Skaperens mesterverk på det australske kontinent

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

TENK deg at du er en tur ute i den australske bush’en. Idet du ser deg omkring, får du øye på to avtrykk på bakken som minner om et 11-tall. Hva er det? Det er et av de mange særpreg ved Australias dyreliv som gjør det annerledes enn dyrelivet på andre kontinenter. Det du ser, er sporet etter et dyr som hopper i stedet for å løpe, nemlig kenguruen.

La oss følge sporene et lite stykke bortover. Her og der ser vi et tredje avtrykk, bak og mellom de to andre. Der har kenguruen hvilt på den tykke halen sin. Kanskje den har dunket den i bakken for å signalisere til de andre dyrene i flokken.

Stopp litt og stå helt stille. Se deg omkring. Så du de spisse «bladene» bak den busken der borte? Kenguruen har fått øye på oss også. Med noen store, elegante hopp kommer den seg i sikkerhet.

Den måten kenguruen beveger seg på, er bare én av en rekke ting som skiller den ut fra andre dyr. Disse ulikhetene gjør seg gjeldende allerede før fødselen.

Kenguruen tilhører pungdyrene, et navn som disse dyrene har fått fordi de bærer ungene sine i en pung. Men dermed er på langt nær alt sagt.

Kenguruungen kommer til verden

De dyr som ikke tilhører pungdyrene (eller kloakkdyrene, som vi senere skal komme inn på), kalles placentale pattedyr, noe som betyr at hunnene har en livmor, hvor fostret får næring gjennom morkaken (placenta). Kenguruen har ingen livmor. Straks etter befruktningen begynner kengurufostret å vokse i en plommesekk, hvor det får næring helt til sekken brister og kenguruungen blir født. Dette skjer mellom åtte og 40 dager etter befruktningen, alt etter hvilken art det dreier seg om.

Vi sier at kenguruungen blir «født», men «frambrakt» ville kanskje være et bedre ord. Når den forlater moren, befinner den seg nemlig fremdeles halvveis på fosterstadiet. Den har hverken øyne eller ører. Det er bare luktesansen som er utviklet. Av utseende minner den om et stykke nesten gjennomsiktig gummi. Og nå skal du høre noe rart. Dette ørlille fostret, som er på størrelse med en bønne, klatrer sakte, men sikkert oppover morens pels for å finne pungen. En mener at det lar seg lede av luktesansen. Det hele tar cirka tre minutter. Når fostret har funnet pungen, hvis det da gjør det, dukker det ned i den, og der blir fødselsprosessen fullført. Det tar flere måneder.

Men sett at fostret ikke finner fram til pungen. Hvordan går det da? Jo, det ville være leit. Det kan lete etter pungen i opptil en halv time, men hvis det fremdeles ikke har funnet den, får livet dets en brå slutt. Og hva gjør så moren med dette? Ikke det grann. Hun ofrer det ikke en tanke. Hun ble sannsynligvis befruktet på ny allerede mens denne ungen befant seg i fødselspassasjen. Men det nye fostret blir ikke større enn på 100 celler. På dette utviklingsstadiet, som kalles blastulastadiet, stanser utviklingen helt til pungen er blitt ledig. På denne måten oppstår det ikke noen krise.

Men vår kenguruunge klarte å finne pungen. Den kom dit helt på egen hånd. Det var ikke store forberedelsene moren hadde gjort. Hun slikket bare pungen ren og satte seg så med halen forover idet hun lente seg mot et tre, slik at hun ikke skulle velte over ende i denne utstødige stillingen. Så snart ungen har kommet opp i pungen, suger den seg fast til en brystvorte, som straks svulmer opp, slik at ungen ikke kan komme løs. Moren sender så melk ned gjennom strupen på ungen ved å gjøre bestemte bevegelser med musklene. Fra nå av kan ungen bare fjernes ved at en tvinger opp munnen dens.

Hele denne prosessen er så utrolig at forskere og naturvitenskapsmenn før i tiden trodde at ungen blir født i pungen, «som epler på en grein», som en av dem uttrykte det. Først etter mange år var en vitne til denne fosterfødselen i London zoologiske hage, og selv da trodde en at moren tar ungen i munnen og flytter den opp i pungen. Først i 1932 ble det kjent at ungen finner veien på egen hånd.

Vi behøver ikke å si så mye om den tiden ungen tilbringer i pungen, men vi kan merke oss at den vokser fra cirka et gram, når den er på størrelse med en bønne, til litt over et kilo. Først etter åtte måneder og etter at den er blitt avvent, løsriver den seg og forlater pungen i korte perioder om gangen. Men den liker fortsatt å spise frokost «på sengen», og det klarer den lett ved å lene seg ut av pungen og ta en og annen bit av gresset samtidig som moren spiser.

Ungen hopper nå omkring sammen med mange andre kenguruer. Den fortsetter å vokse til den når full størrelse. Hvis den tilhører den «røde» arten, kan den bli mellom 1,5 og 1,8 meter høy og komme til å veie opptil 90 kilo. Den kan da hoppe hele tre meter høyt og seks meter langt i en fart av nesten 50 kilometer i timen.

