En katastrofe rammer Peru

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Peru

«JORDSKJELV HAR KREVD 100 MENNESKELIV I CAJACAY.» «18 BEGRAVD AV RAS I SAYAN.» «40 OMKOM UNDER STEINSKRED I CAJATAMBO.» «YUNGAY FULLSTENDIG UTSLETTET.»

Hver av disse avisoverskriftene skulle være tilstrekkelig sjokkerende til å gjøre en leser alvorlig bekymret. Men at de skulle stå i avisene så og si samtidig og bringe bud om den største naturkatastrofe på den vestlige halvkule som en kjenner til, kan virke usannsynlig. Når det blir kjent hvor mange menneskeliv det voldsomme jordskjelvet som rammet Peru om ettermiddagen søndag den 31. mai, har krevd i alt, hvis det noen gang blir kjent, kan det imidlertid godt hende at tallet kommer opp i 70 000!

Ødeleggelsene etter jordskjelvet, som folk overalt i verden ble gjort kjent med gjennom fjernsynprogrammer og avisoverskrifter, var ubeskrivelige. I Chimbote, en blomstrende havneby med fiske og industri som viktige næringsveier og med over 100 000 innbyggere, ble over 85 prosent av husene ødelagt. Huaraz, Caraz og Yungay, tre kjente turistbyer i den vakre Huaylasdalen, ble lagt i ruiner. Yungay ble feid fullstendig vekk og restene av byen begravd under en sjø av søle og mudder.

Også Lima, hovedstaden, ble rammet av jordskjelvet. Det skjedde kl. 15.24 denne søndagen. En rask undersøkelse av de forskjellige bydelene viste imidlertid at de materielle skader var små, og at bare tre mennesker hadde omkommet. Innbyggerne lykkønsket hverandre derfor med at de bare hadde opplevd en ny susto (forskrekkelse). De sank tilbake i stolene for å se på åpningen av verdensmesterskapet i fotball, som ble holdt i Mexico og overført via satellitter til alle deler av verden. Limas innbyggere gikk til sengs fullstendig uvitende om tragedien i nabobyene i nord.

Chimbote og Casma

Først mandag morgen nådde de første meldingene om ulykken Lima, idet bilene på den panamerikanske hovedvei da begynte å nå fram til byen. Et medlem av kontorstaben ved Selskapet Vakttårnet og hans hustru kom da tilbake til Lima etter en kort ferie sammen med noen venner i Trujillo, og de var blant de første som ankom til hovedstaden og kunne berette om det som hadde skjedd. Han forteller selv om det de opplevde:

«Kjøreturen fra Trujillo til Chimbote hadde gått fint, men ettersom det ennå var fem timers kjøring til Lima, bestemte vi oss for å stoppe og slappe av litt før vi dro videre. Vi kjørte opp foran Chimú hotell, hvorfra en kan se utover den rolige havnen. Motoren hadde så vidt stanset da voldsomme rystelser satte alt i bevegelse. Bilen ble slengt fra side til side og hoppet opp og ned. Hotellet, en imponerende treetasjes bygning, skalv og beveget seg. Vindusruter ble splintret og styrtet i bakken. Jeg rygget bilen midt ut på parkeringsplassen, og der red vi stormen av.

«Den tidligere så rolige havnen ble full av kjempestore, krappe bølger, og stranden begynte å synke og gli ut i sjøen. Store sprekker kom til syne i gaten. Forhjulene på en bil falt ned i en bred sprekk som plutselig åpnet seg under dem. Over bykjernen steg det opp en grå støvsky, som til slutt ble 30 meter høy og innhyllet hele byen.

«Alt omkring oss var lagt i ruiner. Sanseløse skrik utløst av smerte og sorg flerret luften. Folk løp omkring i panikk og lette i ruinhaugene etter sine kjære, ropte på dem, lyttet etter stemmer. En far løp uten noe mål nedover gaten med sin lille sønns livløse kropp i sine skjelvende armer. Mange var fullstendig lamslått og kunne ikke gjøre noen ting, men sto bare på gaten og så spørrende omkring seg.

«Rystelsene varte bare 45 sekunder — i sannhet et kort tidsrom, men ikke for et jordskjelv. Etter hvert som disse lange, endeløse 45 sekunder svant, inntraff det drastiske forandringer i hundretusenvis av menneskers liv.

«Da vi hadde kommet over den første skrekken, slo denne tanken oss: ’Hvordan hadde det gått med våre kristne brødre, Jehovas vitner, i Chimbote?’ De var trolig samlet for å ha sitt ukentlige søndagsmøte. Vi dro derfor til nærmeste Rikets sal. Jehovas vitner har tre menigheter i Chimbote.

