Streiken blant renovasjonsarbeiderne i Storbritannia
Av «Våkn opp!»s korrespondent på De britiske øyer
’HVORFOR kan ikke renovasjonsarbeiderne få bedre betaling?’ spurte fagforeninger på De britiske øyer som representerte 770 000 menn og kvinner. De stilte dette spørsmålet og framsatte krav om høyere lønn.
De om lag 1600 lokale myndigheter som var innblandet i tvisten, tok imot utfordringen og avslo å etterkomme kravene deres. Disse tjenestemennene fryktet for at en lønnsøkning ville føre til en ny omdreining på skatteskruen for å få kompensert de økte lønnsutgiftene.
Arbeidernes grunnlønn varierte fra noe over 13 til 16 pund (omkring 225 til 275 kroner). Arbeiderne forlangte en lønnsøkning på to pund og 15 shilling (omkring kr. 47,50) i uken, det vil si en lønnsøkning på 20 prosent, og dessuten bedre arbeidsforhold.
Det utvalget som representerte de lokale myndigheter, gikk med på en lønnsøkning på 14 prosent. Arbeiderne avslo dette, og dermed var streiken et faktum. Storbritannia ble rammet av en alvorlig renovasjonsstreik.
Ingen av partene var villig til å fire uten først å ha vist sin styrke, og avfallet begynte å hope seg opp. I slutten av september var det mange steder en motbydelig lukt.
Britene var aldri tidligere på en slik ettertrykkelig måte blitt gjort oppmerksom på hvilken viktig rolle søppeltømmingen spiller. Det var tydelig for alle og enhver at søppelkjørerne utfører en viktig oppgave i samfunnet.
En planlagt kampanje
De fagforeninger som var med på streiken, representerte mange forskjellige grupper av arbeidere. Streiken omfattet blant annet ambulansekjørere, kommunale havnearbeidere, vaktmestere (pedeller) og søppelkjørere. Den største fagforeningen, The National Union of Public Employees, hadde nøye planlagt hvordan kampanjen skulle legges opp.
Hvis en streik som ble satt i verk av en bestemt gruppe, ikke hadde den ønskede virkning, ville lederne be arbeiderne om å gå tilbake til arbeidet. De ville så erklære streik for en annen gruppe, hvis arbeidsnedleggelse hadde større skadevirkninger. Det er lett å skjønne hvorfor søppelkjørerne og arbeiderne ved kloakkrenseanleggene var blant de første som ble tatt ut til å streike.
De store mengder avfall som de om lag 55 millioner mennesker på denne forholdsvis lille øya etterlater seg, begynte meget hurtig å hope seg opp og lukte vondt, og det var også fare for at det skulle bryte ut brann og sykdommer.
Forurensning og helseproblemer
Avfallsdyngene begynte å fylle gatene. Det ble sagt at en flueplage som et område i den nordlige delen av London ble hjemsøkt av, skyldtes at fluene formerte seg så hurtig fordi kloakken gikk over sine bredder ved Enfield. De stedene i Storbritannia som ble verst rammet, var de som var tett befolket.
Den 5. oktober fløt det store mengder død fisk i de britiske elvene på grunn av at mange hundre millioner liter urenset kloakk var blitt sloppet ut i dem. En representant i styret for Themsens bevarelse med 30 års erfaring omtalte situasjonen som den verste han noen gang hadde opplevd.
I Bath, en by som ble grunnlagt av romerne, og som er kjent for sine mineralkilder, var det fare for at det måtte innføres vannrasjonering. Halvrenset kloakk som ble sloppet ut i elven Avon, førte til at det ikke lenger var ufarlig å benytte vann fra elven.
Graham Don, som er knyttet til avdelingen for miljøvern ved London universitet, sa: «Hvis avfallet ikke blir kjørt bort over et lengre tidsrom, vil rottebestanden øke. I øyeblikket er vi på tilbaketog, og rottene rykker fram.»
I Bournemouth, som er et kjent bade- og kursted i Storbritannia, vendte rottefangerne tilbake til arbeidet etter at de var blitt anmodet om å ta seg av rottene på en søppelfylling. Ved byens fire pumpestasjoner holdt kloakken på å renne ut i gatene. Plakater langs Sør-Devons vakre kyst advarte om at urenset kloakk ble skylt opp på strendene.
Det var uvanlig tørt i Storbritannia etter årstiden. Det som en nå fryktet, var regnet. Regn i store mengder ville bli en så stor belastning på kloakkledningene at det uappetittlige innholdet i dem ville renne ut i gatene og forårsake oversvømmelse i kjellerne.
Sammenstøt
Bølgene gikk høyt blant dem som ble hardest rammet av streiken. Noen mistet besinnelsen. I Brent, en bykommune i London, beleiret søppelkjørere rådhuset ved hjelp av sekker med avfall og kastet egg på kommunale tjenestemenn.
Sammenstøt mellom streikevakter og slike som ble leid til å fjerne avfall, førte til at det ble anrettet skade på liv og eiendom i Chelsea, Kensington, Shepherds Bush og andre bykommuner i London. Mursteiner smadret lastebilvinduer. En mann som ble truffet av en jernstang, ble innlagt på sykehus.
Noen privatpersoner som var blitt leid, kom med sine bulldosere for å rydde gatene i bykommunen Tower Hamlets. De streikende trakk imidlertid det lengste strå. Da de mennene som var blitt leid, fikk se hvor stor motstanden var, dro de hjem igjen.
