En mors beslutning rettferdiggjort

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

«SPEBARN som trengte blodoverføring, bortført fra sykehus.» «Sykt barn, to dager gammelt, tatt fra sykehus.» «Barnet i blodoverføringssaken fremdeles savnet.»

Disse og lignende avisoverskrifter gjorde verden kjent med hvordan en mor modig hadde kjempet for å beskytte sitt barn mot en risikabel og unødvendig operasjon.

Sted: Et sykehus i Kingston i Ontario i Canada. Tidspunkt: Kl. 13.30 den 2. april 1970. En lege gjorde seg klar til å tvinge en blodoverføring på en nyfødt pike. Moren, fru Lynn DeWaal, som er et Jehovas vitne, ba om at legen måtte bruke den alternative, trygge og enkle behandlingsmåten, lysbehandling. Han ble sint og nektet dette. Med sin families hjelp tok moren modig barnet ut av sykehuset, selv om to leger forsøkte å hindre det.

Mange mennesker har hatt anledning til å bytte lege eller sykehus. Det går som regel uten vanskeligheter. Men denne gangen ble det virkelig oppstyr. Saken ble slått stort opp i avisene i Canada, De forente stater, Mellom-Amerika og Storbritannia og på det européiske kontinent. Den dramatiske episoden ble omtalt i radio og fjernsyn. Avisene skrev at barnet var «kidnappet», «bortført». Leger kom med dystre spådommer om barnets framtid. En minister i provinsregjeringen opplyste at det var anlagt sak mot moren; senere sa han at ingen tiltale var blitt reist. Politiet ga ordre om at saken skulle etterforskes. Barnevernsnemnda ba om at moren måtte bli fratatt myndigheten over barnet, men dommeren nektet å behandle saken før han hadde fått en skikkelig anmeldelse. Og statsadvokaten innrømmet at moren hadde rett til å fjerne barnet.

Årsaken til alt dette oppstyret var en liten pike, Eunice Devina DeWaal, som kom til verden tidlig om morgenen den 1. april på St. Francis sentralsykehus i Smith Falls i Ontario. Hun veide 3,8 kilo. Senere på dagen viste hun tegn til Rh-komplikasjoner (som skyldes uforlikelighet mellom morens og barnets blod), men en av legene beskrev det som et «mildt tilfelle».

Fru DeWaal måtte forlate sykehuset kl. 18 den samme dagen som barnet ble født, for å være til stede i retten — hun skulle nemlig bli skilt fra sin mann, som hadde forlatt henne. Personalet ved sykehuset forsikret henne om at barnet ville være der når hun kom tilbake. Men da hun kom til sykehuset to timer senere, var barnet borte. Hun spurte seg fram og fikk vite at barnevernsnemnda hadde overført barnet til Kingston sentralsykehus, som lå cirka 95 kilometer unna. Den unge moren kjørte til Kingston sammen med sine foreldre og brødre. Det viste seg at barnet uten hennes samtykke var blitt overlatt til dr. D. G. Delahaye, som har gjort seg bemerket i en rekke tilfelle da det er gjort forsøk på å tvinge blodoverføring på barn av Jehovas vitner.

Fru DeWaal snakket med dr. Delahaye om Eunice Devinas tilstand. Han fortalte at bilirubinmengden i blodet hadde steget til 18 milligram pr. 100 milliliter. Ettersom barnet var sterkt og aktivt, var dette alene neppe et tilstrekkelig grunnlag for å skifte ut barnets blod. Delahayes holdning ga ikke rom for diskusjon: «Jeg kommer til å gi barnet blodoverføring, om jeg så skal havne i fengsel for det,» uttalte han. Han ble bedt om å overveie å bruke den mindre risikable metoden, behandling med lys, men det avslo han blankt.

Hvem skulle treffe avgjørelsen i betraktning av at det her var forskjellige meninger — moren eller legen? Leger kan ha rett, men de kan også ta feil! Hvem er det som har fått barnet? Hvem taper mest på at det blir truffet en urett avgjørelse — moren eller legen? For hvem betyr det mest at en velger den behandlingsmåte som er til barnets beste?