«Det hadde ikke gått mer enn fem minutter da vi ankom til Rikets sal. Huset hadde rast sammen, men alle vitnene hadde overlevd og var i god behold! En bærebjelke av stål var blitt holdt oppe i den ene enden av en søyle av armert betong som den hvilte på. Taket hadde falt ned på hver side av den, men ikke lenger ned enn at alle kunne krabbe ut i sikkerhet. Bare noen få hadde fått mindre skader.

«Snart kom det noen fra en annen Rikets sal og fortalte at taket der hadde holdt. Noen av vitnene hadde pådratt seg beinbrudd, men det var bare en liten pike som var alvorlig skadd. Den tredje menigheten hadde ikke holdt sitt møte, så foreløpig visste en derfor ikke hvordan det hadde gått med dem som tilhørte den.

«Alle vitnene hadde mistet hjemmene og eiendelene sine; alt de hadde igjen, var det de sto og gikk i. Det viste seg senere at bare ett Jehovas vitne og hustruen til et av vitnene i Chimbote hadde omkommet.

«Alle telefonlinjer var brutt. Vi bestemte derfor at vi skulle dra tilbake til Trujillo og derfra ringe til Selskapet Vakttårnets kontor i Peru. På det tidspunkt var vi ikke klar over at også Trujillo var blitt hardt rammet av jordskjelvet. Da vi kom til fjellpasset nord for Chimbote, viste det seg at det var sperret av store steiner og ikke lot seg passere. Vi snudde derfor og satte kursen for Lima.

«Den første byen vi kom til sør for Chimbote, var Casma. Det tok oss omkring en halv time å finne Rikets sal, hvor vitnene hadde holdt sitt møte. Vi fant ingen av dem der, men fikk vite at en bror hadde kommet alvorlig til skade da en vegg i salen falt over ham. Han døde om natten.

«Det var kveld da vi fortsatte videre mot Lima. Det varte ikke lenge før vi kom til et sted hvor veien var blokkert av store steiner. Bilen vår var imidlertid liten nok til at vi kunne ta oss forbi denne sperringen, men da vi kom til Casmabroen, viste det seg at makadamdekket foran broen hadde sunket og lå 60 centimeter under vann. Det var derfor umulig for oss å komme videre. Vi satte kursen andre veien igjen og stanset på et sted med åpen mark hvor vi ikke kunne få noen steiner over oss, og ventet på at det skulle bli dag. Vi kunne ikke sove. Hele natten fortsatte bilen å gynge på grunn av stadige rystelser, ledsaget av en uhyggelig rumling.

«Ved daggry mandag morgen ble broen endelig åpnet for trafikk igjen. Vi kunne nå kjøre resten av den fire timer lange turen til Lima.»

Hjelpeaksjon

Det ble øyeblikkelig ringt til alle Jehovas vitner i Lima som hadde telefon. De ble oppfordret til å samle sammen mat, klær, ulltepper og medisiner og til å be andre om å gjøre det samme. Vitnene reagerte øyeblikkelig på oppfordringen. Om kvelden begynte vestibylen ved Selskapet Vakttårnets kontor i Lima å fylles med vesker fulle av klær og kasser med matvarer. Det ble også gitt store og små pengegaver.

Så stort var ønsket om å hjelpe at ved midnatt tirsdag, bare 36 timer etter at de første meldingene om katastrofen var mottatt, var det fem kjøretøyer, deriblant en ti-tonns lastebil, som forlot Lima for å dra til Casma og Chimbote med forsyninger! De var lastet med ulltepper, klær, mat og 1000 liter drikkevann, foruten kjøkken- og kafeteriautstyr og forskjellig annet utstyr, blant annet presenninger til telt. Vakttårnets biler var noen av de første som kom med hjelp til disse områdene.

En lastebil med forsyninger ble satt igjen i Casma. Alle vitnene der hadde kommet sammen på eiendommen til en av menighetens medlemmer. Eiendommen lå i utkanten av byen, på et sted hvor det ikke var konstatert noen skader.

Vitnene i Chimbote var ved godt mot trass i at de hadde lidt store tap. De hadde benyttet de to dagene som hadde gått siden jordskjelvet, til å rydde opp i Rikets sal og lage nye vegger av vevde matter. Her kunne forsyningene oppbevares trygt inntil de ble delt ut.