I noen områder ble firmaer og privatpersoner som ble anklaget for å ha kjørt bort avfall, satt på svarteliste av de streikende. En fagforeningsleder skal ha sagt: «De som vi har satt på svarteliste, kommer ikke til å få sitt avfall fjernet av fagforeningens menn på aldri så lang tid etter at streiken er over.» En talsmann for den største fagforeningen sa at listen ville komme til å inneholde over 2000 navn.
Da streikende søppelkjørere gikk forbi hærens lokale hovedkvarter i Swindon, begynte militærorkestret å spille marsjen «Colonel Bogey». Det oppstyret som dette forårsaket, førte til at søppelkjørerne lovte at de for alltid ville boikotte hovedkvarteret. Aldri mer, forsikret de, skulle fagforeningens menn kjøre bort den lokale hærens avfall.
Fare for brann, barrikader i gatene
Avfallsdyngene, som noen steder var opptil seks meter høye, var meget brannfarlige. Helsefarlige hauger, høye som fjell, sperret også dører som skulle tjene som nødutgang.
Guy Fawkes-kvelden, en kveld da det over hele landet blir brent bål og benyttet fyrverkerier til minne om et forsøk på å sprenge kong Jakob I og Parlamentet i luften den 5. november 1605, var årsak til ny frykt. Ville anarkister komme til å sette fyr på de mange haugene med avfall? Det ble satt ut brannvakter som holdt øye med 25 000 fabrikker fra kl. 20 til midnatt.
To steder i London samlet beboerne avfall som holdt på å gå i forråtnelse, sammen i hauger og blokkerte på den måten åtte gater, hvorav to var hovedgater. Politiet grep inn. Men så snart politimennene hadde fjernet én barrikade, hadde beboerne reist en ny. Lastebiler og arbeidere ble leid til å kjøre bort en nesten 100 meter lang haug med avfall i Hackney. Folkene måtte løpe spissrot mellom mursteiner som streikende arbeidere kastet mot dem samtidig som de ropte skjellsord etter dem.
Halvråttent, illeluktende avfall i gatene i Hackney fikk beboerne til å sette i gang en demonstrasjon. En demonstrant ropte fra en balkong: «Stanken og rottene er frastøtende. Bystyret sier at det er redd for følgene av at noen er streikebrytere. Det minste vi kan gjøre, er å bære en pose avfall ut i gaten.»
Denne uttalelsen fikk mengden til å gå til handling. «Ut i gaten!» ropte de. Menn, kvinner og barn grep sekker med avfall som var stablet sammen i nesten 50 meters lengde i en sidegate, og kastet dem ut i hovedgaten. Brannvesenet ble stilt i alarmberedskap.
Overenskomsten
Den 5. november kom partene til enighet, og det ble inngått en overenskomst. Hovedpunktet i avtalen var at de 770 000 arbeiderne til sammen skulle få en årlig inntekt på 71 670 000 pund (1 238 457 600 kroner) — det meste de noen gang hadde fått. Dette betydde at mennene fikk en lønnsøkning på to pund og ti shilling (omkring kr. 43,20) i uken og kvinnene en lønnsøkning på to pund, to shilling og seks pence (omkring kr. 36,70) i uken. Det vil si at lønnsøkningen var på 18,2 prosent.
Det neste stridsspørsmålet var overtidssatsene og bonussatsene for å fjerne det avfallet som hadde hopet seg opp. I noen bykommuner fikk hver mann en bonus på opptil 70 pund (1200 kroner) for å fjerne de store haugene med avfall som lå i gatene. Striden om bonussatsene fortsatte å rase i London.
En betydelig del av lønnsøkningen vil bli spist opp av økningen i skattene.
Den avtale som ble inngått med renovasjonsarbeiderne, var gjenstand for mange kommentarer. En av fagforeningslederne sa triumferende at den var «en seier for arbeiderne». En annen sa at den var «et slag i ansiktet for regjeringen». En tredje sa: «Vi kommer igjen med et nytt krav neste år.»
Fagforeningen betrakter avtalen som en seier, men ikke desto mindre har arbeiderne fortsatt en grunnlønn som er nokså lav etter dagens forhold. Søppelkjørerne utfører et arbeid som er lite behagelig. De må arbeide i alt slags vær. Arbeidet er nokså anstrengende. Det kan også være helsefarlig, ettersom de har å gjøre med avfall som er både motbydelig og befengt med bakterier. Mange betrakter det som et simpelt arbeid. At arbeidet er meget viktig, er imidlertid blitt vist tydelig. Det er få andre jobber hvor virkningene av en streik ville være så merkbare.
Folk med et arbeid som medfører så mange ulemper, har naturligvis krav på visse ting til vederlag. I et samfunn hvor nesten alt dreier seg om penger, vil en lønnsforhøyelse være den viktigste måten å oppveie ulempene på.
Denne streiken har imidlertid atter en gang vist hvor skrøpelig den nåværende tingenes ordning er. Er det ikke sørgelig at helsetilstanden i et distrikt, ja, i en hel nasjon, kan bli brakt i fare fordi det ikke kan bli oppnådd enighet om en ny lønnsavtale? Og som vanlig i slike tilfelle var det folket i sin alminnelighet som ble skadelidende. Det er tydelig at denne tingenes ordning med dens politiske og økonomiske systemer hurtig er i ferd med å forfalle, og at den ikke fremmer det som er til alles beste. Den trenger å bli erstattet av en ordning som vil gjøre det, og Gud har lovt at han skal erstatte den nåværende ordning med en ordning som virker til beste for hele jorden. — Dan. 2: 44.