Det er mer enn mellomleddene som mangler

PILTDOWNMENNESKET var for godt til å være sant. Utviklingslærens tilhengere har lenge vært på utkik etter det manglende mellomledd mellom ape og menneske. Kunne de bare finne noe som var halvt ape og halvt menneske! Det viser seg at de har hatt det hele tiden. I førti år har Piltdownmennesket vært en av evolusjonistenes mest berømte hodeskaller. De har alltid fortalt oss at kraniet var av et menneske, men at kjevebenet lignet en apekjeve. Det er imidlertid vanskelig å forstå seg på evolusjonistene. Da de til slutt fikk bevist at kraniet virkelig var av et menneske og at kjeven faktisk skrev seg fra en ape, skulle man vel tro at de ville være lykkelige. Men det gjorde dem både forvirret og bedrøvet.

Kanskje dette har sin grunn i at menneskeskallen var eldre enn apekjeven. Det skulle jo tyde på at herr Piltdown krøp ned på apestadiet i stedet for å stige opp til menneskestadiet. Dette er i strid med teorien, og alt som er kjettersk, blir satt ut av betraktning. Det er heller ikke lett å begripe at et kranium skulle ta det med ro og vente noen tusen år før det fikk selskap av sitt kjeveben. Det var derfor litt motstrebende at evolusjonistene i november i fjor erkjente at det berømte mellomledd fra Piltdown i virkeligheten manglet og var forkastet som et monstrum som aldri har eksistert. For å si det rett ut, om det enn kan virke opprørende, så var det en forfalskning og et bedrag som førte disse «kloke» hoder bak lyset i førti år. Da avsløringen ble offentliggjort, sto mange av dem som hadde akseptert det, fram og sa at de hadde hatt en mistanke om dette hele tiden. Det forhindrer likevel ikke at enkelte av de selvsamme menn hadde utpekt det som et bevis for at mennesket har utviklet seg fra et primitivt apestadium, og utstilt det som sådant i museenes montrer.

Når man tenker på dette, hvordan kan man så tillitsfullt godta andre tvilsomme påstander som evolusjonistene bruker til bevis? Hvor mange av de vitenskapsmenn som holder på disse bevisene, vil plutselig komme i tanker om at de egentlig alltid har dratt deres pålitelighet i tvil, når det en gang kommer for dagen at de er falske? Det er lett å svelge noe når ens egne fordommer presser det ned gjennom halsen på en. Saken er den at evolusjonistene er så forutinntatt for sin teori at deres fantastiske «beviser» må sprenges til småbiter før de vil gi slipp på dem. Det er en utbredt, men feilaktig skikk å betrakte evolusjonistene som upartiske dommere, som veier bevisene og nøkternt foretar sine beregninger og trekker slutninger uten hensyn til hvordan det vil innvirke på deres yndlingsteorier. Det kan være at denne saklige vitenskapelige holdning og metode gjelder på andre vitenskapelige felter, men en som tror at den gjelder utviklingsteoriens område, som i høy grad er en følelsessak og er meget tvilsom, legger for dagen en misforstått tillit og en beklagelig godtroenhet. Det er ikke nok med at de nødvendige mellomledd mangler, men også den nødvendige vitenskapelige holdning hos evolusjonistene mangler.

I utviklingskjeden mangler det så mange tusen ledd at det ikke engang finnes noe bevis for at det eksisterer en kjede. Men la oss begrense våre betraktninger til leddene mellom ape og menneske og se på kjensgjerningene i forbindelse med det medtatte Piltdownmenneske. I 1908 ble det funnet et lite bruddstykke av en hodeskalle i et grustak ved Piltdown i Sussex i England. I 1912 ble det funnet enda et bruddstykke av et kranium, og dessuten et kjeveben med tre jeksler. Flere år senere ble det funnet en hjørnetann i en avfallshaug. Til tross for at funnene ble gjort til forskjellige tider og på forskjellige steder, ble bitene satt sammen og Piltdownmennesket født. Noen få evolusjonister påsto at de forskjellige delene ikke hørte sammen, men majoriteten bestemte, og uten beviser, men med stor skråsikkerhet, utropte de et manglende mellomledd. Dets alder? Fire hundre tusen år. Bevislig? Nei, bare ytterligere skråsikkerhet. Nå har de fire hundre tusen årene skrumpet sammen til femti tusen, og enkelte vitenskapsmenn har skåret alderen helt ned til ti tusen år.

