Den teokratiske tjenesteskoles repetisjon

Spørsmålene nedenfor vil bli drøftet muntlig på den teokratiske tjenesteskolen i uken fra 29. august 2005. Skoletilsynsmannen vil lede en 30-minutters repetisjon basert på stoff som har vært behandlet på skolen i uken fra 4. juli til og med uken fra 29. august 2005. [Merk: Der det ikke står noen henvisninger etter spørsmålet, må du selv finne ut hvor svarene står. — Se Dra nytte av den teokratiske tjenesteskolen, sidene 36 og 37.]

TALEREGENSKAPER

1. Hvordan kan vi la vår «rimelighet bli kjent for alle mennesker» når vi forteller andre om vårt håp, og hvorfor er dette viktig? (Fil. 4: 5; Jak. 3: 17) [be s. 251, avsn. 1—3, rammen] Vi viser rimelighet ved å ta hensyn til bakgrunnen, livssituasjonen og følelsene til den vi snakker med. Vi viser også at vi er rimelige, når vår sterke overbevisning og store iver ledsages av god dømmekraft og villighet til å gi etter når det er på sin plass. Grunnen til at dette er viktig, er at en kontant, kategorisk framstilling gjerne fører til at en støter folk fra seg.

2. Hvorfor vil vi lettere komme godt ut av det med andre hvis vi vet når vi skal gi etter? [be s. 253, avsn. 1, 2] Selv om vi sitter inne med solide argumenter som kan bevise at vårt syn er riktig, kan det noen ganger være best om vi lar være å forfølge saken. Det at vi lar være å kommentere enkelte uriktige uttalelser, gir oss anledning til å lede samtalen over i et mer fruktbart spor. Det at vi husker at Jehova har utrustet menneskene med evnen til å velge, hjelper oss også til å vite når vi skal gi etter. (Jos. 24: 15; Ordsp. 19: 11)

3. Hvorfor er det viktig at vi er flinke til å bruke spørsmål, når vi hjelper andre til å resonnere? [be s. 253, avsn. 3, 4] Når spørsmål blir brukt på en god måte, får folk mulighet til å gi uttrykk for hva som bor i deres hjerte, og til å tenke og resonnere over den saken som blir drøftet. I stedet for å være raske til å svare på spørsmål og stå for all snakkingen selv kan vi bruke spørsmål for å hjelpe noen som har spurt om noe, til å tenke og til å trekke konklusjoner. (Luk. 10: 25—37)

4. Hvorfor bør vi snakke på en overbevisende måte, og hva bør vi derfor gjøre? [be s. 255, avsn. 1—4, rammen, s. 256, avsn. 1, rammen] De som hører på oss, vil ikke tro på det vi sier, eller handle i samsvar med det, hvis de ikke er overbevist om at det er sant. Vi bør derfor forvisse oss om at det vi sier, helt og fullt er basert på Guds sannhetsord, Bibelen. (Joh. 17: 17) Vi bør legge fram overbevisende vitnesbyrd til støtte for de uttalelsene vi kommer med. I stedet for bare å komme med påstander må vi gi andre gode grunner for å godta det vi sier, og huske på at de har rett til å spørre: «Hvorfor er det sant?»

5. Hva bør vi huske på hvis vi bestemmer oss for å bruke en kilde utenom Bibelen for å hjelpe folk til å forstå det fornuftige i det Bibelen sier? [be s. 256, avsn. 3—5, rammen] En slik annen, pålitelig kilde bør vise at det Bibelen sier, stemmer med kjensgjerninger som kan iakttas. Et slikt bekreftende vitnesbyrd bør passe til det vi ønsker å oppnå, og til behovene til dem vi snakker med. Vi bør alltid begynne med Guds Ord som vår viktigste kilde til pålitelige opplysninger og først deretter trekke fram vitenskapelige oppdagelser eller sitater fra akademikere til støtte for vårt argument.