Kenguruen er en forsiktig og til og med noe sky skapning med mindre den blir trengt opp i et hjørne og må slåss for livet. Da setter den seg på halen med ryggen mot et tre og slår fra seg med for- og bakbeina som er utstyrt med skarpe klør. Den kan hamle opp med flere hunder. Og hvis det ser ut til at den trekker det korteste strå, hopper den bort til et vannhull. Der stiller den seg i vann til livet og dukker under den ene hunden etter den andre etter hvert som de kommer svømmende ut, og holder dem under med halen eller beina helt til de drukner. Men dette får være nok om kenguruen.

Koalaen

Det finnes andre pungdyr enn kenguruen. Noen blir overrasket når de får høre det, men hvem har ikke sett bilder av en lubben koala? Den er et pungdyr, for hunnene er utstyrt med pung. På de australske urinnvånernes språk betyr navnet dens: «Jeg drikker ikke.» Og det gjør den virkelig ikke. Men du verden som den spiser! Den får i seg over et kilo blad fra eukalyptustrær hver dag. Det forklarer hvorfor det ikke finnes koalaer i zoologiske hager utenfor Australia. De australske myndigheter forbyr eksport av koalaer. Ingen andre land kan gi disse dyrene den føde de forlanger. De er svært kresne. Av over 100 eukalyptusarter spiser de bare bladene fra seks, og ettersom det ikke finnes så mange av disse trærne utenfor Australia, ville ikke koalaene klare seg andre steder.

Det sies at bladene på eukalyptustrærne har en narkotisk virkning, og at det muligens er forklaringen på at koalaen er så medgjørlig og bestandig ser så søvnig ut. Men vær forsiktig! La deg ikke føre bak lyset av dens vennlighet. En amerikansk soldat gjorde den feilen etter at han hadde kjælt med en koala i en zoologisk hage. Da han senere traff en i bush’en tenkte han at han skulle ta den med seg og vise den til sin venninne, som satt i bilen. Men koalaen var av en annen mening. Soldatens uvitenhet kostet ham en ny uniform og seks ukers sykehusopphold.

Andre pungdyr

Det finnes mange pungdyr som er så lik sine placentale «dobbeltgjengere» av utseende og vesen at de lett blir forvekslet med dem. Pungmus, pungrotter, pungkatter, pungmoldvarper, pungmaurslukere og pungulver er på mange måter lik pattedyrene, mens de på andre måter er svært annerledes enn dem.

Det finnes for eksempel en mus som kan hoppe nesten to meter høyt og fange et flygende insekt etter det prinsipp som ligger til grunn for et moderne sonar-anlegg, en katt som føder 20 unger, men bare har seks brystvorter, og en ulv som kan åpne munnen i 180 graders vinkel.

Det finnes en bandikut (punggrevling) som graver så fort at mennesker ikke kan følge den med sine spader. Pungen dens åpner seg bakover, slik at den ikke blir fylt med jord. Én kenguru er utstyrt med gripehale og lever i trærne. Den er en bemerkelsesverdig akrobat. Det finnes en pungmaursluker som ikke har noen pung. En liten pungmus lever i tørkede mudderrevner. Hodet dens måler bare tre millimeter fra issen til nakken.

Det finnes nå 175 pungdyrarter i Australia og Ny Guinea. Av disse lever 104 av planteføde, mens 71 er kjøttetende. Blant utdødde pungdyrarter kan nevnes diprotodonen eller pungelefanten, som var på størrelse med et neshorn, og en tre meter høy kenguru, prokoptodonen.

Forstår du nå at de første oppdagelsesreisende og kolonister i Australia ble forundret over å finne et dyreliv som var så totalt annerledes enn det de tidligere var kjent med? Bortsett fra to pungdyrarter på det amerikanske kontinent er pungdyrene ikke naturlig hjemmehørende andre steder på jorden.

Kloakkdyrene

Det finnes flere tusen placentale pattedyrarter og, som allerede nevnt, 175 pungdyrarter, men bare to kloakkdyrarter. Begge disse finnes utelukkende i Australia.

Kloakkdyrenes offisielle navn, Monotremata, kommer fra et gresk ord som betyr «ett hull». Dette sikter til det faktum at dyrenes kropp bare har én utførselsgang. Den kalles kloakken. Ut fra den kommer ekskrementer, urin og egg. Ja, EGG! De to kloakkdyrartene er de eneste eggleggede pattedyr en kjenner.

De fleste mennesker kjenner nebbdyret. Men det er ikke nok med at det er et eggleggende pattedyr. Nebbdyret har så mange merkverdige særegenheter at det nesten kan få en til å tro at en dyreutstopper har vært på ferde og prøvd å spille noen et puss. Da en beskrivelse av dette dyret første gang ble sendt til britiske naturforskere, nektet de simpelthen å tro rapporten. Selv da en tørket hud ble sendt dem, trodde de at det var bedrag. Hvorfor var de så skeptiske? La oss se.

