Leger prøvde å ta datteren vår fra oss

FØRTITO år og gravid! Legene var snare til å påpeke muligheten for problemer for en kvinne i min alder, og hvilke problemer barnet kunne få. De anbefalte fostervannsprøve. Ved å fjerne en liten mengde fostervann fra livmoren kan legene konstatere om fosteret har en genetisk defekt, for eksempel Downs syndrom, mongolisme. Legene anbefaler som regel abort hvis de finner en slik defekt.

Men jeg ville ikke at det skulle tas en slik prøve. Jeg forklarte at jeg ikke under noen omstendigheter ville gå med på abort. Da den saken var ute av verden, gledet jeg meg til et hyggelig svangerskap. Det neste som måtte ordnes, var å finne en barnelege som ville respektere våre ønsker og ikke gi blod, ettersom min mann og jeg er Jehovas vitner. Vi fikk avtale hos en lege, oppsøkte ham og forklarte hvilket syn vi har på blod. (1. Mosebok 9: 4, 5; 3. Mosebok 17: 10—14; Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29) Han sa han forstod det, og at det ikke var noe problem. Da var jo saken grei. Det trodde jeg i hvert fall.

Fødselen gikk bra, men . . .

Fødselsterminen nærmet seg. Så spente vi var alle sammen! Jeg hadde vært enke og hadde tre gutter da jeg giftet meg igjen. Min nye mann, Gino, fikk også min mor med på kjøpet; hun har bodd hos meg siden den første mannen min døde.

Veene begynte mandag kveld den 17. februar 1986. Gino, mor, den yngste sønnen min, Matthew, og jeg drog til sykehuset. De eldste guttene ville heller vente hjemme. På fødeavdelingen ble vi møtt av Evelyn, også et av Jehovas vitner, som er sykepleier. Hun hadde fått vite at veene hadde begynt, og hadde reist til sykehuset med én gang. Fødselen var spennende for oss alle sammen. Vi fikk et føderom hvor det var en hjemlig atmosfære. Gino fikk til og med lov til å klippe over navlestrengen. En av sykepleierne kom inn med iskrem, og vi feiret at Kaleigh var kommet inn i vårt liv.

To dager senere var jeg hjemme igjen. Det skortet aldri på noen som ville hjelpe til. Min mor, som er 84 år gammel, gav hjelp og oppmuntring. Jeg ble fort trett de første dagene, så jeg var svært glad for at hun tok seg av meg og babyen. Men da det var gått en uke, begynte vi å bekymre oss for Kaleigh. Hun diet ikke bra og sov mye mer enn det jeg mente var normalt for nyfødte. Hudfargen forandret seg og fikk en gulaktig tone. Jeg ringte til barnelegen og fikk time samme dag.

Klokken to om ettermiddagen var legen ferdig med å undersøke henne og hadde tatt de nødvendige blodprøver. Han skulle ringe oss senere og fortelle hva resultatene av prøvene var. I femtiden ringte han omsider. Han sa at vi straks måtte ta med Kaleigh til et undervisningssykehus som ligger 16 mil fra oss, for blodet hennes måtte skiftes ut. Jeg minnet legen om at vi er Jehovas vitner, og sa igjen at vi ikke under noen som helst omstendigheter ville gå med på blodoverføring. Hvis han ikke ville respektere vårt standpunkt, bad vi ham være så snill å si ifra med én gang, så vi kunne finne en lege som gjorde det.

«Jeg vet ikke,» svarte han. «Jeg må tenke på det, og så skal jeg si ifra.»

Vi ventet tålmodig på at han skulle ringe igjen. Klokken sju om kvelden hadde vi ennå ikke hørt fra ham, så Gino ringte og fikk vite at legen fortsatt ikke hadde bestemt seg. Vi var nå blitt svært mistenksomme, ettersom legen hadde understreket hvor viktig det var at Kaleigh ble behandlet straks. Vi ringte til andre Jehovas vitner for å få hjelp og oppmuntring av dem. De reagerte umiddelbart. Noen av dem drog tre mil for å komme til oss.

Klokken ni om kvelden ringte legen og bad oss ta med Kaleigh til det nærmeste sykehuset for at det skulle tas flere prøver av henne. Gino visste at så snart Kaleigh kom dit, kunne de få all myndighet over henne, og da ville de sørge for at hun ble fraktet til undervisningssykehuset for å få skiftet ut blodet. Så han sa at han skulle tenke på det og gi legen beskjed tidlig dagen etter.

