Kan Lima noen gang glemme?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Peru

DEN 9. januar 1570! Det var den dato da skrekkveldet holdt sitt inntog i koloniriket Peru. Bare tanken på det som skjedde den gang, kan få blodet til å isne i årene. Det var en varm solskinnsdag. Et skip som førte spanskekongen Filip II’s flagg, seilte inn på havnen i Callao og kastet anker mellom barker og skonnertbrigger fra mange fjerne land. Mannskapet begynte å beslå seilene, mens passasjerene dro i land i en mindre båt.

En av passasjerene, spanjeren Serván de Cerezuela, hadde et offisielt dokument under armen, og det som sto i det, ville meget snart vekke forferdelse blant kolonistene. Det var et kongelig dokument som var blitt undertegnet og forsynt med segl nesten et år tidligere. Det ville gi støtet til en 300 år lang kampanje med trusler og stadige arrestasjoner. Den fryktede «Sanctum officium», «den hellige tjeneste», bedre kjent som inkvisisjonen, hadde nå utvidet sin myndighet til også å omfatte Peru.

Det var ikke uten grunn at Perus européiske innbyggere betraktet denne utviklingen med stor uro. Hadde ikke de vært vitne til hvordan «den hellige tjeneste» hadde gått fram i deres hjemland? Alle minnene og ryktene om grusom tortur og en smertefull død strømmet inn over dem.

Inkvisisjonen

Inkvisisjonen, dette redselsfulle fryktens våpen, ble opprettet i begynnelsen av det 13. århundre, og hensikten var å oppspore og straffe kjettere og ikke-troende. Den begynte å få sin endelige form i 1232, da pave Gregor IX utnevnte faste dommere, som senere ble kjent som «inkvisitorer». Alle som bodde i de såkalte kristne land, skulle tvinges til å være lojale mot romerkirken. Det ville ikke bli tillatt at noen var uenig, brukte sin egen dømmekraft eller dro kirkens lære i tvil.

Kirkens representanter påsto at de holdt sine forhør, som omfattet bruk av tortur, av kjærlighet til offerne. Og med hensyn til det at utallige mennesker ble brent på bålet, erklærte de at det ikke var kirken, men den verdslige myndighet som foretok slike henrettelser.

Hvem som i virkeligheten var ansvarlig for dette store antallet grusomme henrettelser, kan vi imidlertid lett få fastslått ved hjelp av The Catholic Encyclopedia, hvor vi finner følgende innrømmelse: «Det kan neppe være tvil om at [«den hellige tjeneste»] var av overveiende kirkelig natur. . . . Med trusel om bannlysing ble følgelig de borgerlige myndigheter påbudt av pavene å eksekvere dommer som dømte ubotferdige kjettere til å dø på bålet.» (Bind 8, sidene 34, 37) I 1252 ble det tillatt av pave Innocens IV å anvende tortur, og senere ble torturen betrodd inkvisitorene selv for at den skulle holdes hemmelig.

Disse angivelig kristne inkvisitorene tok seg god tid når de skulle framtvinge tilståelser eller inkriminerende beviser hos sine offer. Inkvisitorene var ofte dominikanermunker, menn hvis fanatisme og unaturlige, familieløse liv hadde forherdet dem i en slik grad at de ikke hadde noen medfølelse med de lidende og ikke nølte med å anvende de mest smertefulle former for tortur.

Lima under inkvisisjonens svøpe

Det var ikke noe å undres over at Limas innbyggere var forferdet. Ingen hemmelighet ville nå bli holdt skjult. Hvert eneste ord en sa, kunne bli brukt mot en. En kunne bli angitt av sin hustru, sin mann, sine barn og sine foreldre. «Anklageediktet», et dokument som ble lest opp hver tredje søndag i faste etter «høymessen og prekenen», hadde nettopp til hensikt å oppmuntre til den slags angiveri. Følgende utdrag fra Annals of the Lima Inquisition taler for seg selv:

«Vi, inkvisitorene mot kjettersk synd og frafall i Perus riker, til alle naboer og innbyggere i kongenes by, uansett tilstand, stilling, fortrinn og verdighet; hilsener i Kristus.

«All den tid vi gjør dere kjent med at det for troens fremme sømmer seg å skille den onde sæd fra den gode og sky enhver tjeneste som ikke fremmer Vårherres sak, befaler vi hver og en av dere som måtte vite, se eller høre at noen levende, tilstedeværende, fraværende eller avdød har sagt eller framholdt kjetterske ord eller oppfatninger, det være seg mistenkelige, feilaktige, forhastede, stygge, skandaløse eller gudsbespottelige ord og oppfatninger, må gjøre oss kjent med det.