Det forekommer også at leger treffer avgjørelser uten den sinnsro og forsiktighet som en venter av fagfolk. Legetidsskriftet Journal, som blir utgitt av den kanadiske legeforening, inneholdt en artikkel hvor det ble innrømmet: «Legene blir ofte følelsesfulle, forvirret og ufornuftige når de har med Jehovas vitner å gjøre . . . det blir vist en god del intoleranse overfor medlemmer av gruppen Jehovas vitner.» Er det sannsynlig at en lege som er ’følelsesfull og ufornuftig’, kan avgjøre hva som er til barnets beste?

Medisinske synspunkter

Hvilke medisinske hensyn var det som skulle ha veid tyngst i forbindelse med behandlingen av fru DeWaals barn? Gjorde pikens tilstand det påkrevd å skifte ut blodet, eller hadde lysbehandling vært tilstrekkelig?

Professor Hans Keitel, som er overlege ved barneavdelingen i Jefferson Medical Centre og redaktør for det anerkjente tidsskriftet Pediatric Clinics of North America, analyserte de faktorer en lege bør ta i betraktning når han skal behandle et barn med høyt bilirubininnhold i blodet. Under overskriften «Manglende forståelse av farene ved utskiftning av blod» sa han:

«Den rutinemessige utskiftning av blodet når bilirubinmengden øker til 20 mg pr. 100 ml eller bortimot det i den første uken av levetiden, er meget uheldig. [Bilirubinmengden hos fru DeWaals barn var 18 milligram pr. 100 milliliter.] Vi må ha mot til å fortelle foreldrene hele sannheten og gjøre dem kjent med usikkerhetsmomentene og farene. Mange mener at det er mye bedre å ha et levende barn som det bare er en liten sjanse for skal få hjerneskader (dette er tilfelle hvis bilirubinmengden ikke konstant er over 25 milligram pr. 100 milliliter i et lengre tidsrom enn et døgn i den første uken etter fødselen), enn å ta sjansen på en behandling som kan medføre døden.» (1965, bind 12, side 210)

Fru DeWaal var en av dem som ønsket å ha et «levende barn» og ikke så noen grunn til å ta sjansen på en utskiftning av blodet (som kan være livsfarlig), siden bilirubinmengden var godt under den anbefalte grensen på 25 milligram pr. 100 milliliter.

Det er forbundet med stor risiko å skifte ut blodet på et barn, men lysbehandling (behandling med kunstig lys eller sollys), det moren ba om, blir absolutt anbefalt i medisinsk litteratur. I det medisinske tidsskriftet Pediatrics, bind 41, 1968, omtalte dr. J. A. Lucey denne form for behandling som «enkel, billig og sikker».

Var det fornuftig av dr. Delahaye å insistere på å få gi den farligste formen for behandling, eller var dette et eksempel på en slik ’følelsesfull og ufornuftig’ holdning som ble beskrevet i den kanadiske legeforenings tidsskrift Journal?

De forlater sykehuset

Ettersom legen avslo å ta hensyn til morens ønsker, ble det bestemt at hun skulle henvende seg et annet sted for å få hjelp. Fru DeWaal holdt barnet. En av dem som var med henne, sa: «Kom, vi går ut herfra.» Dr. Delahaye grep tak i mannens jakke og svarte: «Å, nei, det gjør dere ikke!» Det kom til håndgripeligheter. To kvinnelige leger forsøkte å rive barnet fra moren, noe som selvfølgelig var å utsette barnet for fare, og påførte derved moren en stygg armskade.