Herr Piltdown har mistet alderens patina, og det er ute med hans stilling som mellomledd, men de vitenskapsmenn som støttet opp om ham, er like skråsikre. Dette framgår i forbindelse med andre såkalte mellomledd mellom ape og menneske. Et tilfelle som minner om Piltdownmennesket, har vi i Javamennesket. I 1891 oppdaget Dubois i noe elvegrus enkelte bruddstykker av en skalle og noen tenner. Senere fant han et lårben femten meter bortenfor. Disse bitene ble helt uberettiget ansett for å skrive seg fra samme skapning, og så ble de satt sammen til det berømte Javamennesket. Akkurat som i tilfellet med Piltdownmennesket, har også enkelte vitenskapsmenn reist innvendinger mot at disse spredte benbitene er blitt knyttet sammen på denne vilkårlige måten, og de har pekt på at bruddstykket av skallen utvilsomt var av en sjimpanse eller en gibbon, mens lårbenet var av et menneske. Likevel ville ikke majoriteten av evolusjonistene slippe taket på sitt fabrikerte mellomledd, men de har til denne dag lovprist Javamennesket som et av de sterkeste beviser for at det har funnet sted en utvikling fra ape til menneske. Når denne dårskapen blir avslørt for offentligheten, kommer de skråsikre evolusjonistene utvilsomt til å trekke på skuldrene av det som noe de har hatt en mistanke om hele tiden.

Et gjennomsnittsmenneske tenker kanskje på et fullstendig oppbygd primitivt apemenneske hvor ingen deler mangler, når Heidelbergmennesket blir nevnt. Det eneste vitenskapsmennene har, er imidlertid et stort kjeveben med alle tennene i behold. Ut fra dette forteller evolusjonistene oss hvilken størrelse og holdning det hadde, hva det spiste og hva slags redskaper det brukte. De sier imidlertid ingen ting om at kjever av lignende størrelse og proporsjoner finnes hos våre dagers eskimoer. Du har nok også hørt om Pekingmennesket, et annet berømt mellomledd. Det er kjent for å ha et hjernevolum som ligger omtrent midt imellom menneskenes og apenes. Men igjen er det slik at det i vår tid finnes mennesker med samme størrelse og form på hodeskallen, nemlig veddaene på Ceylon. Neanderthalmennesket er ikke annerledes enn enkelte mennesker som lever i dag. For øvrig finnes det mennesker av den moderne typen i jordlag som er eldre enn de lagene som inneholder disse såkalte «manglende mellomledd». Det finnes absolutt ikke noe bevis for at det har vært noe «manglende mellomledd» mellom menneske og ape.

Evolusjonisten Sir Arthur Keith sa følgende om de berømte manglende mellomleddene: «Vi kan ikke følge nåtidsmennesket tilbake til noen av disse utdødde typene.» Professor Branco ved Berlin universitet sa: «Paleontologien forteller oss ikke noe om dette spørsmålet — den kjenner ikke til noen forfedre for mennesket.» Professor Virchow erklærte: «Menneskeapen eksisterer ikke, og det manglende mellomledd fortsetter å være et fantom.» Austin Clarck ved Smithsonian Institution sa: «Manglende mellomledd er mistydninger.» Og når evolusjonistene gjør funn som ikke støtter deres teori, skjuler de slike beviser, som evolusjonisten Hooton, professor i antropologi ved Harvard, innrømmer: «Kjetterske og dissenterende fossilmennesker ble forvist til de mørke museumsskap, glemt eller til og med ødelagt.» I forbigående kan vi også bemerke at da Hooton fikk høre om Piltdownmenneskets vanærende skjebne og død, så betegnet han den som «tragisk». Det skal man ikke undre seg over, for han hadde innbitt forsvart det i sine skrifter.

Evolusjonistene kommer imidlertid til å fortsette med å stille sine «mellomledd» til skue og drive propaganda for dem med usvekket skråsikkerhet. Utviklingslæren blir fra ende til annen støttet og oppholdt av påstander, ikke av beviser. Hvis noen reiser innvendinger mot den, er de ikke sakkyndige, og hvis noen kritiserer den; er de ikke vitenskapelige. Så sier de for å gjøre kritikerne fryktsomme og skremme dem vekk og påtvinge folk teorien ved autoritetstyranni. Det er derfor ikke bare mellomleddene som mangler, men også beviser og fordomsfrie undersøkelser og vitenskapelige metoder. Til tross for ville protester forholder det seg slik at utviklingslæren blir godtatt på grunn av «tro», og tro alene.

Nå er deres tro på Piltdownmennesket borte. Deres ord om ham er falske, og det kom for dagen at deres visdom var dårskap. «Denne verdens visdom er dårskap for Gud.» Men: «Herrens ord blir evindelig.» — 1 Kor. 3: 19; 1 Pet. 1: 25.