Er konkurranse nøkkelen til suksess?
«Å VINNE er ikke alt; det er det eneste som betyr noe.» Mange i dag lever etter disse ordene, som ofte tilskrives den amerikanske fotballtreneren Vince Lombardi. Nå roser også tidligere kommunistland prinsippet om fri konkurranse opp i skyene. Innføring av konkurranse i markedet sies å skulle bli deres nøkkel til velstand. I Østen er det mange foreldre som driver barna sine til å konkurrere med andre og sender dem til privatskoler som gir intensiv, kortsiktig undervisning og lærer dem nødvendige knep for å bestå opptaksprøvene ved de forskjellige skolene. De overivrige foreldrene er overbevist om at barnas framtid vil være sikret hvis de kommer inn på en velrenommert skole.
Mange tror fullt og fast at konkurranse er nøkkelen til suksess. Deres oppfatning er at menneskene har gått framover ved å konkurrere med hverandre. Ifølge en undersøkelse foretatt av Japans forbund for økonomiske organisasjoner sa 65,9 prosent av direktørene og lederne i alle større selskaper at «konkurransen om forfremmelse er årsaken til japanske selskapers levedyktighet». Og det virker som om japanske firmaer har hatt framgang i lang tid. Men er konkurranse virkelig nøkkelen til suksess?
Er konkurranse virkelig givende?
Folk som konkurrerer med andre, har en selvisk meg-først-innstilling. De er glade når det går dårlig med andre, og tror at det vil bedre deres egne sjanser. De tar kanskje i bruk framgangsmåter som skader andre, for egen vinnings skyld. Hva fører det til å konkurrere på den måten for å oppnå suksess? Yasuo kastet seg inn i kappløpet for å bli til noe i firmaet, og han forteller hvordan han var: «Jeg var preget av konkurranseånd og tenkte bare på å bli forfremmet. Jeg sammenlignet meg selv med andre og følte meg overlegen. Når så de samme folkene fikk en høyere stilling enn jeg hadde, irriterte jeg meg og klaget over firmaets personalpolitikk hver eneste dag. Jeg hadde ingen venner i ordets egentlige betydning.»
Konkurranseånd kan også føre til en altfor tidlig død. Hvordan da? Den japanske avisen Mainichi Daily News setter karoshi, død på grunn av overarbeidelse, i forbindelse med oppførsel av såkalt type A. Type A er et atferdsmønster som kjennetegnes av at en takler stress ved å være svært tidsbevisst og legge en sterk konkurransementalitet og en fiendtlig innstilling til andre for dagen. To amerikanske hjertespesialister, Friedman og Rosenman, viser at det er en sammenheng mellom oppførsel av type A og hjerteinfarkt. Ja, konkurranseånd kan være livsfarlig.
Konkurranse på arbeidsplassen kan også føre til andre fysiske og psykiske problemer. Det Keinosuke opplevde, er ett eksempel på dette. Han var den ledende selgeren for et av Japans største bilfirmaer og satte rekord ved å selge 1250 biler. Det hang et portrett av ham i styrets møterom på firmaets hovedkontor. Selv om han mislikte å tråkke på kollegene sine for selv å bli forfremmet, presset firmaet ham til å konkurrere. Ett år fikk han derfor både magesår og sår på tolvfingertarmen. Samme år var det 15 direktører i firmaet som ble innlagt på sykehus, og én begikk selvmord.
Hjemme vil folk gjerne være på høyde med naboen og legger vekt på en iøynefallende framvisning av de midler de har å leve av. (1. Johannes 2: 16) Det er en rivalisering som aldri tar slutt, men det er bare forretningsstanden som tjener på det. — Åpenbaringen 18: 11.
Selv om rivalisering og konkurranseånd kanskje kan øke ens dyktighet på jobben, er det ikke rart at kong Salomo sa: «Jeg så at alt strev og all dyktighet kommer av at den ene misunner den andre. Også dette er tomhet og jag etter vind.» (Forkynneren 4: 4) Hvordan kan vi så ha fred i sinnet hvis vi lever i et konkurransesamfunn? For å finne svaret på det skal vi først se på hvordan konkurransementaliteten egentlig fikk sin begynnelse.