I mellomtiden ringte våre medtroende både hit og dit. De prøvde desperat å finne en annen barnelege. Fordi det var så sent på kvelden, var det nytteløst. Kaleigh så forferdelig ut, og jeg ble mer og mer ute av meg. Jeg tenkte hele tiden på det legen hadde sagt om hvor syk Kaleigh var, og hvor farlig sterk gulsott er. Mens jeg holdt henne i armene mine og gråt, lurte jeg på hvordan legen hadde det med sin samvittighet. Han visste jo at han hadde sveket oss.

Det var til stor trøst for oss at våre kristne brødre kom sammen og bad for oss. Jeg følte meg styrket og oppmuntret til å møte hva som enn måtte komme. Vi holdt fortsatt på med å lete etter en lege, og nå var klokken halv tolv om kvelden. Gino sa rolig til meg at det var best vi forlot huset. Han var sikker på at legene pønsket på noe. Jeg kunne ikke riktig fatte det. Men Gino sa igjen: «Det er best vi kommer oss ut herfra snart.» Men jeg bare satt der.

Så, cirka kvart på tolv, ringte telefonen. Det var Evelyn, som ringte fra sykehuset. Hun var blitt bedt om å ta et skift den kvelden utenom den vanlige ordningen, og det var noe som forekom ytterst sjelden. Mens hun hjalp til på fødestuen, var legen blitt kalt ut for å konferere med noen om en sak som gjaldt blodoverføring og det å få innhentet en rettskjennelse som gav tillatelse til å gi blod. Nå var jeg overbevist!

Vi slipper unna i siste liten

Vi kastet bokstavelig talt ting oppi en koffert, puttet matvarer og lignende i en handleveske og skyndte oss ut i bilen. Vi fikk navnet på en lege i Jacksonville i Florida som muligens ville hjelpe oss. Vi hadde en kjøretur på 32 mil foran oss, og klokken var fem minutter over midnatt da vi drog av gårde.

Et kvarter senere kom det en bil og en sykebil med blinkende lys til huset vårt. Fem menn fra Floridas departement for helse- og attføringstjenester banket på døren. Mor stod opp, gikk rolig og lukket opp og sa at babyen og foreldrene ikke var hjemme. De bad om å få komme inn og se selv. De sa de skulle ta barnet med seg. Alle rommene ble grundig undersøkt. De så til og med i klesskuffene til en av guttene. Mor kunne ikke la være å spørre: «Dere tror vel ikke de har lagt babyen der?»

Det var i femtiden om morgenen at vi kom fram til Jacksonville. Da måtte vi vente i fire timer. Den legen vi hadde håpet å treffe, åpnet ikke kontoret før klokken ni. Mens vi ventet spent, kunne jeg ikke la være å tenke på om legene hjemme i Vero Beach egentlig var like opptatt av mitt barns helse som av å få det slik de selv ville ha det. Selv om de kanskje mente det godt, var det ikke sant at det var nødvendig med blodoverføring for å hindre at Kaleigh fikk alvorlige skader. Det finnes en medisinsk anerkjent måte å behandle Kaleighs tilstand på uten å bruke blod, og det eneste vi gjerne ville, var at det ble benyttet en slik metode.

Presis klokken ni ringte vi til legekontoret. Vi forklarte sykesøsteren hvor presserende situasjonen var. Hun sa at legen skulle ringe oss så snart han kunne. Vi ringte igjen og igjen. Til slutt sa sykesøsteren at legen ikke kom til å ringe og ikke kom til å hjelpe oss. Klokken var nå blitt ett. Vi følte oss så hjelpeløse og frustrert. Jeg bestemte meg da for å gå ned i vestibylen på motellet og bruke telefonen der for ikke å oppta telefonen på rommet.

Vi får hjelp

Jeg ringte til en av Jehovas vitners Rikets saler som lå i nærheten. Et av Jehovas vitner som arbeidet der, hørte vennlig på meg og kom oss straks til unnsetning. Han skyndte seg til motellet og tok oss med til et par klinikker, men ingen av dem kunne hjelpe oss, for de hadde ikke det riktige utstyret. Kaleigh trengte fototerapi, en spesiell lysbehandling. Konsentrasjonen av bilirubin hadde steget til 29 milligram pr. 100 milliliter, og en konsentrasjon på 25 blir betraktet som alvorlig.

