Historien kan ses fra to sider

DET er en kjent sak at en og samme begivenhet ofte kan fortone seg forskjellig sett med forskjellige menneskers øyne. Det hele avhenger av den enkeltes bakgrunn og i hvilken grad spørsmålet berører ham.

Det er i alminnelighet lettere å innta en storsinnet og fordomsfri holdning til et problem som en selv ikke er altfor innblandet i. Men hvordan er det hvis en selv blir stilt overfor problemet? Da er en kanskje tilbøyelig til å se det i et helt annet lys.

Det er ikke bare enkeltpersoner som reagerer slik. Hele nasjoner reagerer på samme måte. Forskjellen er bare den at nasjonenes holdning innvirker på millioner av mennesker og på verdenshistoriens forløp. Så lenge en nasjon ikke er direkte berørt av et problem, kan den være svært storsinnet. Men så snart nasjonens interesser er direkte berørt, kan den hurtig forandre mening.

To forskjellige land kan således ha fullstendig motsatt syn på det samme problem eller den samme historiske begivenhet. Dette betyr imidlertid ikke at det ene (eller begge) med fullt forsett lyver, skjønt det også kan være tilfelle. De er kanskje ikke engang klar over at de framholder to nesten totalt forskjellige fortolkninger av de samme begivenheter.

Et blikk på noen få historiske begivenheter vil vise at dette er riktig. Det vil hjelpe oss til å innse at misforståelser landene imellom er så å si uunngåelige under de politiske systemer vi nå har. Det understreker også hvor sårt menneskene trenger en bedre styreform.

Alltid venner?

Gjennomsnittsamerikaneren kjenner visse «fakta» om Canada, det store landet nord for hans eget land. Men hans kunnskaper om landet stikker ikke dypere enn at han vet at det bor etterkommere av briter, franskmenn og amerikanere der, at de ser nordlyset, og at landets ridende politi «alltid får sin mann». Hvis han er gammel nok, har han kanskje hørt om Dionne-femlingene.

En av de ting som gjennomsnittsamerikaneren holder for å være et faktum, er at kanadierne i sin alminnelighet har elsket amerikanerne i løpet av de siste 200 årene. Ja, de tror gjerne at kanadierne ville ha vært villige til å bli innlemmet i De forente stater hvis den britiske eller den kanadiske regjeringen hadde tillatt det. Men forholder det seg virkelig slik?

Når en undersøker historien fra Canadas synspunkt, ser en at det er mange ting som de fleste amerikanere ikke vet eller foretrekker å ignorere. Amerikanerne finner det for eksempel vanskelig å tro at kanadierne ikke alltid nærer så vennlige tanker om sine naboer i sør. Dette skyldes noe de fleste amerikanere ikke husker, hvis de noen gang har visst det, nemlig at de første engelsktalende kanadiere var lojalister.

Lojalistene var mennesker som foretrakk å være lojale mot Storbritannia da de 13 amerikanske koloniene gjorde opprør mot britenes styre i 1770-årene. Mens kolonistene betraktet sin aksjon som opprør mot tyranniet, betraktet lojalistene den som opprør mot den bestående lov og orden. Det hele var avhengig av hvilken side en så det fra.

Britiskfiendtlige pøbelflokker smurte lojalistene inn med tjære og fjær. Det hendte også at de myrdet noen av dem. Lojalistene ble derfor tvunget til å flykte for livet. Og de dro til Canada. De fleste av dem mistet sine personlige eiendeler og landområder, som ble konfiskert og aldri betalt.

Det er forståelig at de anslagsvis 50 000 eller flere amerikanere som valgte å støtte regjeringen i Storbritannia, ikke likte eller stolte på det landet som de hadde måttet flykte fra. Og de begivenhetene som inntraff de neste 100 årene, bidro lite til å få dem til å forandre syn. Amerikanerne gjorde to ganger innfall i Canada, og ved minst to andre anledninger ble landet gjenstand for angrep som amerikanerne hadde gitt støtet til. De som flyktet, som følte seg krenket, og som husket det som hadde skjedd, var forfedrene til mange av dem som bor i Canada i dag. Kanadierne nærer ikke lenger en slik frykt som før, men noe av bitterheten gjør seg fortsatt gjeldende.

Amerikanerne gjør innfall i Canada

I de første årene av den nordamerikanske uavhengighetskamp syntes de opprørske kolonistene at det bare var logisk at franskmennene i nord med glede ville støtte dem og være med på å drive britene ut av Nord-Amerika. Kolonistyrker gjorde derfor innfall i Canada. Men trass i en viss framgang i begynnelsen ble innfallet en fiasko.

Årsaken var i første rekke at de som bodde i Canada, enten de var franskmenn eller lojalister, ikke ønsket å bli en del av den nye amerikanske ordning. Amerikanerne betraktet dette som et eksempel på at enkelte ikke vet sitt eget beste. Her hadde de en sjanse til å kaste av seg britenes åk og slutte seg til de frie amerikanerne! Hvordan kunne kanadierne nekte å gå med på dette? Men det gjorde de, og innfallet innledet en lang epoke med bitre følelser mellom de to landene.

