Den teokratiske tjenesteskoles repetisjon
Spørsmålene nedenfor vil bli drøftet muntlig på den teokratiske tjenesteskolen i uken fra 26. desember 2005. Skoletilsynsmannen vil lede en 30-minutters repetisjon basert på stoff som har vært behandlet på skolen i uken fra 7. november til og med uken fra 26. desember 2005. [Merk: Der det ikke står noen henvisninger etter spørsmålet, må du selv finne ut hvor svarene står. — Se Dra nytte av den teokratiske tjenesteskolen, sidene 36 og 37.]
TALEREGENSKAPER
1. Hvordan kan vi sørge for at formaning vi kommer med, blir gitt «på grunnlag av kjærlighet»? (Filem. 9) [be s. 266] Vi ønsker å være nøye med at det vi sier, har et solid grunnlag i Guds Ord, og at oppriktig omtanke for tilhørerne ligger til grunn for det vi sier. Vi bør snakke på en kjærlig og taktfull måte, for det åpner tilhørernes hjerte og hindrer at vi støter fra oss dem vi prøver å tilskynde til handling. Når vi gir våre brødre oppriktig ros for de fine tingene de gjør i tjenesten for Gud, får vi dem til å føle seg verdsatt, og de vil bli mer mottagelige for den appellen vi kommer med. (1. Tess. 1: 2—8; 2. Tess. 1: 3—5)
2. På hvilke måter kan vi «formane ved den lære som er sunn»? (Tit. 1: 9) [be s. 267, avsn. 1, 2] I stedet for å komme med vår personlige mening eller menneskelagde regler bør vi la Guds Ord gi vår appell kraft. Vi kan appellere til tilhørerne ved å regne opp fordelene ved å følge Bibelens veiledning og nevne hvilke konsekvenser det får å ignorere den. Det at vårt resonnement er fast forankret i Bibelen, innebærer at vi tydelig forklarer det bibelske grunnlaget for det vi oppfordrer tilhørerne til å gjøre, og hvordan de kan gjøre det.
3. Hvorfor er det viktig at våre taler er oppmuntrende, og hva kan vi gjøre for at de skal være det? [be s. 268, avsn. 1—3, rammen] Folk er under sterkt press fra verden, og mange blir motløse. De bør oppleve menigheten som et sted hvor de kan søke tilflukt og få oppmuntring. (Jes. 32: 2) Vi bør derfor tale på en måte som gir pågangsmot og ny styrke. Vårt mål bør være å virke oppbyggende og hjelpe andre til å få håp og styrke ved å vende seg til Jehova og dra nytte av hans åndelige gaver. (Job 16: 5; Rom. 15: 13)
4. Hvordan kan det at vi — i likhet med Moses — minner andre om det Jehova har gjort for sitt folk, sette mot i dem? (5. Mos. 3: 28; 31: 1—8) [be s. 268, avsn. 5, til s. 269, avsn. 2] Når vi hjelper våre brødre til å huske det Jehova har gjort for sitt folk, slik Moses gjorde, kan vi hjelpe dem til å få ny styrke og minne dem om hvor pålitelige Jehovas løfter er. (Jos. 23: 14) Vi setter mot i dem når vi fokuserer på eksempler fra Bibelen som viser at Jehova vokter sine tjenere. (Apg. 4: 1 til 5: 42)
5. Hvorfor vil det være oppmuntrende for våre tilhørere at vi taler med begeistring om det Jehova gjør akkurat nå, og det han skal gjøre i framtiden? [be s. 270, 271] Når vi gir uttrykk for at vi er glad for de åndelige gavene Jehova gir oss nå, for vårt enestående brorskap og for at vi kan få være hans vitner, vekker vi positive følelser hos våre tilhørere. Når vi taler om Jehovas løfter for framtiden eller nevner dem i våre bønner, bør vi snakke fra hjertet, noe som gjør disse løftene levende og styrker tilliten til at de vil bli oppfylt.
OPPDRAG NR. 1
6. Hva er Septuaginta, og hvorfor er den av interesse for de kristne? [si s. 307, avsn. 12, til s. 310, avsn. 14] «Septuaginta» er den første skrevne oversettelsen av De hebraiske skrifter til gresk; den ble fullført i det andre århundre fvt. Flere hundre direkte sitater og henvisninger til De hebraiske skrifter som står i De kristne greske skrifter, er basert på «Septuaginta». Og fragmenter av «Septuaginta» som skriver seg fra den første kristne tid, inneholder Guds navn.
7. Hvem var massoretene, og hva har deres arbeid hatt å si for oversettelsen av Bibelen? [si s. 310, avsn. 18; s. 311, avsn. 20, 21] Massoretene var omhyggelige avskrivere av De hebraiske skrifter i århundrene etter Jesus. De marginalnotene som de laget i sine avskrifter av De hebraiske skrifter, gjorde oppmerksom på forandringer som tidligere avskrivere hadde foretatt i den opprinnelige teksten. I andre halvdel av det første årtusen evt. innførte massoretene et system med tegn som tjente som en skriftlig hjelp til å lese og uttale hebraiske ord, som ble skrevet uten vokaler. Den massoretiske tekst er grunnlaget for mange hebraiske bibeloversettelser; i fotnotene i «New World Translation» henvises det mange ganger til den massoretiske tekst.