Vitnet kom så til å huske på et sykehus og en lege som like før hadde operert uten blod på et spedbarn, den lille datteren til et annet ektepar som er Jehovas vitner. Vi drog dit. Men vi bestemte oss for å være sammen med Kaleigh hele tiden og ikke slippe henne av syne før vi var sikker på at våre ønsker, som var basert på Bibelen, ville bli respektert. Vi gikk inn på akuttavdelingen og besvarte alle de spørsmålene som ble stilt. Sykepleieren spurte vantro om og om igjen: «Hvorfor måtte dere kjøre helt hit fra Vero? Jeg kan ikke tro at de her i Florida ville ta et barn med makt fra noen som er så hyggelige som dere.»

Så snart papirarbeidet var unnagjort, gikk alt fort for seg. Vi ble alle ført inn i et undersøkelsesrom, hvor Kaleigh ble kledd av, og den gruppen som skulle foreta behandlingen, ble kalt inn. Som et ekko nedover korridoren hørte vi: «De er Jehovas vitner, ikke noe blod, ikke noe blod.» Snart kom den legen som ledet gruppen, ut og sa at han ville skifte ut alt blodet.

Gino forklarte bestemt nok en gang hvilket standpunkt vi inntok, og legen gikk for å konferere med sine kolleger. Det var nå nødvendig å begynne å gi Kaleigh intravenøse injeksjoner. Jeg var blitt fysisk og følelsesmessig utkjørt og klarte ikke å se Kaleigh bli stukket med flere nåler eller å høre henne skrike mer. Gino begynte å lure på om hun ville klare seg gjennom alt dette. Han tok forsiktig og klippet noen dotter av håret hennes og puttet dem i lommen. Han ville ha noe fra sin lille pike som minne.

Den natten ble Kaleigh lagt i en kuvøse, og hun fikk bandasje over øynene som en beskyttelse mot det spesielle lyset som brukes under behandlingen. Gino og jeg var ennå ikke sikker på at vårt syn på blod kom til å bli respektert, så vi torde ikke gå fra henne, selv om dette ble den andre natten vi ikke fikk noe søvn. Den ansvarlige legen kom inn og sa igjen at han gjerne ville gi Kaleigh blodoverføring. Enda en gang fikk han en forklaring på hvilket syn vi har på blod ifølge Bibelen.

Til slutt sa han: «Ja vel, hva er deres endelige beslutning?» Gino gjorde det klart at vi ville gjøre alt vi kunne for å hindre at barnet vårt fikk blodoverføring. Vi hadde jo nettopp kjørt over 30 mil midt på natten for å hindre det. Han sa til legen at det måtte innhentes en ny rettskjennelse for at de skulle kunne gi henne blod, men innen den tid ville vi ha dratt av gårde igjen. Legen gikk uten å si et ord. Igjen forberedte vi oss på det som kunne komme. Ville vi bli nødt til å ta Kaleigh i hui og hast og løpe vår vei? Jeg kikket ut av rommet og nedover korridoren. Jeg ville vite hvor utgangene var, for sikkerhets skyld.

Natten sneglet seg av sted. Annenhver time ble det tatt blodprøver i hælen til Kaleigh. Den høye bilirubinkonsentrasjonen gikk sakte nedover. Behandlingen virket! De to neste dagene ble det tatt blodprøve annenhver time. De små hælene til Kaleigh ble helt såre etter alle stikkene. Hun ble vant til det, for noen ganger gråt hun ikke engang når hun ble stukket.

I mellomtiden gledet vi oss over å få oppmuntrende besøk av mange Jehovas vitner fra Jacksonville og omegn som hadde hørt om situasjonen vår. Det paret som hadde den lille datteren som kort tid før var blitt operert uten blod, var noen av de første som kom. Så oppmuntrende det var for oss! En hjertespesialist sa nå til oss at en blodoverføring ville innebære større risiko enn gulsotten. Da vi fikk høre det, følte vi endelig at det var trygt å gå fra Kaleigh — for første gang på tre dager.

Kaleigh blir helt frisk

Etter at mange leger innen forskjellige medisinske områder hadde undersøkt Kaleigh grundig, fikk vi vite at gulsotten ikke hadde påført henne noen skader, noe de sa de var overrasket over. Nå kunne vi endelig dra hjem igjen. Jeg kunne ikke fort nok få holde Kaleigh i armene mine igjen uten alle de slangene hun hadde vært tilkoblet. Fordi vi valgte fototerapi og holdt fast ved dette godt underbygde valget, og fordi vi tok avstand fra blodoverføring med alle de risikoer det ville medføre, er vi ikke bekymret for at Kaleigh kommer til å få AIDS, hepatitt eller en annen fryktet sykdom.