OPPDRAG NR. 1

6. Hvilke beviser har vi for at Jesus er en historisk person? [w03 15.6. s. 4—7] Jesus er det mest innflytelsesrike menneske som noen gang har levd. Historieskriverne Josefus og Tacitus, som levde i det første århundre, omtalte Jesus og hans disipler, og det samme gjorde skribenten Plinius den yngre, som levde i det andre århundre. Jesu lære, for eksempel det han lærte gjennom Bergprekenen, har berørt livet til millioner av mennesker. (Matt., kap. 5—7) Budskapet om Jesu pælfestelse, som er tatt med i Bibelen, men som mange hadde vanskelig for å godta, vitner om at Bibelens beretning om Jesu liv og tjeneste er sann. (1. Kor. 1: 22, 23) Noe annet som kan nevnes til støtte for at Jesus er en historisk person, er at hans etterfølgere utrettelig forkynte hans lære til tross for intens motstand. (1. Kor. 15: 12—17)

7. Hvordan er det ’de rettskafnes munn utfrir dem’, og hvordan er det ’de rettferdiges hus blir stående’? (Ordsp. 12: 6, 7) [w03 15.1. s. 30, avsn. 1—3] Rettskafne mennesker vet hva som er rett, og hva som er ondt. De er på vakt og legger for dagen visdom for å unngå fare, og de advarer og hjelper andre for at også de skal unngå fare. De vil iherdig forsvare det som er rett, selv under motgang, og klare å stå fast.

8. Hvordan kan vi «forstå hva Jehovas vilje er», når Bibelen ikke er skrevet som en liste over ting vi skal og ikke skal gjøre? (Ef. 5: 17) [w03 1.12. s. 21, avsn. 3, til s. 22, avsn. 3] Å forstå hva som er Jehovas vilje, innebærer å skjønne hva som er rett og galt i hans øyne. Det er ikke nødvendig å ha en spesifikk lov for å finne ut hvordan det forholder seg i alle ting. Hvis en er på diett, er det ikke nødvendig å ha en liste over absolutt all mat en skal spise eller holde seg unna. Det forholder seg på lignende måte når det gjelder kjødets gjerninger. Etter at Paulus hadde listet opp en rekke gjerninger som gjør at en ikke er kvalifisert til å få del i Rikets velsignelser, føyde han til uttrykket «lignende ting». (Gal. 5: 19—23) Ved å bruke våre oppfatningsevner kan vi få mulighet til å vise at vi innerst inne ønsker å behage Gud.

9. Hvilke bibelske prinsipper kan hjelpe en til å takle fattigdom eller trang økonomi? [w03 1.8. s. 5, avsn. 2—5] Forkynneren 7: 12 hjelper en til å forstå at selv om penger kan gi oss en viss trygghet, er gudgitt visdom av større verdi. Det kan beskytte oss nå og hjelpe oss til å oppnå evig liv. Lukas 14: 28 oppmuntrer oss til å prioritere og til å planlegge økonomien for å dekke nødvendige utgifter. Første Timoteus 6: 8 og Matteus 6: 22 anbefaler oss å være tilfreds med de nødvendige ting og konsentrere oss om å tjene Gud med evig liv for øye.

10. Hvordan bør Jehovas store gavmildhet virke på oss? (Matt. 10: 8) [w03 1.8. s. 20—22] Selv om det kostet Jehova mye, ordnet han i sin ufortjente godhet det slik at hans Sønn døde en offerdød, slik at vi kunne få mulighet til å få evig liv. (Rom. 3: 23, 24) Dette bør motivere oss til å møte villig fram for å bringe «livets vann» ut til andre for intet. (Åp. 22: 17; Sal. 110: 3) Selv om Guds tjenere oppfordres til å ’se ufravendt fram til utbetalingen av lønnen’, bør vi tjene Gud av kjærlighet og ikke av selviske grunner. (Hebr. 6: 10; 11: 6, 26)

DEN UKENTLIGE BIBELLESNING

11. Hva betyr det at det ved inngangen til Salomos tempel ble reist to søyler som het Jakin og Boas? (1. Kong. 7: 15—22) [1. Kong. 7: 21, NW, fotn.; it-1 s. 304, avsn. 5; w66 s. 408] Navnet til den søylen som stod til høyre, Jakin, betyr «måtte han grunnfeste» eller «han vil grunnfeste». Navnet på den søylen som stod til venstre, Boas, betyr øyensynlig «med styrke». Siden hebraisk leses fra høyre mot venstre, kunne søylene oppfattes slik at de betydde «måtte han grunnfeste med styrke» eller «han vil grunnfeste med styrke». Dette var frittstående søyler som ikke understøttet noen del av bygningen. Det ser ut til at den underliggende betydningen av navnene var at Gud grunnfestet templet med styrke og godkjente den sanne tilbedelse som ble utøvd der.

