Hva må til for å gjøre deg lykkelig?

«Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» — Matt. 5: 3, NW.

1, 2. Hva bestemmer hvilke krav som må tilfredsstilles forat en skapning skal være lykkelig?

HVA skal til for å gjøre støv lykkelig? Ingenting, for støv har ikke evne til å føle noe som helst. Men hva så hvis Skaperen tok litt støv og laget en levende organisme av det? Hva skulle da til for å gjøre det lykkelig? Det avhenger av hva Gud laget av dette støvet. Hvis han laget en encellet organisme, skulle det ikke så mye til. Hvis den får litt surstoff, litt fuktighet og litt næring, er alle dens behov fullstendig tilfredsstilt.

² Men hva så hvis Jehova tok dette støvet og laget et menneske av det? Hva måtte da til for å gjøre det lykkelig? Både luft og vann og mat måtte til, men også meget mer. Et menneske er langt mer komplisert enn en encellet organisme, og dets behov langt større. Gud har skapt det med spesielle lengsler, og disse lengsler må tilfredsstilles forat mennesket skal være lykkelig. Menneskene lager biler som går på bensin som må blandes med luft og antennes av en gnist. Oppfyll disse betingelser, og motoren summer og går, men hell vann i bensinen, og motoren hoster og dør. På lignende måte gjorde Gud menneskene med behov som må tilfredsstilles hvis de skal kunne leve i lykke. Det kreves mer enn luft og vann og mat. Mennesket lever ikke av brød alene, ikke bare av materielle goder.

3. Hvorfor er menneskets behov større enn andre jordiske skapningers behov?

³ Gud skapte ikke mennesket i noen annen jordisk skapnings bilde og likhet. Mennesket ble dannet etter et høyere mønster: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.» Menneskene ble gjort i Guds bilde, det vil si, de fikk de guddommelige egenskaper visdom, makt, rettferdighet og kjærlighet. På grunn av dette har menneskene behov som ikke kan tilfredsstilles av de rent materielle goder som er tilstrekkelige til å tilfredsstille fisker og fugler og ville dyr og husdyr. — 1 Mos. 1: 26.

4. Hvordan kommer sinnets hunger til uttrykk, og hvordan kan den best tilfredsstilles?

⁴ Det at Jehova utstyrte menneskene med visdom, betyr ikke at de i starten hadde et hode som var stappet med kunnskap. Det betyr at de fikk en hjerne som kunne romme kunnskap, og som hungret etter kunnskap. At hjernens kunnskapshunger er til stede helt fra fødselen av, kan vi se av spebarnets våkne blikk og av at det alltid strekker ut de travle hendene sine for å berøre forskjellige gjenstander og føre dem til munnen for å undersøke dem nærmere. Når barnet så har lært å snakke, kommer det med en endeløs strøm av spørsmål til de voksnes undring, forfjamselse, bestyrtelse og utmattelse. Men kryssilden av spørsmål skyldes en naturlig vitebegjærlighet og kunnskapstørst som ikke bør underkues hos de unge eller tapes av de gamle. Nervene bringer sine budskaper til hjernen, og hjernen er i stand til å registrere dem, grunne på dem, fordøye dem, tenke abstrakt over dem og trekke slutninger av dem. Vi lever i stor utstrekning med våre tanker men de må komme etsteds fra. Jo rikere våre tanker er, desto rikere er vårt liv. De rikeste tankene er Jehovas tanker, og for å gjøre vårt liv så rikt som mulig, må vi derfor grave etter den visdom som er lagret i hans Ord: «Dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå [Jehovas] frykt og finne kunnskap om Gud.» — Ordspr. 2: 4, 5.

