Begynner det virkelig å gå bedre?

«Muren [i Berlin] blir kanskje lettere å trenge igjennom etter hvert som det blir knyttet flere bånd mellom øst og vest. Men det kommer til å ta flere år, for ikke å si generasjoner, før den faller. De to tyske statene kommer aldri mer til å bli én stat.» Dette hevdet en vel ansett amerikansk avis i mars 1989.

Før det hadde gått 250 dager — ikke år, og langt fra generasjoner — begynte muren å smuldre opp. Biter av den ble ettertraktet som suvenirer, og i løpet av noen uker prydet tusenvis av disse murbitene skrivebord over hele verden.

ET TEMMELIG rustent jernteppe hadde endelig brutt sammen, og mange håpet derfor at en verdensomfattende fred og sikkerhet endelig var nær forestående. Ikke engang Golfkrigen klarte å svekke håpet om at det langvarige fiendskapet mellom øst og vest var over, og at en ny verdensordning var i emning.

Nye momenter

Etter den annen verdenskrig har det funnet sted en utvikling i retning av et forent Europa. I 1951 ble Det europeiske kull- og stålfellesskap dannet av en del vesteuropeiske stater. I 1957 ble så Det europeiske økonomiske fellesskap eller Fellesmarkedet opprettet. I 1987, da dette internasjonale fellesskapet hadde 12 medlemsland (med et samlet folketall på 342 millioner), ble det besluttet at man skulle ta sikte på å oppnå en fullstendig økonomisk enhet innen 1992. Nå later det til at det også er store muligheter for å få i stand en fullstendig politisk enhet. Dette er jo nye og oppløftende toner sett på bakgrunn av Europas tidligere blodige historie.

I betraktning av den senere tids politiske omveltninger ser det ut til at 1992 kan bli et enda mer betydningsfullt år. Spekulasjonene går stadig mer i retning av at også de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa til slutt vil bli tatt med i et forent Europa.

Kan de regne med Guds støtte?

Noen religiøse grupper ignorerte prinsippet om kristen nøytralitet og lot seg presse inn i et politisk engasjement som en reaksjon på den langvarige religiøse undertrykkelsen i Øst-Europa. Den tyske dagsavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung kommenterte dette forholdet slik: «De kristnes medvirkning til forandringene i øst kan ikke bestrides. Deres delaktighet må på ingen måte undervurderes.» Avisen utdypet dette og pekte på hvordan det var «for eksempel i Polen, hvor religionen hadde alliert seg med nasjonen og kirken var blitt til en hårdnakket motstander av det herskende parti; i DDR, hvor kirken gav annerledes tenkende et fristed og stilte sine bygninger til deres disposisjon så de kunne organisere seg; i Tsjekkoslovakia hvor kristne og demokrater møttes i fengslene og begynte å sette pris på hverandre og til slutt slo seg sammen». Til og med i Romania, hvor kirkene «viste seg å være Ceausescu-regimets trofaste tjenere», var det faren for at presten Laszlo Tökes skulle bli arrestert, som utløste revolusjonen.

Vatikanet var også involvert. Bladet Time hevdet i desember 1989: «Selv om det var Gorbatsjovs politikk om ikke å «blande seg» som var den umiddelbare årsaken til den kjedereaksjon av frigjørelser som har funnet sted i Øst-Europa i de siste månedene, fortjener Johannes Paul mye av æren på grunn av det som har gått forut. . . . Gjennom 1980-årene fremhevet han stadig i sine taler tanken på et Europa som var gjenforent fra Atlanterhavet til Uralfjellene og inspirert av den kristne tro.» Da han besøkte Tsjekkoslovakia i april 1990, uttrykte han for eksempel håp om at hans besøk ville føre til at nye dører ble åpnet mellom øst og vest. Han opplyste at det var planlagt en synode hvor europeiske biskoper skulle komme sammen og legge en slagplan med tanke på å oppfylle hans visjon om «et Europa som er forent på grunnlag av sine kristne røtter».

Kan det tenkes at et forent Tyskland vil vise seg å være en forløper for et fullstendig forent Europa og videre for en forent verden? Er ikke de religiøse krefters medvirkning en indikasjon på at det er dette Bibelens løfter betyr? Ja, når prester både i øst og vest nå arbeider innen en politisk ramme for å oppnå fred og sikkerhet, kan vi ikke da vente at dette snart blir en realitet? La oss se.

[Kart/bilde på side 4]

Den protestantiske Nikolaikirken i Leipzig — et symbol på den politiske omveltning i Tyskland

Det europeiske fellesmarkeds medlemsnasjoner