«Vi befaler dere å melde fra til oss hvis dere kjenner til eller har hørt tale om at noen har overholdt sabbatene i samsvar med Moseloven. . . . eller erklært at Jesus Kristus ikke er Gud, . . . eller at han ikke ble født av Vår Frue, som var jomfru før fødselen, under fødselen og etter fødselen. . . . eller at paven eller de som gjør tjeneste ved alteret, ikke har makt til å gi syndsforlatelse . . . eller at det ikke finnes noen skjærsild, og at det ikke bør være helgenbilder i kirkene, og at det ikke er nødvendig å be for de døde. . . .

«Vi befaler dere å si fra til oss hvis dere har hørt eller vet at noen har bibler på [spansk]. . . .

«I denne formanings ånd påbyr og krever vi under straff av det store bann, . . . vi befaler hver og en av dem som har fått kjennskap til eller har gjort noen av de ovennevnte ting, å komme og tre fram for oss i egen person for å fortelle og bevise det innen seks dager etter offentliggjørelsen av dette ediktet eller etter at de har fått kjennskap til det.»

Er det ikke tydelig at formålet med ediktet var å få hver mann til å løfte hånd mot sin bror og oppfordre folk til å spionere på hverandre?

«Calesa Verde» («den grønne vogn») kunne komme kjørende gjennom gatene i Lima når som helst, dag og natt. Den ble sendt av sted av inkvisitorene for å hente de anklagede, og bare synet av den gjorde folk lammet av skrekk. Når den sakte kjørte nedover gaten, fikk selv en vanlig borger panikk. Hva hadde han gjort nå? Hvilket feiltrinn hadde han nå begått Hvem hadde angitt ham? Og når det banket på døren midt på natten, ble de som bodde i huset, skrekkslagne. Kunne det være den grønne vogn?

Alle slags offer

Det fortelles at det i løpet av kolonitiden var 59 personer som ble brent på bålet i Peru. Anklagene lød på gudsbespottelse, hekseri, bigami, det å være i besittelse av en bibel på folkets språk, frafall og bekjennelse til en ikke-katolsk tro. Ikke engang framstående medlemmer av presteskapet ble unntatt. Den 13. april 1578 ble Fray Francisco de la Cruz brent på bålet fordi han hadde lært at romerkirken hadde gjort seg skyldig i kjøp og salg av stillinger innen kirken, at det personlige skriftemål burde avskaffes, at munker og prester burde få gifte seg, og at Bibelen burde være tilgjengelig på folkets språk.

Den 29. oktober 1581 ble den engelske piraten kaptein John Oxnem og to medlemmer av hans mannskap brent på bålet, ikke på grunn av sin piratvirksomhet, men fordi de var lutheranere. Den 17. november 1595 ble portugiseren Juan Fernando de las Heras og tre av hans landsmenn brent fordi de ifølge anklagen hadde prøvd å «omvende andre til jødedommen». De hadde helligholdt den sjuende dag som sabbat.

Avstraffelsen ble gjort til en offentlig begivenhet og foregikk under store høytideligheter og med all mulig pomp og prakt. Autodaféen (bokstavelig oversatt: troshandlingen) begynte tidlig i morgentimene og varte til sent på kveld. Prestene og framstående borgere satt forrest for bedre å kunne være vitne til de dødsdømtes kvaler. Skrikene fra offerne druknet ofte i bifallsropene fra den fanatiske pøbelen.

Hovedkvarteret i Lima

Det er få av dem som besøker Lima, som kjenner historien til den store bygningen i greskromersk stil med gavl og seks søyler som vender ut mot Plaza Bolívar like ved en av byens travleste gater. En kan gå gjennom de stille salene og se på deputertkammerets bibliotek, en kan betrakte de gulnede dokumentene som er undertegnet av framstående menn fra republikkens første tid, Simón Bolívar, José de la Mar og andre, og en kan beundre de fine utskjæringene i mahognitaket, uten å ha den fjerneste anelse om hva bygningen opprinnelig ble brukt til.

Men i september 1813 visste alle Limas innbyggere hva som hadde foregått i inkvisisjonens hovedkvarter i Peru. Det var da visekongen Abascal offentliggjorde en offisiell rettskjennelse som var blitt undertegnet i Cadiz 22. februar samme år, og som avskaffet «den hellige tjeneste». Deres oppsamlede hat og fortvilelse fikk nå komme til uttrykk, og de stormet inn i bygningen og plyndret den. Derved fikk de også håndgripelige beviser for at ryktene hadde talt sant. Noen av de tingene de fant, var følgende:

Et krusifiks i naturlig størrelse med et hode som kunne beveges ved hjelp av tråder bak et grønt fløyelsteppe. Mangt et godtroende offer har sikkert trodd at Kristus selv tok affære overfor ham.