5. Hvordan kan menneskene oppnå lykke ved hjelp av sin makt?

⁵ Jehova utstyrte menneskene med makt, og etter som de også har fått visdom til å lede sine henders gjerning med, har de makt til å utføre meget som gir lykke og dyp tilfredsstillelse. De kan plante blomster, dyrke matvekster, bygge hus, finne opp maskiner. De kan skrive poesi og male bilder og komponere musikk. Hvis de får sin visdom fra Gud og bruker sin makt i harmoni med Jehovas vilje, vil de lykkelig oppnå «Guds fred, som overgår all forstand». Men menneskene kan også misbruke sin visdom og makt, og hvis de gjør det, er deres muligheter til å gjøre ugjerninger store. — Fil. 4: 7.

6. Hvilken innvirkning har menneskenes rettferdighet på lykken?

⁶ Forat dette skulle forhindres, fikk menneskene også en annen guddommelig egenskap, nemlig rettferdighet. Menneskene er skapninger med moralsk sans eller evne til å skjelne mellom rett og galt, og når rettferdighetssansen blir trampet på, reagerer samvittigheten og sier ifra. Selv om samvittigheten ved en vanemessig urett handlemåte blir brennemerket og brakt til taushet, finnes det en indre skyldfølelse som forstyrrer en og oppskaker en og kan føre til psykosomatiske lidelser. Den moralske sans er så grunnfestet i menneskene at til og med innbitte syndere prøver å rettferdiggjøre sine onde gjerninger og stemple dem som gode, slik Esaias skrev: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!» De kan kanskje holde sine urette handlinger ute av syne, men ikke ute av sinn, og hvis de skal oppnå fullstendig lykke og tilfredshet, kan de ikke ignorere denne bibelske sannhet: «Bedre er lite med rettferdighet enn stor vinning med urett.» — Es. 5: 20; Ordspr. 16: 8.

7. Hvorfor er kjærligheten så viktig?

⁷ Men den egenskap som vil skape fullkommen balanse mellom alle evner og krefter, er kjærligheten. Den vil avstemme alle egenskaper fullkomment etter hverandre. Dens omfattende karakter og dens betydning kommer til uttrykk i denne korte uttalelsen: «Gud er kjærlighet.» Kjærligheten er ikke passiv, men aktiv, og den gir seg uttrykk i handlinger som er til glede og hjelp for dem en elsker. Fordi vi elsker oss selv, tar vi hensyn til oss selv, viser vi omsorg for oss selv, sørger vi for oss selv og beskytter vi oss selv. Vi bør elske andre som vi elsker oss selv, og handle med tanke på deres beste også. Den kjærlighet vi viser andre, får andre til å vise oss kjærlighet, og vi må både vise og bli vist kjærlighet for å kunne være lykkelige. Hvis vi ikke viser andre kjærlighet, blir vi selvopptatte. Hvis vi ikke får eller tar imot kjærlighet fra andre, kan vi bli sønderknust og trekke oss tilbake som en snile i huset sitt, eller vi blir kanskje bitre og gjør opprør og styrter oss ut på forbryterbanen. Ingen lykke er mulig uten kjærlighet. — 1 Joh. 4: 8.

8, 9. Hvilken naturlig trang har menneskene, og hvordan må den tilfredsstilles?

⁸ Vi har behov for å elske Jehova, vi har behov for å kjenne ham og tilbe ham for å kunne føle oss trygge. Vi er skapt med en trang til å gjøre dette. I det amerikanske bladet Woman’s Home Companion for april 1954 var det en artikkel som het: «Vi er født til å tro,» og den hadde undertitelen: «Vi har alle en trang til Gud som er like sterk som kjønnsdriften og sulten, sier en dristig ny psykiatrisk skole.» Denne artikkelen var skrevet av en doktor, og følgende uttalelser er hentet derfra: «Hvis menn og kvinner ville vedkjenne seg sin trang til å tro på Gud og til å se en mening med livet ut over å tilfredsstille sine personlige lyster, sier denne nye skolen, kan de oppnå fred i sinnet og lykke. . . . Menn og kvinner drives ikke bare av kjønnsdrift og ærgjerrighet, men også av en trang til Gud som ikke kan fornektes. De må overvinne den idéen som gjør seg gjeldende i vår tid, nemlig at religion og Gud ikke er virkelige behov, og at det er under deres verdighet å søke etter en åndelig side ved livet.»