De to andre menighetene hadde opprettet en teltleir på en ås ved byen. Da ekspedisjonens medlemmer kom dit, fant de en liten by. Det var pent og ryddig der, og alt var rolig. Oppgavene i leiren var fordelt på flere. Hver morgen ryddet vitnene opp i ruinene av husene sine, og om ettermiddagen besøkte de folk som var rammet av jordskjelvet, og forsøkte å trøste dem ved hjelp av Bibelen. De hadde opprettet en skole for å holde barna beskjeftiget.

Snart kunne vitnene innta sitt første varme måltid på tre dager. Den natten hadde de det varmt og godt takket være ullteppene og de tykke klærne som de hadde fått. Ettersom de hadde ryddet opp i Rikets sal, kunne møtene bli holdt uten avbrudd. Vitnene hadde først og fremst tenkt på Rikets sal; deres egne hus fikk komme i annen rekke!

Huaylasdalen

Men det bekymret oss at vi ikke visste noe om tilstandene i byen Huaraz. Vi hadde ikke hørt et ord fra menigheten der. Det hadde heller ikke kommet noen meldinger fra Caraz, en by nord for Huaraz hvor det var en isolert gruppe av Jehovas vitner. Etter åtte dager hadde vi ennå ikke hørt noen ting om vitnene i Huaylasdalen. Det fortsatte imidlertid å strømme på meldinger om katastrofens omfang, og vi begynte derfor å bli virkelig redd for at vitnene der kunne ha omkommet.

De kronglete veiene som fører til Huaraz og Caraz og snor seg opp på høysletten i Andesfjellene, den såkalte «altiplano», har aldri vært gode, ikke engang på sitt beste. Nå var det nesten ingenting igjen av dem. Hærens veiingeniørkorps, som fikk i oppdrag å åpne dem så snart som mulig, sto overfor en gigantisk oppgave.

Det hadde riktignok kommet fly med forsyninger, men fordi det var begrenset hva flyene kunne ta med seg, og fordi slik flytrafikk var forbundet med store utgifter og fare for nye tap av menneskeliv, var det viktig å få åpnet veiene, slik at en kunne få fram forsyningene. Fire helikoptere og ett fly hadde allerede falt ned, og åtte personer hadde omkommet. Flere hundre tonn med hjelpeforsyninger kunne ikke komme fram til de katastroferammede områdene før veiene var åpnet.

Veiarbeiderne kjempet døgnet rundt i dette nesten umenneskelige kappløp med tiden. En bilkolonne som ble sendt av Jehovas vitner, måtte stanse fordi veien fremdeles var sperret, og forsyningene ble derfor båret til Casma og Chimbote. Til slutt, det var mandag den 8. juni fikk myndighetene beskjed om at veien endelig ville bli åpnet. Enda en bilkolonne ble sendt av sted, og den var med blant de 15 første kjøretøyene som ventet cirka halvannen kilometer bak veiarbeiderne og fulgte på etter hvert som nye deler av veien ble åpnet.

En av dem som var med i kolonnen, forteller: «Det var bitende kalt. Vi forsøkte å få litt søvn mens vi ventet på at veien skulle bli åpnet, men vi var altfor rastløse, for vi tenkte på våre kristne brødre og deres små barn, som sikkert også forsøkte å sove. Men de hadde ikke tak over hodet og hadde få tepper og lite klær som kunne beskytte dem mot kulden.»

Til slutt var veien fri, og kolonnen kunne dermed fortsette sin støvete ferd oppover i den kalde, tynne luften i fjellene.

Letingen

Da morgensolens varme stråler falt på kolonnen, var den endelig på vei ned i den dalen hvor Huaraz en gang hadde ligget. De totalraserte landsbyene som de reisende passerte, ga dem bange anelser. En ødeleggelse av slikt omfang måtte ha ført til døden for noen av vitnene, om ikke alle.

Vakttårnets kolonne skilte lag med de andre lastebilene og begynte å lete etter vitnene. Byen lå i ruiner. Rundt omkring den var det opprettet flyktningeleirer. Folk forsøkte å sette leterne på sporet, men det førte ikke fram.

To av dem som var med kolonnen, brukte walkie-talkie for å opprettholde kontakten med hverandre. De vandret mellom telt, hytter og skur i leirene og spurte seg fram. Ved solnedgang førte to forskjellige spor dem nesten samtidig til Jehovas vitners leir. Gledestårer strømmet nedover kinnene da de omfavnet hverandre. Alle vitnene og de som tilhørte deres nærmeste familie, i alt omkring 60 personer, hadde berget livet og var i god behold!

Etter hvert begynte de å fortelle om hvordan de hadde overlevd. Noen hadde klart å komme seg bort fra husene, andre hadde søkt tilflukt i døråpningen, for det er den delen av en bygning som i de fleste tilfelle blir stående. Det hadde vært på hengende håret i mange tilfelle.