Bare noen få år senere kom det igjen til sammenstøt mellom De forente stater og Canada som et ledd i en verdensomfattende konflikt mellom Storbritannia og Frankrike. Amerikanerne lærer at krigen i 1812 ble utkjempet for å bevare de nøytrale lands rettigheter og friheten på verdenshavene. Men mange kanadiere så saken i et annet lys. De betraktet krigen i 1812 som et påskudd for å erobre deres land.

Kanadierne baserte sine slutninger på slike bemerkninger som dem amerikanerne Henry Clay og Andrew Jackson hadde kommet med. Clay, som var statsmann og en dyktig taler, skal ha sagt: «Det er absurd å anta at vi ikke skal lykkes. Jeg er ikke tilhenger av å stanse i Quebec eller noe annet sted, men jeg vil ta hele kontinentet fra henne [Storbritannia] og ikke be om noe.» Jackson, som var militær, mente at en slik ekspedisjon ikke ville møte motstand, og at den, som han sa, ville være «en militær spasertur».

De skulle få seg litt av et sjokk. Lojalistene var igjen villige til å gripe til våpen og forsvare Canada for Storbritannia. I den krigen som fulgte, gjorde amerikanerne innfall i Canada og brente parlamentsbygningene i York (nå Toronto). De fikk imidlertid ikke noe ordentlig fotfeste. Mot slutten av krigen brente britene De forente staters kongressbygning i Washington, til dels for å hevne brannene i York. Men det er svært få amerikanere i dag som har hørt om amerikanernes innfall i Canada, eller om det som skjedde i York. Brannen i Washington, forsvaret av Baltimore ved Fort McHenry og bakgrunnen for at nasjonalsangen ble skrevet, har imidlertid fått bred omtale i amerikanske historiebøker.

Flere vanskeligheter

Et kvart århundre gikk. Så kom det til ytterligere sammenstøt som følge av kampanjen foran det amerikanske presidentvalget i 1844. Det var i denne tiden uttrykket «Manifest Destiny» (bestemt av skjebnen) ble tatt i bruk. Det sto for amerikanernes tro på at utvidelsene av De forente staters territorier var uunngåelige, og på at de hadde rett til å foreta slike utvidelser.

Noen var av den oppfatning at De forente stater var utsett av skjebnen til å herske over hele Nord-Amerika. Dette førte til en grensetvist som vedrørte store deler av Canada. Tvisten ble omsider avgjort ved kompromiss, men kanadierne betraktet den som enda et forsøk fra amerikanernes side på å oppnå herredømme over hele Canada.

Da det flere år senere ble oppdaget gull i Alaska, oppsto det bitter strid mellom De forente stater og Canada om Alaskas grenser. President Theodore Roosevelt sa at kanadiernes krav var «en ren og skjær skandale». Kanadiernes Sir Wilfrid sa på den annen side i parlamentet: «Jeg har ofte beklaget, og aldri mer enn nå, at vi har en stor nabo, som — jeg tror jeg kan si det uten å være uvennlig mot den — er meget grisk i sin nasjonalpolitikk.»

Hva er grunnen til at amerikanerne vet og forstår så lite av dette? Det skyldes i første rekke de lærebøkene som blir brukt på skolene. De skjuler eller ignorerer som oftest den kanadiske siden av saken og konsentrerer seg om fedrelandsstolthet på bekostning av historisk objektivitet. Men så gjør naturligvis de kanadiske lærebøkene det samme, bare med den forskjell at de ser saken fra den kanadiske siden.

Selv om begge parter framholder den del av sannheten som passer dem, lider de begge i det lange løp av uvitenhet, noe som kan føre til vanskeligheter og også har gjort det. Ja, historien kan ses fra to sider.

Forholdet til Mexico

I tidligere generasjoner har De forente stater også hatt vanskeligheter med sin nabo i sør, Mexico. Begge parter har vært av den oppfatning at deres holdning ikke bare har vært rettferdig, men også riktig.

Det en først og fremst bør huske når en ser saken fra meksikanernes synspunkt, er at Mexico i likhet med Canada ikke er og ikke ønsker å bli et biland til De forente stater. Men helt siden begynnelsen av 1880-årene, da Mexico oppnådde uavhengighet fra Spania, og inntil ganske nylig har De forente stater stadig blandet seg opp i meksikanske anliggender.

Siden Mexico fikk uavhengighet, er om lag halvparten av landets områder blitt beslaglagt av De forente stater. Først ble området Texas annektert og gjort til stat i 1845. Så ble det gjort krav på hele det området som nå utgjør den sørvestlige del av De forente stater. Resultatet ble krig mellom de to landene i 1846—1848, og i denne krigen trengte amerikanske styrker seg inn i Mexico og okkuperte hovedstaden, Mexico City. World Book Encyclopedia sier om denne krigen: «Mange historikere mener at krigen var et unødvendig angrep på en svakere nasjon.»