⁹ Det er faktisk denne trang til å tilbe en høyere makt som er forklaringen på at det har utviklet seg så mange religioner, til og med blant primitive folkeslag. Behovet er til stede, og de forsøker å dekke det. Når folk er overlatt til seg selv og sin egen tenkning eller til blinde ledere, dekker de det på en gal måte, med urette religioner, kanskje ved å tilbe gudebilder eller ved å søke veiledning hos spiritistiske medier eller himmelens stjerner. I vår moderne tid blir denne trangen til å tilbe Jehova misbrukt ved at enkelte mennesker forguder filmstjerner, idrettsmenn, politikere og vitenskapsmenn. Mange gjør penger til sin gud. Deres religion består i å jage etter fornøyelser og komfort. Men ingen av disse erstatninger stiller på en tilfredsstillende måte vår medfødte hunger etter Gud. Bare ved at vi bruker vårt sinn til å lære Guds bud og forstå hans prinsipper og derpå praktiserer dem, kan vi på rette måte tilfredsstille denne trangen og legge for dagen vår kjærlighet til Gud, for «dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud». Hvis vi unnlater å dekke vårt behov i denne henseende, kommer vi ikke til å oppnå en fullstendig lykke, for Jesus uttalte en sannhet da han sa: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» — 1 Joh. 5: 3; Matt. 5: 3, NW.

Hva er materialisme?

10. Hva er materialisme?

¹⁰ Det som særlig kan gjøre det vanskelig for en å dekke sitt åndelige behov, er materialismen. Hva mener vi med materialisme? Ikke mat og klær og husly. «Eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette,» sa Jesus. Det er ikke materialisme å skaffe seg god mat og pene klær og et komfortabelt hjem. Det er ikke nødvendigvis materialisme å være i besittelse av en fjernsynmottager eller en fin bil eller en solid bankkonto. Men hvis vi har så stor kjærlighet til mat at vi blir fråtsere, så stor kjærlighet til klær at vi blir forfengelige, så stor kjærlighet til hus og hjem at vi blir hovmodige, hvis vi er så oppslukt av en fjernsynmottager at vi lar den sluke vår tid, hvis vi ønsker oss en kostbar bil for å kunne imponere, hvis vi elsker penger i den grad at vi blir gnieraktige, da er vi blitt liggende under for materialismen. Det er ikke noe galt i materielle goder i og for seg, men når de blir en «isme» for oss, da er det galt. En «isme» vil ifølge Websters amerikanske ordbok si «en bestemt doktrine, et ideal, et system eller en skikk, — vanligvis brukt i nedsettende betydning». Når materielle ting blir vårt viktigste mål eller ideal og vi lar vårt liv bli preget av vårt jag etter slikt, da praktiserer vi materialisme. — Matt. 6: 32.

11. Hvordan kan det være til skade å ha for lite?

¹¹ Etter som vi har et medfødt behov for både materielle og åndelige goder, må vi finne den rette balanse. Både for meget og for lite av materielle goder kan bli til skade for oss åndelig sett: «Gi meg ikke armod og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, forat jeg ikke når jeg blir mett, skal fornekte deg og si: Hvem er [Jehova]? og ikke når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn!» Enkelte religioner gjør fattigdommen til en dyd, men det å påføre seg legemlige lidelser med overlegg, er narraktighet og spilfekteri: «Nettopp disse ting er riktignok i besittelse av et skinn av visdom ved en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen, men de er uten verdi når det gjelder å bekjempe kjødets tilfredsstillelse.» Hvis de materielle behov ikke blir tilfredsstilt, oppstår det bitterhet og fiendskap, og frukten av dette blir at Jehova får skylden for vanskelighetene og blir forbannet for veene, og at den nødstilte tyr til tyveri for å få dekket sine behov. Materielle mangler kan føre til åndelig elendighet. — Ordspr. 30: 8, 9; Kol. 2: 23, NW.

