og at jeg var et godt eksempel for de unge i den greske befolkningen på stedet. Han ante ikke at jeg var klar over at han stod i spissen for motstanden mot Jehovas vitners forkynnelse blant de gresktalende.

Presten bad dem som besøkte ham, om å besøke meg også. De gjenkjente de familiemedlemmene og vennene som var hos meg, som de som hadde kommet hjem til dem i forkynnelsesarbeidet. Noen av dem som besøkte presten, ble hos meg en stund, mens andre gikk overrasket tilbake til ham og spurte hvorfor han hadde bedt dem om å oppsøke Jehovas vitner. Våre bibelske drøftelser fortsatte også etter at han hadde fått vite at jeg var et av Jehovas vitner. Vi drøftet slike emner som navnet Jehova, treenigheten og Jehovas vitners politiske nøytralitet i Hellas. Jeg kunne merke at motstanden avtok mens vi snakket.

Presten innrømmet at han visste sannheten om noen av de bibelske emnene som vi drøftet, men tilstod at han ikke lærte bort disse sannhetene fordi han var redd for å miste jobben. Senere drog Esther, min yngre søster, og jeg hjem til ham, og han tok imot bibelsk litteratur. Motstanden mot vår forkynnelse i distriktet avtok. Ja, mange som hadde hørt om prestens positive reaksjon på sannheten, begynte å lytte. Men ikke lenge etter ble presten flyttet til et annet sted.

En annen viktig utvikling skjedde fordi jeg fortalte om min tro under et av sykehusoppholdene. Jeg snakket med en ungdom som het Jeff, som besøkte bestefaren sin. Etter en rekke samtaler begynte jeg å studere Bibelen med ham. Etter hvert ville Jeff overvære menighetsmøtene. Jeg gikk vanligvis på møtene i en menighet i London, men i en periode reiste jeg til Stratford, som ligger i nærheten, for at Jeff skulle få gå på møtene der. Hensikten var at han skulle kunne få hjelp av noen som bodde i nærheten av ham.

Dessverre gav Jeff etter for press fra familien og unnlot å gjøre åndelige framskritt. Mens jeg overvar møtene i Stratford, traff jeg imidlertid Deanne Stewart igjen. Vi hadde truffet hverandre da vi begge var med på byggingen av en Rikets sal. Vi fikk følge og giftet oss 1. juni 1996.

Situasjonen forandrer seg

Tre uker etter at vi hadde giftet oss, ble jeg dessverre svært syk. Dette var begynnelsen på en rekke sykehusopphold som gikk forut for den akutte situasjonen som ble beskrevet innledningsvis. Fra da av har jeg vært nødt til å få oksygenbehandling 24 timer i døgnet. Jeg lever med feber, svettetokter om natten, brysthinnebetennelse, for lite søvn fordi jeg hoster om natten, og smerter i leddene, bena og brystet. Noen ganger hoster jeg opp blod. Det er skremmende, for hvis det ikke stopper, kan det føre til en brå død.

Med min kjære kone ved min side som livsledsager og hjelper, forkynner jeg nå for medpasienter og for leger, fysioterapeuter og annet helsepersonell som jeg treffer på sykehus, eller som kommer hjem til meg. Helseproblemene mine er ikke lette å hanskes med, men på grunn av dem får vi mange anledninger til å lovprise Jehovas navn.

Det som holder meg oppe nå

Fordi min livssituasjon har forandret seg, er det blitt ordnet slik at Deanne og jeg ved hjelp av en spesiell telefonoverføring kan delta i menighetsmøtene. Det at vi blir sørget for på denne kjærlige måten, er til stor oppmuntring for oss og gjør at vi fremdeles føler oss som en aktiv del av menigheten, selv om vi som oftest ikke kan være til stede i fysisk forstand.

Nå forkynner vi også pr. telefon om det håpet som Bibelen gir oss. Vi har startet bibelstudier, som vi leder pr. telefon. Det gir oss stor glede å snakke med fremmede om Jehova og hans storslagne foranstaltninger for de trofaste menneskene som skal leve i en ny, rettferdig verden.

Mine foreldres støtte har styrket, oppmuntret og trøstet meg. Jeg står i spesielt stor gjeld til Jehova fordi han har velsignet meg med Deanne, som har godtatt at jeg er syk, og som er en god støtte for meg og hjelper meg til å holde ut.

Når jeg nå nærmer meg de siste stadiene av sykdommen, er det det å meditere over mitt håp for framtiden som hjelper meg til ikke å gi opp. Det er til stor trøst for både Deanne og meg å lese Bibelen sammen hver dag. Jeg vet at jeg i nær framtid kommer til å bli frisk og ikke lenger vil trenge daglig behandling bare for å kunne puste. I det lovte paradiset kommer jeg til å få friske lunger, og jeg ser for meg at jeg løper over en åpen mark. Det er bare det jeg ønsker — å løpe på en åpen mark en stund, sånn at jeg får testet lungene mine.

Det at jeg ser for meg velsignelsene i Guds lovte, nye verden, hjelper meg til å mestre hver ny dag. Ordspråkene 24: 10 sier: «Har du vist deg motløs på trengselens dag? Din kraft vil være begrenset.» I stedet for å føle at min kraft er begrenset, føler jeg at Jehova gir meg den kraft som er over det normale. (2. Korinter 4: 7) Dette hjelper meg til å forkynne om hans navn og hensikter og til å være beredt på å gjennomgå det som han måtte tillate — enten det blir å overleve avslutningen på denne tingenes ordning i Harmageddon eller å dø nå og få en oppstandelse senere, i hans nye verden. — 1. Johannes 2: 17; Åpenbaringen 16: 14—16; 21: 3, 4.

[Bilde på side 13]

Sammen med min kone, Deanne, som er en god støtte for meg