Et bord, to og en halv meter langt og to meter bredt, med en stor, hjuldrevet vinsj. Offerne ble lagt på det og bokstavelig talt strukket helt til leddene og senene ikke lenger kunne gjøre motstand.

Ved en av veggene en gapestokk, hvor offerets hode og hender ble anbrakt mens offeret ble pisket bakfra uten noen gang å se sin plageånd. På veggen pisker som besto av knyttede reip og ståltråd.

En spesiell torturkappe som var laget av flettet piggtråd og var kledd med hundrevis av ørsmå klosakser som gjorde hver eneste muskelbevegelse meget smertefull for den som hadde den på.

Andre fryktelige redskaper, blant annet knipetenger som ble brukt på tungen, og tommeskruer som ble brukt til å lemleste fingrene med.

En kan fremdeles se det stedet hvor den forvirrede, skrekkslagne anklagede sto foran inkvisitorene, den tykke tredøren med det ørlille kikkhullet, hvor bare det ene øyet til den anonyme anklageren var synlig, og den opprinnelige veggen i det kammeret hvor de anklagede ble holdt innesperret, og hvor en kan se den lærde manns sirlige skrift og den fattige manns nesten uleselige skribling, hvorav det framgår at de fastholder at de er uskyldige, og trygler om å bli vist rettferdighet.

En grunn til å huske

Men er ikke alt dette historie som må betegnes som en vond drøm, og som det vil være best å glemme? Trass i at det har gått 400 år siden «den hellige tjeneste» offisielt kom til Peru, glemmer ikke Lima dette. Nei, La Prensa, en av Limas ledende aviser, offentliggjorde nylig en artikkel om inkvisisjonen, en artikkel som enda en gang oppfrisket minnet om det som skjedde i «kongenes by».

Når vi nå ser tilbake på inkvisisjonens fryktelige rulleblad, er det tydelig å se at én av årsakene til at noe slikt kunne skje, var at Bibelens lære ble ignorert. Det er umulig å tvinge eller presse folk til å tro på Gud. De må få lære om Kristi befalinger, som finnes i Bibelen. (Rom. 10: 17) Også en som påberoper seg å være kristen, bør i samsvar med Bibelen bli forhørt når han har krenket det som er rett, og hans skyld må bli avgjort ved minst to troverdige vitners ord. (Matt. 18: 16; Joh. 8: 17) Hvis vedkommende så viser seg å være skyldig og ikke angrer, kan han bli fratatt retten til fellesskap med de sanne troende. (1 Kor. 5: 11, 13) Bibelen gir ikke tillatelse til bruk av tortur for å framtvinge tilståelse eller vitneutsagn.

Bibelens beretning viser at Kristi Jesu apostler ikke benyttet seg av trusler, makt eller vold da mange falt fra troen i det første århundre. (Joh. 6: 66) Hvorfor ikke? De kunne ikke gjøre mer enn de hadde fått befaling om, nemlig å ’gå ut og vinne disipler blant alle folkene og lære dem’ på den samme milde måten som Kristus selv hadde gjort det. — Matt. 28: 19, 20, LB.

Ettersom en av årsakene til inkvisisjonens skrekkvelde var at Bibelens veiledning ble ignorert og dens budskap ikke ble studert, kan vi spørre: Hvordan er situasjonen i dag? Bibelens veiledning blir fremdeles ignorert, og det har ført til at katolikker slåss mot hverandre og dreper hverandre i kriger og revolusjoner. New York Times for 29. desember 1966 skrev: «I gammel tid støttet de lokale katolske hierarkier nesten alltid opp om sitt lands kriger, velsignet troppene og framsa bønner om seier, mens en annen gruppe biskoper på den andre siden offentlig ba om at utfallet måtte bli det stikk motsatte.»

Bibelen blir ignorert overalt i kristenheten. Fruktene av dette viser seg i den stadige økningen i voldshandlinger. Ærlige og oppriktige mennesker må spørre seg selv: Skal jeg fortsette å tilhøre en religiøs organisasjon som unnlater å innprente Bibelens sannheter ved sitt eksempel og ved det talte og det skrevne ord? All den tid Bibelens lære ikke blir vist den rette oppmerksomhet, tør ikke ærlige og oppriktige mennesker glemme det som skjedde under inkvisisjonen. Og av samme grunn kan Lima ikke glemme!

[Bilde på side 13]

En autodafé. Etter et kobberstikk fra inkvisisjonens dager