De forente stater tok således med makt områdene California, Nevada og Utah, det meste av Arizona og New Mexico og deler av Colorado og Wyoming fra Mexico. Alt dette var et direkte resultat av amerikanernes idé om «Manifest Destiny», som var så framherskende på den tiden.

Mange amerikanere «husker Alamo» ved San Antonio. Der ble hele den amerikanske garnisonen drept av meksikanske tropper under ledelse av general Santa Anna. Men de fleste amerikanere glemmer, eller har aldri visst, at San Antonio hadde vært en del av Mexico. Meksikanerne betraktet kampen som nødvendig for å slå ned opprør i deres eget område. Amerikanerne brukte denne begivenheten som et «samlingsrop» i sitt felttog mot Mexico og mente at den gjorde deres innblanding i meksikanske anliggender berettiget.

I begynnelsen av vårt århundre var Mexico hjemsøkt av en rekke politiske opptøyer. Amerikanernes økonomiske interesser så ut til å være i fare, og i 1914 ble derfor amerikanske marinesoldater landsatt i Vera Cruz og okkuperte byen. Dette var et direkte brudd på en traktat som forbød slike aksjoner. Mange amerikanere ble overrasket over å oppdage hvor ille meksikanerne tok dette opp. To år senere sendte president Woodrow Wilson en hær under ledelse av general Pershing inn i Mexico på jakt etter høvdingen «Pancho» Villa, som hadde herjet en by i New Mexico. Amerikanerne var forbitret på grunn av Villas herjinger, mens meksikanerne enda en gang følte seg sterkt krenket på grunn av amerikanernes innfall i deres land.

De siste tiårene har vært roligere, men meksikanerne i sin alminnelighet føler fortsatt presset fra sin store nabo i nord. De skulle uten tvil ønske at amerikanerne kunne se seg selv slik meksikanerne ser dem. Ja, historien fortoner seg forskjellig for folk i forskjellige land.

Indianerspørsmålet

De fleste amerikanere er blitt oppdratt i den tro at indianerne var «villmenn» som den hvite mann måtte knuse for å beskytte nybyggerne. Indianerne er med få unntagelser blitt framstilt som «skurkene» i filmer, bøker og blad.

Indianerne bodde imidlertid på det amerikanske kontinent i mange hundre år før de hvite kom dit. Det var først i forholdsvis nyere tid, på 1600-tallet, at hvite nybyggere fra Europa, særlig fra Storbritannia, slo seg ned der. De begynte å trenge inn i landet østfra, fra atlanterhavskysten. Og hvis land var det de tok? Alt sammen var indianernes land. Sett fra indianernes synspunkt var derfor nybyggernes bevegelser vestover intet mindre enn innfall i og tyveri av indiansk område.

Den etterfølgende tiden, da indianerstammer ble slaktet ned eller «anbrakt på nye steder», representerer en av de mørkeste sider av amerikansk historie. I en anmeldelse av boken Bury My Heart at Woundied Knee i bladet Newsweek omtaler Geoffrey Wolff dette som et «tilfelle som fordømmer de røtter vår nasjon har i griskhet, falskhet, likegyldighet og ondskap. Drivkraften da vi stjal indianernes land og identitet, var ’Manifest Destiny’, den oppfatning at den hvite mann var bestemt til å herske over dette kontinentet». Wolff tilføyer: «De bøkene jeg anmelder uke etter uke, forteller om ødeleggelsen av landjorden eller luften. De forteller utførlig om hvordan rett og rettferdighet blir fordreid. De avslører dumheter som vår nasjon har begått. Ingen av dem — ikke en eneste en — har gjort meg så bedrøvet og så skamfull som denne boken.»

Ikke desto mindre kan en spørre: Levde alle indianerstammene i fred og fordragelighet med hverandre før de européiske nybyggerne kom? Tok de avstand fra blodsutgytelser og plyndringer? Slett ikke. Mange av dem lå i stadig strid med hverandre.

De begivenheter som har funnet sted på det nordamerikanske kontinent, er således blitt betraktet høyst forskjellig, alt etter hvilke øyne det er som ser. Men er det annerledes andre steder? Fortolker ikke hvert eneste land historien i samsvar med sine egne interesser? Innstillingen er nesten alltid den samme som den en berømt amerikaner ga uttrykk for: «Mitt land — måtte det alltid ha rett; men mitt land er det, enten det har rett eller ikke.»

En slik innstilling, som gjør seg gjeldende i alle land, har vært årsak til mange fiendtligheter og blodsutgytelser. Historien forteller om utallige slike tragiske misforståelser og feil under menneskers styre. Hvor tydelig er det ikke at menneskelige regjeringer, hvor gode forsetter de enn måtte ha, simpelthen er ute av stand til å innføre en ordning som vil bringe frihet, rettferdighet og likhet for alle!