Et av vitnene hadde gravd som besatt for å redde sin lille sønn, som ble begravd under to tunge vegger av tørket murstein. Gutten, som holdt på å bli kvalt av støv og skitt, hadde åndsnærværelse nok til å puste minst mulig til faren hadde fjernet brokkene rundt hodet og ansiktet hans. Han slapp fra det med et brukket kjevebein.

Den 11 år gamle datteren til et annet vitne hadde syklet av sted for å kjøpe brød til aftens. Moren var hjemme i huset, som lå midt i det hardest rammede området. Hun var i annen etasje da rystelsene kom, men klarte seg ved å stå i en døråpning mens resten av huset styrtet sammen omkring henne. Familien satte i gang å lete etter den lille piken. To timer etter jordskjelvet oppdaget hennes onkel flere brødstykker blant all steinen i gaten. Så fant han en forvridd del av en sykkel, og like bortenfor, under noen store mursteiner og en del takstein, det savnede barnet. Hun ble innlagt på sykehus i Lima med flere brudd i armer, bein og bekken.

Fullstendig ødeleggelse

Titusener av andre var ikke så heldige, for myndighetene antok at mange mennesker fremdeles lå begravd under tonnevis av murstein i de smale gatene i Huaraz.

Da de første rystelsene kom, stormet tusener av mennesker ut av husene for å redde seg. De hadde ingen sjanse. Deres egne hus styrtet over dem.

Steinhaugene i gatene var like høye som en hel etasje, så det var vanskelig å avgjøre hvor gatene gikk.

Det viste seg at ødeleggelsene lenger nede i dalen var enda større og mer fullstendige. Rystelsene forårsaket sannsynligvis at en kolossal steinblokk på nordsiden av fjellet Huascarán løsnet og styrtet ned i Yanganucosjøen med den følge at vannet i den strømmet nedover mot Huaylasdalen. Vann, jord, stein og is tordnet nedover mot Yungay og nabobyen Ranrahirca. Begge byene ble begravd og 20 000 mennesker omkom! Det eneste synlige tegn på at Yungay har ligget der, er toppen på fire høye palmer som sto på «Plaza de Armas». De som kan ha overlevd det fryktelige jordskjelvet, ble drept av flommen bare ti minutter senere.

Caraz unngikk å bli fullstendig utslettet, ettersom de kolossale vannmassene stanset like før de nådde byen. Selv om veien til Caraz ennå ikke var åpnet, kom det til slutt en melding fra vitnene der. De var alle i god behold!

Fra alle deler av det 57 000 kvadratkilometer store katastrofeområdet kom det meldinger om uhyggelige ødeleggelser. Hele 250 større byer, småbyer og landsbyer var lagt i grus, og mellom 800 000 og en million mennesker var blitt hjemløse. Jehovas vitner er glade for at bare tre av de omkring 400 vitnene som bor og arbeider i de hardest rammede områdene, omkom, og at bare noen få kom til skade.

Gjenreisningen

Jordskjelvet stilte peruanerne overfor en mammutoppgave: De skulle hjelpe de sårede, begrave de døde, finne et hjem til hundrevis av barn som hadde mistet sine foreldre, og gjenoppbygge de byene som ble jevnet med jorden. Peruanerne var imidlertid sikre på at dette ville ordne seg. De er blitt ukuelige fordi de alltid har hatt faren for jordskjelv og skred hengende over seg.

Bare i dette århundret er Peru blitt rammet av 12 større jordskjelv. Også i mange andre områder på jorden har det vært en rekke større jordskjelv siden 1914, katastrofer som har krevd fra noen hundre til bortimot 200 000 menneskeliv. For Jehovas vitner er disse ulykkene et tegn på at vi lever i de siste dager for denne ordning. Jesus Kristus gjorde spesielt oppmerksom på at «avslutningen på tingenes ordning» skulle kjennetegnes av «jordskjelv både her og der». — Matt. 24: 3, 7, vers 3 fra NW.

Folk i alle deler av verden har gitt gaver for å hjelpe dem som ble rammet av katastrofen. Jehovas vitner i New York ga over ti tonn med klær, som de sorterte for å lette utdelingen av dem, pakket i over 1000 kartonger og sendte til Peru i begynnelsen av juni. Slike tiltak har hjulpet peruanerne til å komme på fote igjen etter den største naturkatastrofe på den vestlige halvkule som en kjenner til.

[Bilde på side 14]

Vitnene organiserte den lille byen de opprettet etter jordskjelvet, på samme måte som de organiserer sine stevner