8. Hvilken tekst var det som ble brukt som hovedkilde da De hebraiske skrifter ble oversatt til engelsk i New World Translation, og hvorfor kan det sies at denne oversettelsen er autoritativ og pålitelig? [si s. 312, avsn. 28, 30] Hovedkilden er Rudolf Kittels «Biblia Hebraica». En ny utgave av den hebraiske tekst, «Biblia Hebraica Stuttgartensia», ble senere brukt under revideringen av fotnotene i studieutgaven av «New World Translation», som kom ut i 1984. Som det framgår av fotnotene, viser en rekke sekundære kilder, deriblant «Septuaginta» og kjente kodekser, at «New World Translation» er et pålitelig verk og et resultat av grundig forskning.
9. Hvordan viste de første kristne at de var sterkt interessert i å gjøre kjent Guds Ord? [si s. 315, avsn. 1—5] Fra og med pinsedagen i år 33 evt. avla de kristne et grundig vitnesbyrd i lydighet mot Jesu befaling i Apostlenes gjerninger 1: 8. De tok den kristne lære med seg til alle avkroker i den da kjente verden. (Kol. 1: 23) Mens noen ble inspirert til å skrive ned «det gode budskap om Jesus Kristus», ble andre avskrivere. (Mark. 1: 1; Matt. 1: 1) De første kristne gjorde bruk av kodeksen, som i form var lik vår tids bøker, for å binde kanoniske skrifter sammen, slik at det ble lettere å studere Skriftene, slå opp i dem og distribuere dem.
10. Hva lærer vi om Bibelen når vi undersøker eksisterende håndskrifter og tekster til De hellige skrifter? [si s. 320, avsn. 32] Vi lærer at teksten i både De hebraiske skrifter og De greske skrifter, slik vi har den i dag, i alt vesentlig er den samme som den opprinnelige teksten som ble skrevet ned under inspirasjon. (2. Pet. 1: 20, 21) Selv om de dyktige avskriverne ikke var inspirert, er det mer enn nok beviser for at Bibelens tekst er autentisk.
DEN UKENTLIGE BIBELLESNING
11. Betyr det at David ikke fikk lov til å bygge templet, at Jehova ikke godkjente de krigene David utkjempet? (1. Krøn. 22: 6—10) Nei, det betyr ikke det. Hensikten med de krigene David utkjempet, var å utrydde ondskap og fjerne dem som stod Jehovas overherredømme imot, å utvide Israels grenser til landet omfattet hele det området som Gud hadde fastsatt, og å legge grunnlaget for rettferdighet og fred. Men fordi Jehovas rike i bunn og grunn er et fredelig og fredsfremmende rike, skulle templet bygges i fred av en fredens mann, Salomo. [it-2-E s. 987, avsn. 1, eller it-2-D s. 685, avsn. 2]
12. Hvordan viste Salomo i den bønnen han bad ved tempelinnvielsen, at Jehova ikke bare er våken for de behov hans tjenere har som gruppe betraktet, men også er klar over den spesielle situasjonen til hver enkelt som frykter ham? (2. Krøn. 6: 29, 30) Salomo erkjente at hvert enkelt menneske som frykter Gud, har sin egen plage. For én kan det være fysisk sykdom. For en annen kan det være følelsesmessig stress. Noen sørger fordi de har mistet en de var glad i. Arbeidsløshet, økonomiske problemer og familieproblemer er også utbredt i den vanskelige tiden vi lever i. [w97 15.4. s. 4]
13. Hva er «de geitlignende demonene» som er nevnt i 2. Krønikebok 11: 15? Sammenhengen viser tydelig at det hebraiske uttrykket som her er gjengitt med ’geitlignende demoner’, blir brukt om noe som blir tilbedt, og som det blir ofret til, i forbindelse med falsk religion. Det kan være at de som tilbad disse demonene, oppfattet dem som hårete skapninger som så ut som bukker. [it-1, s. 714, 715; fotnoten i NW.]
14. Ett sted står det at Basja begynte å regjere i kong Asas tredje år, og at han hersket i bare 24 år, men et annet sted står det at Basja kom mot Juda i Asas 36. år. Hvordan kan vi få dette til å stemme? (1. Kong. 15: 33; 2. Krøn. 16: 1) Noen mener at det dreier seg om en avskrivningsfeil, og at det skulle ha stått det 16. eller 26. året av Asas regjering, men det er ikke nødvendig å forutsette en slik feil for å få beretningene til å stemme overens. Jødiske kommentatorer siterer den hebraiske krøniken «Seder Olam», hvor det antas at det 36. året ble regnet fra det året da Juda rike ble opprettet (997 fvt.), og at det derfor i virkeligheten var snakk om Asas 16. regjeringsår. [it-1, s. 153, avsn. 3]
15. Hvordan illustrerer 2. Krønikebok 20: 22, 23 hva som kommer til å skje med Satans verden? Som Åpenbaringen 17: 16, 17 viser, har Jehova en «tanke» i forbindelse med Babylon den store, som kristenheten er den mest klanderverdige del av. Han vil inngi de militariserte medlemsnasjonene i FN samme «tanke», at de skal vende seg mot all falsk religion og tilintetgjøre den. Kristenhetens store, frafalne system vil bli knust, akkurat som edomittene fra Se’ir-fjellene ble. [w85 15.1. s. 30, avsn. 17]