Det var ett problem vi fortsatt stod overfor. Rettskjennelsen i Vero Beach stod fremdeles ved makt, så vi torde ikke reise hjem før den ble annullert. Den ansvarlige legen var så vennlig å ta de nødvendige telefoner og underrette de forskjellige autoriteter om den behandlingen datteren vår hadde fått. Da dette var blitt ordnet, reiste vi hjem igjen.

Vi hadde selvfølgelig ikke tenkt å ta med Kaleigh til den legen hun først hadde vært hos. Legene i Jacksonville, som hadde journalene hennes, forstod dette og ville holde dem tilbake til vi fant en annen lege. Vi ante ikke at den lille datteren vår var blitt så godt kjent, og at legene i Vero Beach var så forutinntatt.

Jeg fikk time hos en annen barnelege som vi ble anbefalt fordi han hadde sagt at han ville respektere Jehovas vitner når det gjaldt spørsmålet om blod. Jeg tok med Kaleigh til kontoret hans. Jeg kledde av henne, og sykesøsteren veide henne og tok temperaturen. Kaleigh lå på bordet og ventet på legen. Han kom inn og gikk rett forbi henne. Han sa at han og de andre barnelegene var enige om at de ikke skulle behandle henne, og at de støttet den barnelegen som hadde innhentet rettskjennelsen.

Jeg nevnte at han hadde sagt til noen venner av meg at han ville samarbeide med oss når det gjaldt spørsmålet om blod. Han påstod at han egentlig ikke hadde sagt at han ville det. «De oppfattet det i hvert fall slik at du mente det du sa,» svarte jeg. Han gikk ut uten så mye som å kaste et blikk på Kaleigh, som lå på bordet. Da jeg kledde på henne, begynte jeg å gråte og tenkte på hvor hjerteløse mange er blitt, også de som angivelig har viet seg til å dra omsorg for sine medmennesker.

For å gå til kontroll med Kaleigh måtte jeg reise seks mil til en lege som var villig til å behandle henne. Jeg tror mange leger ikke skjønner at vi faktisk vil holde oss borte fra blod når det oppstår en kritisk situasjon hvor livet står på spill. De tror at vi vil ombestemme oss. Vi trenger å gjøre det kjent at vi er oppriktige, innviede vitner for vår Gud, og at det som kommer foran alt annet for oss, er å være lydig mot hans lov.

Det vi har erfart, har vist seg å være til hjelp for andre Jehovas vitner når de har drøftet sitt barns medisinske behandling med sin lege. De spør på en mer uttrykkelig måte hva legen egentlig vil gjøre i bestemte situasjoner. ’Hva ville du ha gjort i en slik situasjon?’ har de spurt når de har vist til den vi befant oss i. Mange leger som har fått høre om det vi opplevde, er blitt klar over at Jehovas vitner virkelig mener det de sier.

Seks måneder senere ble vi overrasket over å få et brev fra departementet for helse- og attføringstjenester hvor de sa at de hadde avsluttet granskingen av anklagene mot oss, anklager som gikk ut på medisinsk forsømmelse. Det stod i brevet at anklagene viste seg å være grunnløse, så saken var blitt henlagt. Jeg ringte til departementet for å forhøre meg om granskingen. Jeg var nysgjerrig etter å få vite hva den egentlig hadde innbefattet. Den kvinnen som hadde behandlet saken, sa at de simpelthen hadde ringt til Jacksonville for å forvisse seg om hva som var blitt gjort. De var fornøyd med det.

Kaleigh er nå tre år gammel. Hun er sunnheten selv og er hele tiden en stor gledesspreder. Hun er glad i mennesker og liker å se seg ut andre i menigheten som sin midlertidige mamma og pappa. Mange har sagt til meg: «Å, så nydelig barnebarn du har!» Jeg bare smiler og sier: «Nei, hun er nok min.» Så takknemlig jeg er mot vår kjærlige Gud! — Fortalt av Bonnie Deskins.

[Uthevet tekst på side 13]

«De sa de skulle ta barnet med seg»

[Uthevet tekst på side 14]

«Ville vi bli nødt til å ta Kaleigh i hui og hast og løpe vår vei?»

[Bilde på side 15]

Med min datter, Kaleigh