12. Hvordan kan det være til skade å ha for meget?

¹² Men en overflod av materielle goder kan også fortrenge åndeligheten og til og med skyve Jehova fullstendig ut av et menneskes hjerte og åpne veien for en falsk gud: «Deres ende er ødeleggelse, og deres gud er buken, og deres ære består i deres skam, og de har sitt sinn vendt mot ting på jorden.» Slike mennesker har gjort sitt kjød til sin gud, og materialismen er deres trosbekjennelse. De forguder seg selv og er skyldig i avgudsdyrkelse, for Paulus omtalte havesyke som avgudsdyrkelse og sa at en «havesyk . . . er en avgudsdyrker». Det kan derfor gå slik at vi får for store materielle rikdommer og begynner å føle oss uavhengige endog av Jehova og tenker at vi ikke trenger ham. Det kunne hende at vi glemte å anerkjenne ham som vår forsørger og fant på å spørre som fortidens Farao: «Hvem er Jehova?» Hvis det skulle skje, hvor dypt ville vi ikke da ha sunket fordi vi hadde forherliget oss på grunn av vår materielle rikdom! — Fil. 3: 19, NW; Kol. 3: 5; Ef. 5: 5.

13. Hvilken advarsel ga Jehova israelittene angående materialisme?

¹³ Jehova advarte israelittene om at materiell rikdom kunne gjøre dem åndelig blinde: «Når du så eter og blir mett og lover [Jehova] din Gud for det gode land han har gitt deg, da vokt deg for å glemme [Jehova] din Gud, så du ikke tar vare på hans bud og hans forskrifter og hans lover, som jeg pålegger deg i dag, og vokt deg at du ikke, når du eter og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes, at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. . . . Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom, men kom [Jehova] din Gud i hu! For det er han som gir deg kraft til å vinne deg rikdom.» Og i en poetisk sang ble Moses benyttet til å advare Israel idet han anvendte den ærefulle titel Jesurun om dette folket: «Da ble Jesurun fet og slo bak ut — du ble fet og tykk og stinn; han forlot Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe.» — 5 Mos. 8: 10—14, 17, 18; 32: 15.

Kløe etter penger

14, 15. Hvilken uriktig begrunnelse oppgir enkelte for å gjøre penger til en gud, og hva er den egentlige grunn?

¹⁴ Hvorfor gjør mange mennesker penger til en gud? De som tjener mammon, vil benekte at den er deres gud. De vil si at en trenger penger for å leve. En må ha penger for å kunne spise, kjøpe klær, ha et hjem. Det er sant, og dette tilsier en å tjene penger, men de som tilber penger, lar det ikke være med dette. Hvis pengene ikke var annet enn et middel for en til å skaffe seg det en trenger, og dessuten litt utenom for fornøyelsens skyld, da ville det være slik at jo mer penger en tjente, desto bedre ville en få oppfylt disse ønsker, og desto mindre penger ville en ønske seg i tillegg. Men hvor mange ser slik på saken? For noen få år siden rettet amerikanske sosiologer en del spørsmål til hundrevis av amerikanere i alle inntektsklasser. Et spørsmål gikk ut på om de var tilfreds med sine inntekter. De fleste var det ikke. De som tjente 5000 dollar i året, ville gjerne tjene 10 000 dollar, de som tjente 10 000, ønsket å tjene 20 000, de som tjente 20 000, ønsket å tjene 50 000. Til og med de som hadde millioner, ønsket seg flere millioner. I disse sosiologers rapport heter det: «Det er stort sett slik at jo mer penger et menneske har, desto mer ønsker han seg.»