Fru DeWaal, som fremdeles holdt barnet, kom seg med sin brors hjelp bort til heisen (de var i sjuende etasje). Mens de kjørte ned, begynte alarmklokkene å ringe. Hvordan skulle hun komme seg forbi vakten i første etasje? I det samme hun gikk ut av heisen, hoppet vakten, som var oppskaket på grunn av alarmen, inn i heisen for å ta den opp til sjuende etasje. Moren og barnet slapp uhindret inn i en bil som sto og ventet. I mellomtiden kjempet dr. Delahaye for å holde tilbake de mennene som var sammen med fru DeWaal. Han forsøkte til og med å hindre dem i å gå ned trappene og ut på fortauet, for at de ikke skulle nå fram til en annen bil som sto og ventet.

Det er ikke så rart om en fangevokter bruker fysisk makt for å hindre en fange i å forlate fengslet, men dette skjedde på et sykehus!

Offentlighetens reaksjon

Hva ville nå myndighetene gjøre?

Avisene skrev at barnet var blitt bortført, og politiet fikk beskjed om å lete etter det. Saken ble drøftet i provinsens lovgivende forsamling. John Yaremko, som er sjef for Sosial- og familiedepartementet, opplyste at det var reist tiltale mot moren. En embetsmann i herr Yaremkos departement benektet like etterpå at dette var tilfelle. Politiet fikk fullmakt til å foreta en husundersøkelse hjemme hos moren; statsadvokaten ga så ordre om at fullmakten skulle trekkes tilbake.

Barnevernsnemnda søkte om å få formynderskap over piken og klaget da dommeren ikke ville avsi en kjennelse om det. Dommer Garvin, som har stor respekt for loven, ville at foreldrene skulle få anledning til å forklare seg, og lot seg ikke påvirke til å treffe en forhastet avgjørelse. Han husket at Ontarios høyesterett i et tidligere tilfelle som gjaldt Jehovas vitner, hadde sagt at vitnene hadde rett til å bli tatt hensyn til og få sin sak prøvd for retten. Han viste at han respekterte det Høyesterett hadde sagt, og nektet å gjøre noe før han hadde fått de nødvendige opplysninger om sakens behandling.

Statsadvokaten, C. J. Newton, roste dr. Ashwell i Smith Falls for det han hadde gjort, men innrømmet også at «moren hadde like stor rett til å ta barnet ut av sykehuset».

På bakgrunn av de motstridende oppfatninger som hadde kommet til uttrykk, skrev Toronto-avisen Globe and Mail: «Det ble stor diskusjon om juridiske spørsmål i går etter at et tre dager gammelt barn hadde forsvunnet.»

Oppstyret var overflødig. Moren var i sin fulle rett. Det var hennes barn. Folk har rett til å velge og bytte leger. Dette er grunnleggende i forholdet mellom lege og pasient, og fornuftige leger respekterer det. Forholdet må bygges på gjensidig tillit; myndighetene kan derfor ikke tvinge noen inn i et slikt forhold.

Det samme gjelder sykehus. Et sykehus er ikke et fengsel. En pasient eller foreldrene til et barn som er pasient, trenger ikke «vaktens» (legens) tillatelse for å kunne forlate sykehuset. Det har forekommet at sykehus er blitt bøtlagt fordi de har lagt hindringer i veien for pasienter som har ønsket å forlate sykehuset.

Overdrivelser

I slike saker som dette, er det vanlig at legene kommer med illevarslende uttalelser om at barnet enten vil dø eller få hjerneskader hvis det ikke får blodoverføring.

De gjør ikke offentligheten oppmerksom på at barnet blir hemmet i utviklingen etter at blodet er skiftet ut, og heller ikke at et stort antall barn dør etter denne behandlingen (noen anslår at det skjer i hele ti prosent av tilfellene).

I Medical World News for 16. januar 1970 sto det under overskriften «Farer ved utskiftning av blod»: «Barn som begynner livet med erythroblastose som er så alvorlig at det er nødvendig å skifte ut blodet, greier aldri helt å komme på høyde med jevnaldrende friske barn.» Dr. Edward Schlesinger fortalte om prøver som var foretatt i forbindelse med barn som hadde fått skiftet ut sitt blod: «De fleste tilfellene av lave poengtall i begge prøvene var konsentrert i den gruppen med barn som hadde hatt erythroblastosis foetalis og hadde fått blodet skiftet ut.»

