Hvordan «kjettere» ble dømt og henrettet
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I ITALIA
PÅ DEN ene siden av den dystre rettssalen, på en forhøyning, står den fryktinngytende dommerskranken. Over plassen til ham som leder domstolen, er det en mørk baldakin, og over den er det et stort trekors som dominerer hele rettssalen. Foran denne plassen står anklagebenken.
Slik ble ofte de rettssalene som ble brukt under den uhyggelige inkvisisjonen, beskrevet. Den skremmende anklagen som ble rettet mot de ulykkelige anklagede, var «kjetteri», et ord vi forbinder med tortur og henrettelse på bålet. Inkvisisjonen (fra det latinske verbet inquiro, «å undersøke») var et spesielt, kirkelig tribunal som ble opprettet for å avskaffe kjetteri, det vil si, meninger eller lære som ikke var i samsvar med ortodoks romersk-katolske lære.
Katolske kilder sier at inkvisisjonen ble opprettet i flere stadier. Pave Lucius III opprettet en inkvisisjonsdomstol ved Veronakonsilet i 1184, og dens oppbygning og framgangsmåter ble utviklet av andre paver. På 1200-tallet opprettet pave Gregor IX inkvisisjonsdomstoler forskjellige steder i Europa.
Den beryktede spanske inkvisisjonen ble opprettet i 1478 ved en pavelig forordning som ble utstedt av pave Sixtus IV etter henstilling fra Ferdinand og Isabella, som da regjerte i Spania. Den ble opprettet for å bekjempe marranerne (jøder som foregav å ha konvertert til katolisismen for å unnslippe forfølgelse), moriskene (muslimer som konverterte til katolisismen av samme grunn) og spanske kjettere. Den første storinkvisitoren i Spania, dominikanermunken Tomás de Torquemada, ble som følge av sin fanatiske nidkjærhet symbolet på det verste som inkvisisjonen stod for.
I 1542 opprettet pave Paul III den romerske inkvisisjonen, som hadde jurisdiksjon over hele den katolske verden. Han utnevnte et sentralt tribunal som bestod av seks kardinaler, og som ble kalt Kongregasjonen for den hellige romerske og universelle inkvisisjon, en gruppe geistlige som stod for «et terrorvelde som fylte hele Roma med frykt». (Dizionario Enciclopedico Italiano) Henrettelsen av kjettere terroriserte de landene hvor det katolske presteskap hadde makten.
Rettssaken og autodafeen
Historien viser at inkvisitorene torturerte dem som var anklaget for kjetteri, for å tvinge fram en tilståelse. I et forsøk på å bagatellisere inkvisisjonens skyld har katolske kommentatorer skrevet at det på den tiden var vanlig å benytte tortur ved verdslige domstoler også. Men forsvarer det at menn som hevdet at de var Kristi representanter, brukte tortur? Skulle de ikke ha vist den samme medfølelse som den Kristus viste sine fiender? For å vurdere dette objektivt kan vi tenke over et enkelt spørsmål: Ville Kristus Jesus ha benyttet tortur overfor dem som var uenige i det han lærte? Han sa: «Fortsett å elske deres fiender, å gjøre godt mot dem som hater dere.» — Lukas 6: 27.
Inkvisisjonen gav ikke den anklagede noen garanti for at han ville få en rettferdig behandling. Inkvisitoren hadde i praksis uinnskrenket makt. «Mistanke, anklager og til og med rykter var nok til at inkvisitoren kunne innkalle en person.» (Enciclopedia Cattolica) Rettshistorikeren Italo Mereu bekrefter at det var det katolske presteskap selv som oppfant og innførte det inkvisitoriske rettssystemet og gikk bort fra det gamle anklagesystemet som var blitt innført av romerne. Romersk lov krevde at anklageren måtte bevise de påstandene han kom med. Hvis det var noen tvil, var det bedre å frikjenne enn å risikere at en uskyldig ble dømt. Det katolske presteskap erstattet dette grunnprinsippet med den tanke at mistanke forutsatte skyld, og at det var den anklagede som måtte bevise sin uskyld. Navnene på anklagerens vitner (angiverne) ble holdt hemmelig, og forsvarsadvokaten, hvis en slik person fantes, risikerte skjensel og vanære og kunne miste stillingen sin hvis han presenterte et godt forsvar for den angivelige kjetteren. Enciclopedia Cattolica sier at dette førte til at «den anklagede var så godt som forsvarsløs. Det eneste advokaten kunne gjøre, var å råde den skyldige til å tilstå»!
Rettssaken kulminerte i en autodafé, et portugisisk ord som betyr «troshandling». Hva var det? Tegninger fra den tiden viser hvordan de ulykkelige menneskene som var anklaget for kjetteri, ble aktører i et grufullt skuespill. Dizionario Ecclesiastico beskriver autodafeen som en «offentlig forsoningshandling utført av dømte og angrende kjettere» etter at dommen var blitt opplest.