¹⁵ Penger er blitt et symbol på suksess. Det er en utbredt oppfatning at penger skaffer et menneske trygghet, anerkjennelse, prestisje, venner og kjærlighet. Dette er noe menneskene har behov for, men disse behovene kan bare bli dekket delvis og på en utilfredsstillende måte ved at en opphoper seg penger. Hvis det er ved pengenes hjelp vi har skaffet oss sikkerhet eller en viss anseelse i samfunnet, da vil også denne sikkerhet og anerkjennelse ta slutt hvis pengene tar slutt. Hvis vi har venner fordi vi har penger, hvis vi blir elsket på grunn av våre penger, da vil våre venner og de som elsker oss, forsvinne sammen med våre penger. Vi ønsker å bli elsket på grunn av det vi er, ikke på grunn av det vi har. Disse menneskelige lengsler kan ikke mettes med penger, og hvis vi forsøker på det, vil vi derfor oppdage at de aldri blir virkelig tilfredsstilt uansett hvor meget penger vi øser ut på dette formål. Denne sannhet er blitt nedtegnet i Bibelen for tre tusen år siden: «Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet.» — Pred. 5: 9.

16. Hvorfor er det ingen hvile å finne for dem som ligger under for materialismen?

¹⁶ Å jage etter lykken ved å jage etter penger er like fåfengt som å styrte av sted når man ser en regnbue, for å grave etter den gullkrukke som ifølge sagnet skal befinne seg ved regnbuens fot. Men bedratte mennesker holder aldri opp å jage etter materiell vinning, for de forstår ikke at pengene ikke er i stand til å dekke de behov som de går ut fra at de kan dekke. Det er det som står i akt og ære i et samfunn, som blir dyrket av menneskene i vedkommende samfunn, og etter som pengene står i akt og ære i dette materialismens århundre, er det nettopp penger så mange søker. De verdsetter et menneske etter hvor meget han eier. De ser en ny bil, og de får lyst på den og kjøper den. Mens de holder på å betale for den, kommer de over et hus av den typen de har lyst på. De kjøper det, men sørger for å ordne med betalingen over et lengre tidsrom. Enda er de ikke fornøyd, for de får se noen nye møbler som de må ha, og de tar dem på avbetaling. I mellomtiden har det gått et år, og de nye bilmodellene har kommet på markedet. Da må de ha seg en ny bil. Det er ikke det at den går noe bedre. Forskjellen eksisterer mer i deres egen innbilning enn under bilens panser. Men de må ha det nyeste, det siste på markedet, det beste, og når de har fått det, finner de snart på noe annet som de har lyst på, og så øder de sitt liv på et hvileløst jag i materialismens irrganger. De fanges i verdslighetens malstrøm: «kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet». — 1 Joh. 2: 16.

17. Hva lider mange av, og hva fører det til?

¹⁷ De klør etter penger. Jo mer de strever for å tilfredsstille denne kløen, desto mer intens blir den, og jo mer intens den blir, desto iherdigere strever de for å tilfredsstille den. En kløe i en håndflate gir seg ikke ved at man klorer den, den blir bare verre av det. Hvis en vil minske kløen, må en motstå trangen til å klø seg. Men når folk har penger på hjernen og pengekjærhet i sitt hjerte, er det roten til deres lidelse. Det er ikke pengene, men pengekjærheten, ikke fornøyelser, men fornøyelsessyke, ikke hus og hjem eller møbler eller bil, men kjærligheten til hus, møbler og bil som er farlig. Det er denne kjærlighet til materielle ting som fortrenger åndelighet fra hjerte og sinn, og som fyller folks liv og suger kraften ut av dem helt til de ikke får tid eller krefter tilbake til å tilfredsstille åndelige behov. Det er denne pengekjærhet som bærer skylden for mange menneskers ødeleggelse: «For vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye; men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 7—10.

Gi rom for ånden

18. Hvilke skriftsteder viser konflikten mellom kjød og ånd, og hva fører det til å følge kjødets tilbøyeligheter, og hva fører det til å følge åndens påvirkning?