På bakgrunn av disse uheldige virkningene het det videre i artikkelen: «Det ser ut til at barneleger nå begynner å gå bort fra å skifte ut blodet på spebarn.»

Dr. Ashwell, som forløste moren, kom med de vanlige, dystre forutsigelsene. «Sjansene for at denne lille piken skal overleve eller ikke få uhelbredelige hjerneskader, er omtrent like store som mine sjanser til å vinne Irish Sweepstakes [et verdensberømt hesteveddeløp] i dag,» sa han til The Telegram. Etter denne autoritative uttalelsen kommer det Ashwell senere skal ha sagt til avisen, unektelig i et merkelig lys: «Skal jeg være helt ærlig, kan jeg ikke beskrive sykdommen for Dem, for jeg vet ikke så mye om den selv.»

Hvordan gikk det i mellomtiden med Eunice Devina? Den lille piken, hun som uforskyldt var årsak til alt ståket, ble tatt med hjem til noen av morens venner i en annen kommune. Der ble hun behandlet med lys av en sykepleierske med stor erfaring på dette område. Etter å ha ligget i blått lys i fem dager var hun fullstendig frisk.

En lege som undersøkte henne, sa at hun var «aktiv, utvikler seg normalt og ikke viser noe tegn til abnormitet». Idet dette skrives, befinner hun seg hjemme hos sin mor, og hun er tilfreds, intelligent og normal på alle måter.

Dr. Delahaye syntes at hele episoden var meget beklagelig. Han kom med de vanlige, dystre spådommene om barnets framtidige helse. I tillegg til dette beskyldte han barnevernsnemnda for å ha utvist «slapphet» fordi den ikke forsøkte å finne barnet, og Ontarios høyesterett for å «unndra seg».

I et intervju med The Telegram 3. april fortalte han om et annet tilfelle — det gjaldt et av Jehovas vitners barn «som hadde levkemi. Før legen ga blodoverføring, kom barnets foreldre til Kingston sykehus og tok barnet. Legene ved sykehuset valgte å rette seg etter foreldrenes ønske om ikke å gi blodoverføring, og ironisk nok», sa dr. Delahaye, «klarte barnet seg».

Fru DeWaals barn klarte seg også, ironisk nok. Og det har også hvert eneste av de andre barn som Jehovas vitner har tatt ut av et sykehus for at de ikke skulle få blodet skiftet ut. Noe som ikke er fullt så ironisk, er at seks barn av Jehovas vitner i Canada er blitt tatt fra foreldrene, har fått blodet skiftet ut og er blitt levert tilbake døde.

Den 3. juni var moren, barnet og hennes juridiske rådgiver med i et fjernsynprogram i Ottawa for å forklare hva som hadde skjedd, og hvorfor. Dr. Delahaye hadde tidligere sagt om barnet at det «er stor sjanse for at det er dødt», men Eunice Devina slo ettertrykkelig fast at det var liv i henne. Senere ble programmet sendt rundt omkring i Canada.

Det som har skjedd i denne saken, får en til å tenke på den uttalelsen av professor Howard Oleck som sto i Medical World News (5. desember 1969). Han sa at forholdet mellom leger og pasienter ville bli bedre «hvis legene i sin alminnelighet ville slutte med å opptre som om de skulle være salvet av Gud».

Mange dyktige leger viser den rette respekt for foreldre, og dette er meget rosverdig. Slike leger er glad for at de kan veilede foreldre som skal treffe en avgjørelse. Dette bidrar til et godt samarbeid og er til hjelp for begge parter.

Det som er fortalt her, viser tydelig at foreldrenes avgjørelse ikke må skyves til side. Eunice Devina er blitt beskyttet av sin mor, som følte seg forpliktet til å protestere mot det legen ønsket å gjøre. Pikens sunnhet, tilfredshet og normale utvikling er i seg selv en rettferdiggjørelse av morens beslutning.