Domfellelsen og henrettelsen av kjettere ble utsatt til det var en rekke domfelte som kunne samles i ett skrekkelig skuespill minst to ganger om året. En lang prosesjon av kjettere passerte forbi de skuelystne, som så på med en blanding av skrekk og sadistisk fryd. De domfelte måtte bestige et skafott som var reist midt på et stort torg, og dommen ble lest opp høyt. De som avsverget kjetterske oppfatninger, slapp å bli ekskommunisert og ble idømt ulike former for straff, deriblant livsvarig fengsel. De som ikke avsverget sine oppfatninger, men som tilstod for en prest i siste øyeblikk, ble overgitt til de verdslige myndigheter for å bli kvalt, hengt eller halshogd og deretter brent på bålet. De som ikke viste tegn på anger, ble brent levende. Selve henrettelsen fant sted en tid senere etter et annet offentlig opptog.
Den virksomhet som den romerske inkvisisjonen utfoldet, var strengt hemmeligholdt. Ikke engang i dag får de lærde lov til å granske arkivene. Men tålmodig forskning har likevel kastet lys over en rekke romerske rettsdokumenter. Hva åpenbarer de?
Saken mot en prelat
Pietro Carnesecchi var født i Firenze i begynnelsen av 1500-tallet. Han gjorde rask karriere som prest ved hoffet til pave Clemens VII, som utnevnte ham til sin privatsekretær. Carnesecchis karriere fikk imidlertid en brå slutt da paven døde. Senere ble han kjent med adelsmenn og prester som i likhet med ham selv godtok en rekke av de læresetningene som ble framholdt av protestantene. Det førte til at han ble trukket for retten tre ganger. Han ble dømt til døden og halshogd, og deretter ble liket brent.
Carnesecchis fengselsopphold er blitt beskrevet som det å være levende død. Man håpet å få ham til å bryte sammen ved å torturere og sulte ham. Den 21. september 1567 ble det holdt en høytidelig autodafé for ham med nesten alle kardinalene i Roma til stede. Carnesecchis dom ble lest opp for ham på skafottet mens folkemengden hørte på. Til slutt ble det framsagt et fast formular og en bønn til medlemmene av den verdslige domstolen, som kjetteren skulle overleveres til, om at de måtte ’moderere avstraffelsen og ikke drepe ham eller utgyte blod’. Var ikke dette toppen av hykleri? Inkvisitorene ville utrydde kjetterne, men samtidig bad de de verdslige myndigheter om å vise barmhjertighet. På den måten reddet de ansikt og fridde seg selv for blodskyld. Etter at Carnesecchis dom var blitt opplest, måtte han ta på seg et spesielt plagg av sekkestrie. Kjettere som angret, fikk et gult plagg med et rødt kors på, mens de som ikke angret, fikk et svart plagg med flammer og djevler på. Dommen ble fullbyrdet ti dager senere.
Hvorfor ble denne mannen, som hadde vært pavens sekretær, anklaget for kjetteri? Dokumentene fra rettssaken, som ble funnet i slutten av det forrige århundre, viser at han ble funnet skyldig på 34 anklagepunkter, som tilsvarte antall lærepunkter han reiste innvendinger mot. Blant de tingene han ikke ville godta, var læren om skjærsilden, sølibat for prester og nonner, forvandlingen (transsubstansiasjonen), ferming (konfirmasjon), skriftemålet, forbud mot visse former for mat, avlat og bønn til helgenene. Det åttende anklagepunktet er spesielt interessant. (Se rammen på side 21.) I og med at inkvisisjonen avsa dødsdom over dem som bare godtok «Guds ord slik det kommer til uttrykk i De hellige skrifter», som grunnlag for troen, viste den tydelig at den katolske kirke ikke betrakter Bibelen som den eneste inspirerte kilde til sannheten. Det er derfor ikke noen overraskelse at en god del av kirkens lære ikke er basert på Bibelen, men på kirkens tradisjon.
Henrettelsen av en ung student
Pomponio Algieris korte og gripende livshistorie er ikke videre kjent, men takket være iherdig forskning fra en rekke lærdes side er den blitt hentet fram fra glemselen. Algieri ble født i nærheten av Napoli i 1531. Mens han studerte ved universitetet i Padova, kom han i kontakt med lærere og studenter fra forskjellige kanter av Europa, og gjennom dem ble han kjent med såkalte kjettere og med den lære som de protestantiske reformatorene forfektet. Hans interesse for Bibelen vokste.