12. Handlet Salomo i samsvar med Moseloven da han gav 20 byer i Galilea til kong Hiram i Tyrus? (1. Kong. 9: 10—13) Lovbestemmelsen i 3. Mosebok 25: 23, 24 kunne oppfattes som en befaling som bare gjaldt et område som var bebodd av israelittene. Det er mulig at de byene Salomo gav til Hiram, var bebodd av ikke-israelitter, selv om de lå innenfor det lovte lands grenser. (2. Mos. 23: 31) Det kan også hende at Salomos handling var et eksempel på at han ikke rettet seg helt og fullt etter Loven, noe han heller ikke gjorde da han ’skaffet seg mange hester og tok seg mange hustruer’. (5. Mos. 17: 16, 17) Uansett hvordan det forholdt seg, var Hiram misfornøyd med gaven. Kanskje de ikke-israelittiske innbyggerne ikke hadde sørget for godt vedlikehold i byene, eller kanskje beliggenheten ikke var ideell. [w05 1.7. s. 29]

13. Hva kan vi lære av det at «en Guds mann» var ulydig? (1. Kong. 13: 1—25) Vi må hele tiden vandre ustraffelig i Jehovas øyne. Vi må alltid søke hans veiledning, særlig når vi kommer opp i kritiske og vanskelige situasjoner i livet. Vi må aldri handle overmodig, verken når det gjelder å gi oss i kast med noe som følge av våre egne meninger, eller som følge av en oppfordring fra en annen, selv om den personen skulle ha en ansvarsfull stilling eller hevde å ha en slik stilling i Guds organisasjon. [w05 1.7. s. 31; w98 1.9. s. 23; w62 s. 305, avsn. 14]

14. På hvilken måte viste kong Asa av Juda at han var modig, og hva kan vi lære av hans eksempel? (1. Kong. 15: 11—13) Kong Asa renset Juda for avgudsbilder og mannlige tempelprostituerte. Han fjernet også sin frafalne farmor fra hennes høye stilling og brente hennes ’avskyelige avgudsbilde’. Vi følger hans eksempel når vi aktivt fremmer den rene tilbedelse ved vår forkynnelse og undervisning, og når vi tar et fast standpunkt mot frafall. [w05 1.7. s. 31; w93 15.11. s. 17, avsn. 20]

15. Hvordan kan det som skjedde i kong Akabs tilfelle i forbindelse med Nabot, illustrere faren ved selvmedlidenhet? (1. Kong. 21: 1—16) Akab begynte å synes synd på seg selv etter at Nabot hadde nektet å selge ham et jordstykke. Akabs kone, Jesabel, nektet å ta Nabots nei for et svar og sørget for at han ble falskelig anklaget for blasfemi og steinet til døde. Som det blir vist i tilfellet med Akab, har den som gir etter for selvmedlidenhet, slått inn på en uheldig kurs. Fordi selvmedlidenhet er en overdreven, ulikevektig omsorg for ens egen person, er det en egenskap som kan få svært skadelige følger. Selvmedlidenhet kan få en person til å bli sur og smålig, slik som kong Akab ble. Det er en følelse som kan få ham til å bli så innadvendt at han viser andre liten eller ingen kjærlighet og omsorg. En som gir etter for selvmedlidenhet, kan komme til å få et fordreid syn på alvorlige spørsmål og derfor vise dårlig dømmekraft. Selvmedlidenhet kan også svekke en person i åndelig henseende og, hva verre er, få ham til å inngå kompromiss når han blir utsatt for press, og på den måten ødelegge sitt forhold til Gud. [w78 1.2. s. 3]