¹⁸ Apostelen Paulus lot seg ikke bedra av sitt falne kjød: «Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke; for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. For jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.» Kjødet vil si den falne menneskeskapning med dens syndige tilbøyeligheter, tendenser, impulser og ønsker. Dette kjød er solgt til synden som syndens trell, og synden er derfor dets herre som driver det til å handle imot Guds åndelige lov, som kommer inn i vårt sinn ved at vi studerer Jehovas Ord. Det syndige kjød står ånden imot og får oss til å gjøre slikt vi helst vil unngå: «For kjødet er imot ånden i sitt begjær, og ånden imot kjødet, for de står hverandre imot, slik at dere ikke gjør de ting dere gjerne vil gjøre.» Hvis vår ånd eller sinnsinnstilling er i harmoni med Jehovas ånd og hans Ord, vil den lede oss på rette veier, og ånden må beseire vårt gjenstridige kjød hvis vi skal få leve i stedet for å dø: «De som er i samsvar med kjødet, fester sitt sinn på det som hører kjødet til, men de som er i samsvar med ånden, på det som hører ånden til. For det å feste sitt sinn på kjødet, betyr død, men det å feste sitt sinn på ånden, betyr liv og fred.» — Rom. 7: 18, 19, 22, 23; Gal. 5: 17, NW; Rom. 8: 5, 6, NW.

19. Hva må en ta i betraktning når en gjør et overslag over hva materialismen koster?

¹⁹ Ved hjelp av Jehovas ånd og ved at vi bevarer vår ånd i harmoni med hans ånd, kan vi beseire det falne kjød. Men det betyr at vi må gi rom for det som hører ånden til. Det å søke materielle ting som i seg selv ikke er dårlige, kan ødelegge vårt liv ved at det sluker all vår tid. Hvis du ikke kan slå av televisjonsapparatet når det rettelig burde være av, vil det koste deg mer enn det kostet i anskaffelse. Det vil koste deg den tid du benytter til å følge med i programmet. Det vil kanskje også bli dyrt for deg ved at det stjeler møtetid eller holder deg tilbake fra gjenbesøk eller bibelstudier. Din kostbare bil eller ditt velutstyrte hjem må du kanskje betale for ved å gi avkall på det privilegium å undervise noen i sannheten eller lære dem opp til å tjene Jehova. Ta med i beregningen alt hva materialismen koster. Ta mer i betraktning enn det beløp i kroner og øre som er angitt på prislappen. Regn med hva det vil koste åndelig sett også. Det var ikke i og for seg noe galt med rikdommen til den rike unge rådsherren, men den holdt ham tilbake fra å følge Jesus, og det var galt. Det var ikke noe galt i å se til sine nyinnkjøpte okser eller være hos en ny hustru eller ta en nykjøpt eiendom i øyesyn, men hvis harmløse ting hindrer en i å tjene Jehova, da blir de farlige. Da lar en dem bli torner som kveler det gode: «Andre igjen er de som såes blant torner; det er de som hører ordet, og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå etter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.» — Mark. 4: 18, 19.

