Drømmen om verdensfred — et skrøpelig håp

DET rår for tiden stor optimisme med hensyn til mulighetene for å oppnå verdensfred. Spaltisten Carol Goar i den kanadiske avisen The Toronto Star sier det slik: «Det inngås fredsavtaler i fleng, fra Afghanistan til Angola. Regionale konflikter som virket uløselige for noen måneder siden, viser nå tegn til å bli mindre intense. Og De forente nasjoner er inne i en gjenfødelse som lover godt.» Skribenten hevder videre at dette har utløst «en verdensomfattende bølge av håp». En lignende påstand ble framsatt i en redaksjonell artikkel i den amerikanske avisen USA Today: «Freden bryter løs over hele verden.»

Noe som i særlig grad har gjort inntrykk på folk i den senere tid, er den såkalte tilnærming mellom Sovjetunionen og De forente stater. Vi har vært vitne til militære tilbaketrekninger, oppsiktsvekkende begivenheter i Øst-Europa og forhandlinger om reduksjoner av militære styrker og våpenlagre, og alt dette har bidratt til å tenne et håp om at supermaktene endelig er i ferd med å stanse rustningskappløpet. Slike nyheter hilses med glede i en verden hvor det militære forbruk angivelig tapper de økonomiske ressurser for over 850 milliarder dollar i året.

Men hvor stor er egentlig sannsynligheten for at menneskenes drøm om verdensfred kommer til å bli oppfylt? Selv de mest optimistiske iakttagere må innrømme at det er et langt sprang fra en reduksjon av våpenlagrene til en fullstendig fjernelse av dem. Hvis det skal være mulig å bli kvitt alle kjernevåpen, vil det være påkrevd med gjensidig tillit i en hittil ukjent grad. Dessverre har supermaktene gjennom lengre tid vært preget av gjensidig mistillit. Som forutsagt i Bibelen har menneskene i vår tid vist seg å være «uforsonlige». — 2. Timoteus 3: 3.

Dessuten er ikke alle like overbevist om at det vil føre til fred å bli kvitt kjernevåpnene. Selv om nasjonene kunne overtales til å tilintetgjøre alle sine kjernevåpen, ville det fremdeles være mulig å drepe ganske effektivt med konvensjonelle våpen. Det har vi uhyggelige vitnesbyrd om fra begge de to verdenskrigene. Dessuten ville menneskene fremdeles beherske den teknologi som kreves for å gjenskape kjernefysiske våpen — den ville være i beredskap i påvente av de første tegn til politisk spenning. Noen resonnerer til og med som den politiske vitenskapsmannen Richard Ned Lebow: «Hvis vi beholder noen kjernevåpen her og der, vil det sannsynligvis føre til at folk vil være forsiktige.»

Men så lenge det finnes kjernevåpen, vil muligheten til en utslettelse ved bruk av slike våpen gjøre en påstått fredsslutning til en vits. Det kan heller ikke bli noen virkelig fred så lenge de mange problemer av ikke-militær art fortsetter å forstyrre freden i det daglige liv for millioner av mennesker. De forente nasjoners generalsekretær, Javier Pérez de Cuellar, har pekt på «den uhyggelige tilstand millioner av våre medmennesker befinner seg i fordi de er hjemløse eller lever under helt utilfredsstillende boligforhold. Dette er et problem som stadig tiltar». De forente nasjoners informasjonsavis UN Chronicle opplyser videre at en underutviklet økonomi fører lidelser over «to tredjedeler av menneskeheten, og i noen tilfelle er fattigdommen og nøden helt på linje med de lidelsene som forårsakes av krig». Og hvordan er det med verdens anslagsvis 12 millioner flyktninger? Vil en delvis eller fullstendig nedrustning kunne føre til at de oppnår fred i tilværelsen?

Det er tydelig at menneskenes drøm om verdensfred er et skrøpelig håp som bygger på sviktende forutsetninger. Finnes det en bedre mulighet til å oppnå fred? Ja. I forrige nummer av dette bladet pekte vi på at Bibelen gir oss et sikkert fredshåp.a Om ikke lenge skal Jesus Kristus som konge i Guds rike innføre en fred som langt overgår alle menneskelige forventninger. Hva kommer denne freden egentlig til å innebære for menneskene? Dette vil bli behandlet i den neste artikkelen.

[Fotnote]