Foruten at nebbdyret legger egg, har det følgende særtrekk: Det har dyrepels, melkekjertler, andenebb, svømmehud mellom tærne, en kraftig hale som minner om beverens, giftklør og en kinnpose hvor den lagrer mat. Kan du ikke tenke deg det inntrykk nebbdyret må ha gjort på de første naturforskere som fikk se det?

Nebbdyrets sammensurium av gaver gjenspeiler Skaperens store visdom og innsikt. På grunn av disse gavene passer nebbdyret beundringsverdig godt inn i sine omgivelser. Det stortrivdes helt til mennesker med geværer gjorde sitt inntog. Utstyrt som det er med klør til å grave med og pels som holder det varmt, føler det seg hjemme på landjorden, skjønt det er vannet som er dets rette element. Nebbet er imidlertid det aller mest bemerkelsesverdige ved det.

Det er ikke hornaktig og livløst, slik som et virkelig andenebb. Det er meget følsomt. Det er en mengde nerveender i det. Når dyret dukker under vann og baner seg vei ved hjelp av kraftige bevegelser med halen og svømmeføttene, blir øynene og ørene hermetisk lukket, og nebbet overtar. Det undersøker slammet og suger til seg mudder, sand og mark. Ja, mark og reker og larver! Nebbet blir nå travelt opptatt med å skille kjøtt fra mudder. Kjøttet blir samlet i kinnposen, og resten spytter dyret ut når det kommer opp til overflaten for å få luft og fortære fangsten. Det har det virkelig travelt, for det spiser halve kroppsvekten sin i mark pr. dag. Dette forklarer hvorfor det er dyrere å holde et nebbdyr i fangenskap enn en elefant.

Foruten at nebbet virker som ører, øyne og nese når nebbdyret svømmer, virker det som radar når det graver. Nature Library (utgitt av bladet Life) sier: «I et nebbdyrs nebb er det en mengde nerver som overbringer sansefornemmelser . . . Det sies at når nebbdyret graver, er det på en eller annen mystisk måte klar over når det allerede er huler i jorden, slik at det unngår å bryte seg ned i tilstøtende kaninganger, rottehull eller ganger som andre nebbdyr har gravd.» Det vet også når det nærmer seg trerøtter og steiner, og svinger til side på forhånd. Er du ikke enig i at nebbdyret på en forunderlig måte passer inn i sine omgivelser?

Det samme kan sies om det andre kloakkdyret, maurpinnsvinet. Ettersom det er det eneste andre pattedyr som legger egg, skulle en kanskje vente at det lignet nebbdyret, men foruten eggleggingen har de bare to ting til felles: Begge ammer ungene sine, og begge har bare én utførselsgang eller kloakk.

Selve navnet forteller en god del om hvordan maurpinnsvinet ser ut. Det ligner mye på et pinnsvin, men piggene er kortere, tykkere og ytterst skarpe. De korte, kraftige beina er ypperlige redskaper når maurpinnsvinet skal grave seg inn i jernharde maurtuer for å få tak i sin yndlingsrett, termitter.

Maurpinnsvinet har også pung, eller rettere sagt, det kan utvikle en etter eget forgodtbefinnende. Etter at ungen er blitt klekket ut, danner hunnen ved hjelp av muskelsammentrekninger en pung omkring melkekjertlene, og i denne blir så ungen plassert — hvordan vet vi ikke. Der blir den værende og ernærer seg av melken helt til den begynner å få pigger og ikke lenger ligger pent og rolig i den «voggen» som moren har laget i stand. Da bærer det opp og ut!

Maurpinnsvinet har også andre karakteristiske trekk. Et av disse er dets forbausende styrke, trass i at det bare er 50 centimeter langt og veier mellom ett og ett og et halvt kilo. Det fikk en naturforsker erfare da han hadde et maurpinnsvin som vakt i stuen sin en natt. Om morgenen viste det seg at dyret hadde skjøvet alle de tunge møblene bort fra veggen i et forsøk på å finne en vei ut. Det var bare en jernovn det ikke hadde klart å flytte, for den var festet til veggen.

En annen interessant ting er at maurpinnsvinet kan grave ganger rett ned og svært hurtig. Musklene og beina i forening fjerner til og med hard grus og skyver den ut til sidene og oppover med så stor hastighet at en taper dyret av syne i løpet av cirka et minutt. Ofte blir det stående tilbake skarpe pigger som nysgjerrige snuter eller poter stikker seg på. Til slutt kan en nevne at dette dyret kan legge seg helt flatt og krabbe gjennom et hull som bare er to-tre centimeter høyt.

Hva synes du? Ser du i all denne storslagne variasjon et uttrykk for Skaperens visdom? Ja, vi kan være takknemlige for de små glimt vi her har fått av Skaperens mesterverk på det australske kontinent.

[Bilde på side 9]

Først etter åtte måneder forlater kenguruungen morens pung i kortere perioder

[Bilde på side 11]

Koalaen lever av bladene på eukalyptustrær

[Bilde på side 12]

Nebbdyret er et pattedyr som legger egg og er utstyrt med et forunderlig andenebb