20. Hva bør de som prøver å løsrive seg fra materialismen, tenke over, og hva sa Paulus om saken?

²⁰ Rydd bort materialismen, og gi rom for ånden. «Slukk ikke åndens ild,» formaner Paulus. En ild trenger luft. Hvis det kastes for mye rask på den, blir den kvalt. Kvel ikke åndens ild med en overveldende mengde materielle bekymringer og eiendeler. Din tid og dine krefter er begrenset, og du kan derfor «ikke tjene Gud og mammon». Hva vil du velge? Er det vanskelig å bestemme seg for å oppgi materialismen? Tenk da over følgende: Du har opprettet bibelstudier hos folk og opplevd at de har trukket seg når de forsto forpliktelsene i forbindelse med tjenesten. Du visste at det var galt av dem, og at de ikke burde ha bekymret seg om dette, for etter hvert som de ville ha lært mer, ville de ha vokst seg sterke og fått lyst til å forkynne. De kunne se hva de måtte gi avkall på, men var for nye til å verdsette det de ville vinne. Enkelte av vitnene har det på samme måten når det gjelder materialisme. De er klar over hva de blir oppfordret til å gi avkall på, men de forstår ikke å verdsette hva de åndelig sett ville vinne på å gjøre det. De kan imidlertid stole på Paulus’ ord om dette, for han var inspirert: «Jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd, han for hvis skyld jeg har lidd tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus.» Se derfor lenger enn til det materielle tap, og bli klar over den åndelige vinning som langt oppveier dette tapet. — 1 Tess. 5: 19, NW; Matt. 6: 24; Fil. 3: 8.

21. Hvordan prøver enkelte å rettferdiggjøre sin materialisme, men hvordan setter den sitt preg på dem?

²¹ Materialismen setter sitt preg på et menneske. Legg merke til en mann som rår materialistiske tilbøyeligheter. Han ofrer nå meget større oppmerksomhet på sine klær, på sin bolig, på sin bil og på fornøyelser. Han vil kanskje anføre at hans stilling gjør det påkrevet at han opprettholder en presentabel fasade, at verden venter dette av ham. Men da kan vi spørre: Har han en høyere stilling enn Jesus Kristus hadde da han var på jorden? Lot han seg diktere av denne verdens materialistiske synsmåter? Hadde han de fineste gangere å ride på eller et luksuriøst sted å trekke seg tilbake til? Nei, han forkastet materialismen både i ord og i gjerning. Han viste et eksempel på fordringsløshet ved å vaske sine disiplers føtter. Han følte det ikke slik at hans stilling betinget en imponerende fasade, tvert imot. Han var interessert i åndelig styrke, ikke i å vise seg. Men legg merke til en mann som blir mer og mer materialistisk. Er hans kommentarer like gode, hans foredrag like oppbyggende og hans samtaler av like høy åndelig kvalitet som før? Hvis ikke er det hans materialisme som avslører seg, enten han er villig til å innse det eller ikke. Hans brødre kan se det, og vi kan stole på at Gud kan se det: «Bli ikke ført vill; Gud lar seg ikke spotte. For hva et menneske enn sår, det skal han også høste; for den som sår med henblikk på sitt kjød, skal høste fordervelse fra sitt kjød, men den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv fra ånden. La oss da ikke holde opp med å gjøre det som er rett, for i sin tid skal vi høste, om vi ikke gir opp.» — Gal. 6: 7—9, NW.

22. Nevn ett av materialismens store onder, og fortell hva dette kan føre til.

²² Jesus sa: «Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv.» Et av materialismens store onder er at dens ofre ikke fornekter seg selv. Usynlig, som termitter i treverk, eter den vekk styrke og viljekraft. Ved at en ga etter for kjødets tilbøyeligheter, tæres ens moralske styrke bort, og en mister den åndens frukt som heter selvkontroll. Vi bør daglig benytte vår evne til å si nei til oss selv i små ting, for hvis vi ikke daglig utøver og trener opp vår viljestyrke, vil vi tape den. Ved å nekte oss selv små ting, utvikler vi styrke til å si nei til oss selv i store ting. Hvis vi er tro i smått, vil vi også være tro i stort. Og hvis vi svikter i små ting, er det sannsynlig at vi også vil svikte i store ting. En manglende evne til å fornekte seg selv kan koste en livet: «Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på [forspiller, NW] sin sjel?» Tap ikke hodet i et forsøk på å komme deg fram. Du kan ikke vandre med Gud og samtidig løpe med verden. Penger er en av de guder som blir dyrket av denne moderne verdens mennesker, og pengene taler til disse menneskene. De er døve når Jehova taler, men de spisser sine ører når pengene taler. De kan høre pengene hviske i kjelleren, men de kan ikke høre forkynnelsen fra hustakene. Pengene har ingen stemme, men de kan overtale slike mennesker til nesten hva som helst, til å forlate livets vei og til å styre i døden. Det er bedre for oss å lytte til himlene, som også er uten røst, men som likevel forkynner Jehovas ære. — Mark. 8: 34, 36; Sl. 19: 2—5.