Etter hvert ble han overbevist om at bare Bibelen er inspirert, og som følge av det forkastet han en rekke av den katolske kirkes lærepunkter, deriblant skriftemålet, fermingen, skjærsilden, forvandlingen og helgenenes forbønn foruten læren om at paven er Kristi stedfortreder.
Algieri ble arrestert og forhørt av inkvisisjonen i Padova. Han sa til inkvisitorene: «Jeg går frivillig tilbake til fengselet og går til og med i døden hvis det er Guds vilje. Ved sin glans og herlighet skal Gud opplyse hver enkelt desto mer. Jeg skal bære enhver lidelse med glede fordi Kristus, de lidende sjelers fullkomne Trøster, som er mitt lys og det sanne lys, er i stand til å drive bort alt mørke.» Han ble deretter utlevert til den romerske inkvisisjonen, som dømte ham til døden.
Algieri var 25 år da han døde. Den dagen han ble henrettet i Roma, nektet han å skrifte og å motta kommunionen. Han ble henrettet på en mer grusom måte enn det som var vanlig. Han ble ikke brent på bålet. En stor gryte full av olje, bek og harpiks ble heist opp på skafottet i alles påsyn. Så ble den unge mannen, som var bundet, heist ned i gryten, og man tente på innholdet. Han ble langsomt brent levende.
En annen årsak til stor skyld
Carnesecchi, Algieri og andre som ble henrettet under inkvisisjonen, hadde en ufullstendig forståelse av Bibelen. «Endens tid» for denne tingenes ordning, da ’kunnskapen skulle bli stor’, var ennå ikke kommet. Men de var villige til å dø for det mål av ’sann kunnskap’ som de hadde klart å tilegne seg fra Guds Ord. — Daniel 12: 4.
Også protestantene, deriblant noen av reformatorene, brente folk som hadde avvikende meninger, på bålet eller fikk de verdslige myndigheter til å henrette katolikker. Calvin, for eksempel, som riktignok foretrakk halshogging, fikk Michel Servet brent levende som en kjetter som fornektet treenighetslæren.
Det faktum at både katolikker og protestanter forfulgte og henrettet kjettere, unnskylder på ingen måte slike handlinger. Men de geistlige har et stort ansvar også av en annen grunn — de har hevdet at de hadde bibelsk støtte for det de gjorde, og har opptrådt som om Gud selv hadde gitt dem befaling om å gjøre det. Har ikke det ført vanære over Guds navn? En rekke lærde bekrefter at Augustin, den berømte katolske «kirkefaderen», var den første som gav sin tilslutning til prinsippet om «religiøs» tvang, det vil si bruken av makt for å bekjempe kjetteri. I et forsøk på å rettferdiggjøre dette ved hjelp av Bibelen siterte han noen ord fra Jesu lignelse i Lukas 14: 16—24: «Nød dem til å komme inn.» Det er tydelig at Augustin ikke brukte disse ordene i den riktige sammenheng. De dreier seg om gavmildhet og gjestfrihet, ikke om grusomhet og tvang.
Vi kan merke oss at allerede mens inkvisisjonen var i virksomhet, fantes det tilhengere av religiøs toleranse som tok til orde mot forfølgelse av kjettere, idet de henviste til lignelsen om hveten og ugresset. (Matteus 13: 24—30, 36—43) En av dem var Desiderius Erasmus fra Rotterdam, som sa at Gud, åkerens Eier, ville at kjetterne, ugresset, skulle tolereres. Martin Luther satte på den annen side i gang en voldsom forfølgelse av bønder som ikke delte hans synspunkter, og nesten 100 000 ble drept.
Hva bør vi gjøre når vi ser hvilket stort ansvar kristenhetens religionssamfunn har med hensyn til forfølgelsen av såkalte kjettere? Vi bør søke etter den sanne kunnskap ut fra Guds Ord. Jesus sa at de sanne kristne skulle kjennetegnes av at de hadde kjærlighet til Gud og sin neste — en kjærlighet som ikke gir rom for voldshandlinger. — Matteus 22: 37—40; Johannes 13: 34, 35; 17: 3.
[Ramme på side 21]
Noen av de anklagene som Carnesecchi ble funnet skyldig i
8. «[Du har hevdet] at man ikke skal tro på noe annet enn Guds ord slik det kommer til uttrykk i De hellige skrifter.»
12. «[Du har trodd] at skriftemålssakramentet ikke er de jure Divino [i samsvar med Guds lov], at det ikke ble innstiftet av Kristus eller har støtte i Skriftene, og at det ikke er nødvendig å skrifte for noen som helst bortsett fra for Gud.»
15. «Du har dratt skjærsilden i tvil.»
16. «Du har regnet Makkabeerboken, som handler om bønner for de døde, som apokryfisk.»
[Bilderettigheter på side 18]
The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck