Seksualundervisning i skolene — fordelaktig eller uheldig?

EN VOLDSOM kamp blir for tiden utkjempet fra kyst til kyst i Nord-Amerika av tilhengere og motstandere av seksualundervisning i skolene.

Hvem er berørt av denne kampen, som forårsaker en slik splittelse til og med i mindre byer og i enkelte kirkesamfunn? Hva er det som er årsaken til denne opphisselsen? Ettersom dette finner sted i et land hvis innbyggere hevder at de er kristne, kan en spørre: Hvilken holdning bør sanne kristne innta til dette spørsmålet? Er seksualundervisning i skolene en god ting eller uheldig?

Hvem som er berørt

Etter at den innledende dyst var over, ble grensene mellom de stridende parter trukket skarpt opp. Tilhengerne består av en veldig hær: De forente staters råd for seksualopplysning og -undervisning (SIECUS), den amerikanske legeforening, den nasjonale forening for undervisning og Kirkenes nasjonalråd.

Blant dem som på en eller annen måte har mobilisert seg for å protestere mot seksualundervisning i skolene, er forskjellige sosiale organisasjoner og religiøse grupper og et stadig voksende antall av lokale og nasjonale foreldreorganisasjoner og borgerlige komitéer. Blant motstanderne er enkelte som var tilhengere av en slik undervisning inntil de så hvilke foruroligende virkninger den hadde. Det ser ut til at tilbakeslaget blir stadig større.

Det kanadiske institutt for opinionsundersøkelser rapporterer at 73 prosent av kanadierne er for seksualundervisning i de offentlige skoler. Ifølge en gallupundersøkelse ønsker 71 prosent av amerikanerne at deres barn skal få seksualundervisning (og om lag 60 prosent av skolene i De forente stater gir slik undervisning). Det er imidlertid interessant å merke seg at på grunn av den motstand en slik undervisning har vakt, er det nå minst 20 stater som har fremmet lovforslag, vedtatt lover eller truffet andre tiltak for å få bedre kontroll med eller få forbudt denne undervisningen i skolene.

Hva striden dreier seg om

Stort sett ser det ut til at det til en viss grad er enighet mellom de stridende parter om at vår tids unge trenger en eller annen form for seksualundervisning. Det de er uenige om, er når den skal begynne, hvor omfattende undervisningen skal være på de forskjellige alderstrinn, hvem som skal lede den, hvor undervisningsmaterialet skal hentes fra, og hva det skal bestå av.

En grunnleggende årsak til den sterke motstanden ser ut til å være tendensen til å begynne denne undervisningen allerede i småskolen. Enkelte foreldre ble sjokkert over det språk deres små barn begynte å føre, og det at enkelte barn forsøkte å «praktisere» det de hadde lært eller fått demonstrert i klassen, på yngre medlemmer av familien. Slike foreldre mener at barna har fått lære «altfor mye på et altfor tidlig tidspunkt».

Enkelte av disse foreldrene har ikke noe imot at det blir gitt passende undervisning i de høyere klasser, men de mener at de selv da har grunn til å bekymre seg for hvem som underviser klassene, og hvorvidt de er kvalifisert for oppgaven. De hevder at enkelte lærere går for langt, og henviser blant annet til et tilfelle da en lærer for ikke lenge siden ba elevene om å skrive opp obscøne ord som de kunne finne på veggene på toaletter, og så forklare hva de sto for, i klassen. En annen lærer ba elevene om å fortelle om sine egne opplevelser i forbindelse med masturbasjon, homoseksualitet og seksuelle forsøk med dyr. Foreldrene frykter for den virkning lærere med mer eller mindre abnorme tilbøyeligheter kan ha på deres barn.

Motstanderne av seksualundervisning i skolene hevder bestemt at en slik undervisning i virkeligheten innebærer at foreldrene blir fratatt en av de rettigheter som tilkommer dem. De mener at dette er et emne som hovedsakelig bør overlates til foreldre og den religiøse opplæring, i det minste når det gjelder en mer inngående forklaring av tingene. De er også i mange tilfelle imot gruppeundervisning eller fellesundervisning.

Men de sterkeste innvendingene, de innvendingene som har vært årsak til de bitreste meningsutvekslingene, er de som er rettet mot det forhold at undervisningen utelater moralsk veiledning, og at dette har forbindelse med «venstreorienterte» grupper som forsøker å fremme seksualundervisningen for å svekke nasjonens moralske sans og gjøre den til et lett bytte for kommunismen.

Er det påkrevd?

De som er for denne undervisningen, hevder at de som har gitt støtet til denne motstanden, består av ’ekstreme representanter for den høyre fløy’ og tilhengere av fundamentalistiske sekter som er forblindet av gammeldagse moralnormer. De hevder at foreldrene har unnlatt å påta seg eller forsømt sitt ansvar med hensyn til å undervise sine egne barn, og at det er dette som har resultert i tiltagende umoral, flere illegitime barn og en spredning av de veneriske sykdommer blant de unge. De unge har dessuten liten beskyttelse mot den påvirkning de til stadighet blir utsatt for gjennom annonser, litteratur og filmer og det dårlige eksempel som enkelte av de voksne setter. Disse ting har, hevder de, ført til at den kampanje for seksualundervisning som nå pågår, er blitt satt i gang.

I Ontario i Canada er det nå dobbelt så mange ugifte kvinner som blir mødre, som det var for ti år siden. Noen hevder at hele 50 prosent av tenåringsbrudene er gravide på sin bryllupsdag. Ifølge en avis er det hver uke ti piker fra Toronto som drar til Quebec for å få abort. Det blir meldt at i De forente stater ble det i fjor født 6000 barn utenfor ekteskap av piker på under 15 år. En lege klaget over at 12 år gamle piker kom til ham og ikke visste hvordan de var blitt gravide. En annen beklaget seg over den «fullstendige uvitenhet» blant pasienter med seksuelle problemer. Og statistikken viser at mange land opplever en alarmerende økning av veneriske sykdommer blant unge mennesker.

Det kan heller ikke være tvil om at den måten sex og nakenhet blir framstilt på i filmer, fjernsyn, bøker, annonser og aviser, har en dårlig innvirkning på ungdommen. Selv moderne sangtekster forherliger ulovlige seksuelle forhold. En lege som kom inn på hvor tidlig barna blir utsatt for denne påvirkningen, sa: «Mitt ni år gamle barn vet hva en lesbisk person er, på grunn av kinoannonsene.»

Enkelte mener derfor at seksualundervisningen bør begynne allerede i barnehagen og så fortsette i skolen.

Forskjellige løsninger

En kan forstå dem som ønsker at barna skal få undervisning som kan fylle det tomrom som uforstandige foreldre har skapt, og gi barna den nødvendige kunnskap. I sin iver for saken må de imidlertid være forsiktige, slik at de ikke uten å være klar over det tråkker på det forhold som helt naturlig rår mellom foreldre og barn. Hvis lærere og pedagoger mener at foreldrene ikke er i stand til å undervise sine egne barn eller ikke ønsker å påta seg det ansvaret, hvorfor angriper de da ikke årsaken til problemet i stedet for bare å beskjeftige seg med virkningene?

Hvorfor gir en ikke foreldrene undervisning i hva de bør lære sine barn, og hvordan de skal gjøre det? Mange foreldre ville være takknemlige for en slik hjelp. Derved ville forholdet mellom foreldre og barn, som er så viktig, bli opprettholdt, og familieenheten ville bli bevart. På den måten ville undervisningen også kunne bli lagt opp med tanke på det enkelte barns behov, som foreldrene vil kjenne langt bedre enn en som ikke har bodd sammen med barnet. Det ideelle sted å undervise barn i disse ting er i hjemmet.

Innenfor hjemmets fire vegger vil barnet heller ikke føle den forlegenhet som det kanskje vil føle overfor fremmede, og det vil heller ikke på noen måte bli krenket av personer med urette motiver, enten det nå er lærere eller andre elever. Når drøftelsen foregår i hjemmet, vil det hele bære preg av å være et «familieanliggende», noe det i virkeligheten er. Selv de som gjør seg til talsmenn for seksualundervisning i skolene, liker å omtale denne undervisningen som kurser i «familieliv».

Til dem som klager over at foreldrene er altfor sjenerte til å drøfte disse tingene med sine barn, kan det sies at de ikke ville være det hvis de hadde fått den nødvendige undervisning og opplæring i hva de skulle si, og hvordan de skulle ta situasjonen. «Men foreldrene er ikke lærere. De er ikke rustet for en slik situasjon. De ville være altfor følelsesmessig engasjert til å kunne ta seg av oppgaven på rette måte,» hevder noen. Det kan i denne forbindelse være på sin plass å sitere en uttalelse av dr. David Reuben: «Skolene er enda mindre skikket enn foreldrene til å gi seksualundervisning. Undervisningen er ’Mikke Mus’, og barna vet det. Det som må til, er en helt ny måte å gripe saken an på: Seksualundervisning for voksne.»

Selv om det ble truffet tiltak for å lære foreldrene hvordan de skal gi de unge seksualundervisning, ville det imidlertid være alvorlige mangler ved slike tiltak. Det er ikke sannsynlig at det ville bli lagt større vekt på den moralske siden av saken i slike kurser enn det nå blir gjort i kursene for de unge. Og det er på ingen måte sannsynlig at Guds lover, slik de kommer til uttrykk i hans Ord, Bibelen, ville bli framhevet, slik at undervisningen kunne få den nødvendige moralske motvekt. Hvorfor ikke? Fordi mange lærere og pedagoger har liten respekt for Bibelen. Og de fleste kirkesamfunn har kommet til kort med hensyn til å gi de voksne en virkelig følelse av moralsk ansvar. Det er ikke nok med det at mange prester forringer Bibelen; de har selv antatt den «nye moral».

Det er således mange meninger om seksualundervisning i skolene. I betraktning av alle disse motstridende oppfatninger er det mange foreldre som spør seg selv hva de skal gjøre.

[Bilde på side 5]

Seksualundervisningen i skolene legger vanligvis ikke vekt på de rette moralnormer