23. Hvorfor bør vi framelske en enkel smak, og hvordan øvde Paulus seg opp?

²³ For å kunne være lykkelig bør du tilfredsstille dine ønsker. For å kunne tilfredsstille dine ønsker bør du sørge for at de er enkle. La ikke lykken være avhengig av mange eiendeler. En hel del som blir betraktet som nødvendigheter, er langt ifra nødvendigheter. En kan få smak på et narkotikum og venne seg til å bruke det, og denne vanen blir det hardt å bryte med, men det lar seg gjøre, og narkotikeren blir da fri igjen. Hvis en hengir seg til materialisme, vil ens ønsker vokse slik at en til slutt ikke makter å oppfylle dem. «Gjør deg ikke møye for å bli rik, la sådan klokskap fare!» Framelsk en enkel smak som ikke gjør deg til en slave. Paulus øvde seg opp til å bli tilfreds uansett hvilke kår han befant seg i materielt sett: «Jeg har lært å nøyes med det jeg har; jeg vet å leve i ringe kår, jeg vet også å ha overflod; i alt og i alle ting er jeg innvidd, både å mettes og å sulte, både å ha overflod og å lide trang.» Han ble ikke bitter når han manglet noe, og han havnet ikke i materialismens fallgruve når han hadde overflod. Han fulgte sitt eget råd: «Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøyes med det I har.» Paulus var tilfreds enten han hadde lite eller meget. Hans materielle behov var enkle, hans åndelige rikdom var stor. — Ordspr. 23: 4; Fil. 4: 11, 12; Heb. 13: 5.

24. Hva kan vi finne glede i, og hvilke enda viktigere ting må til forat vi skal være lykkelige?

²⁴ For å kunne være lykkelig bør du huske på hvordan Gud har skapt deg, nemlig av jorden og til å leve på jorden. De sanne gleder ligger i alt det Gud har skapt — himmelens sorte kuppelhvelv hvor myriader av stjerner funkler og skinner, solens varme, vindens kjølige friskhet, blomstenes vellukt, fuglenes sang, dyrenes grasiøse bevegelser, bølgende åser og kneisende fjell, travle bekker og stilleflytende elver, saftige enger og dype skoger, sneens glitring i solskinnet og regnets tromming på et tak, sirissenes sang og froskenes kvekking og ringene i vannet etter en fisk som vaker i måneskinnet. En enda større glede ligger det i å være sammen med omgjengelige mennesker, for vi er skapt selskapelige. En vennlig tanke, en medfølende gest, et mildt ord, et varmt smil og en kjærlig handling, et lekende barns latter, spebarnets pludring der det ligger i sengen sin, et eldre livserfarent menneskes verdighet og visdom — alt dette gir tilfredshet. Det som teller, er hva vi er, ikke hvordan vi tar oss ut. Det er den kjærlighet vi har, ikke vår sosiale posisjon. Det er hva vi kan gi, ikke hva vi kan få tak i. Det er den skatt vi har i himmelen, ikke den mengde gull vi har samlet oss på jorden. Det gjelder å være tilfreds med lite og ikke skaffe seg store bekymringer . . . sammen med en mengde eiendeler. Det gjelder å få tak i Guds tanker og bli vise og benytte denne visdom til å lede våre krefter, og det gjelder å følge hans prinsipper for å være sikker på å handle rettferdig, og etterligne ham i å vise kjærlighet og derved tilfredsstille den trang han har nedlagt i oss. Det er alt dette som må til for å gjøre oss lykkelige.