En jernbane for skip
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Belgia
ET FARTØY på 1350 tonn som flyter av sted 20 meter over bakken uten at det finnes noen vanlige sluser i nærheten! Nei, det er ikke innbilning. I Ronquières i Belgia er det virkelighet.
Dette viktige ledd i en internasjonal vannvei ligger mellom Brussel og Charleroi, og det gjør det mulig i ett trinn, så å si, å flytte skip og lasteprammer på opptil 1350 tonn mellom to vannløp som har en høydeforskjell på 68 meter. Men hvordan flytter en et skip fra ett nivå til et annet uten sluser og en vannkanal?
I stedet for en vannkanal finnes det her to parallelle «jernbanelinjer», som hver har fire skinner. Store vannbeholdere av metall som kan romme vann som er mellom tre og fire meter dypt, kjører på disse skinnene. En slik beholder hviler på 236 hjul. Hvert hjul er 70 centimeter i diameter og kan bære en last på 22 tonn. Seks elektromotorer, som til sammen utvikler 1000 hestekrefter, driver åtte kabler, som er 1600 meter lange og fem centimeter i diameter. Ved hjelp av disse kablene trekkes beholderne opp eller ned langs de hellende «jernbanesporene».
Kaiene i begge ender av anlegget er 300 meter lange og 60 meter brede. Vannbeholderne, som er 90 meter lange og 12 meter brede, kan manøvreres uavhengig av hverandre. Den ene kan for eksempel gå oppover, mens den andre går nedover. Hver beholder kan ta enten et skip på 1350 tonn eller flere lasteprammer.
Fartøyet styres inn i den nedsunkne beholderen i den ene enden av anlegget, og deretter stenges portene både i kanalen og i beholderen. Beholderen bærer så sin flytende last enten oppover eller nedover hellingen som skiller de to vannløpene. I den andre enden åpnes portene til kanalen og til beholderen, og fartøyet fortsetter sin ferd. En beholder i arbeid veier mellom 5000 og 5700 tonn.
Forbindelsen mellom den øverste delen av den inndemmede kanalen og det hellende planet består av en kanalbro, som er omkring 300 meter lang og holdes oppe av 70 søyler, som er to meter i diameter og 20 meter høye. Den del av vannløpet som ligger over bakken, er omkring 700 meter lang. Det er virkelig imponerende å se fartøyer flyte av sted på denne måten, langt over bakken.
Da en bygde anlegget, var en svært nøye med ikke å ødelegge de vakre omgivelsene. Men det var større problemer enn dette som måtte løses. Anlegget har for eksempel sitt eget vannkraftverk i tilfelle det skulle bli brudd i kraftforsyningene. Alle de innviklede manøvrene, særlig når det er stor trafikk, kan lett overvåkes på avstand ved hjelp av fjernsyn. «Hjernen» for hele anlegget er installert i et kontrollrom, og over dette finnes det et 125 meter høyt tårn.
Utsiden av beholderne har en kledd med et varmeisolerende materiale for å minske virkningene av kulden. For å unngå sluring i kaldt vær har en installert en anordning for avising av kablene. Forskjellige sikkerhetsanordninger kontrollerer beholdernes bevegelse. Vannets og fartøyenes bevegelse i beholderne var et av de vanskeligste problemer som måtte løses.
Et utligningssystem retter automatisk på eventuelle ujevnheter i bakken eller i de hellende skinner. Automatiske anordninger forhindrer alle uriktige manøvrer. I tilfelle tørkeperioder finnes det vannmagasiner som sikrer vanntilførselen for hele anlegget, og de kan hvis det er nødvendig, holde det i gang i en måned.
Dette enestående ingeniørarbeid har gjort det mulig å minske antallet av sluser i kanalen mellom Brussel og Charleroi fra 55 til 10. Takket være dette anlegget tar en reise på kanalen mellom Charleroi og Antwerpen bare halvparten så lang tid som tidligere, og transportomkostningene er derved blitt forminsket med over fire kroner pr. tonn.
Hele anlegget er også blitt en interessant turistattraksjon som hvert år lokker tusenvis av besøkende til stedet. I 1968 kom det over 250 000 besøkende, og de fleste av dem var oppe i det store tårnet og gledet seg over den enestående utsikten en har derfra.