Hvordan deres verden gikk tapt
I MANGE år ble USAs historie oppsummert med frasen «Hvordan Vesten ble vunnet». I filmene fra Hollywood så man hvite nybyggere som krysset sletter og fjell, og John Wayne-lignende soldater, cowboyer og nybyggere som sloss med aggressive, ville, tomahawksvingende indianere. Mens den hvite mann var på utkikk etter jord og gull, var noen av kristenhetens prester angivelig opptatt med å frelse sjeler.
Hvordan er så USAs historie sett med den amerikanske urbefolkningens øyne? Da europeerne kom, ble indianerne «nødt til å forholde seg til det at det verste rovdyret de noen gang hadde kommet ut for, nemlig de hvite europeiske innvandrerne, trengte inn i deres miljø,» sier boken The Native Americans—An Illustrated History.
Først fred og fordragelighet, så strid
Til å begynne med ble mange av de første europeerne som kom til det nordøstlige Amerika, tatt vennlig imot av samarbeidsvillige innfødte. I en beretning heter det: «Uten powhatanenes hjelp ville ikke den britiske bosetningen i Jamestown i Virginia, den første permanente engelske kolonien i Den nye verden, ha klart seg gjennom den forferdelige første vinteren, vinteren 1607—08. Likeledes kunne pilegrimskolonien i Plymouth i Massachusetts ha bukket under uten wampanoagenes hjelp.» Noen av de innfødte viste innvandrerne hvordan de skulle gjødsle jorden og dyrke den. Og hvor vellykket ville vel Lewis’ og Clarks ekspedisjon (1804—06) — som gikk ut på å finne en praktisk transportforbindelse mellom Louisiana-distriktet og det området som ble kalt Oregonlandet — ha blitt hvis ikke shoshonekvinnen Sacagawea hadde hjulpet dem og talt deres sak? Hun ble deres «fredssymbol» når de traff på indianere.
Men på grunn av europeernes måte å bruke jorden på og de begrensede matressursene skapte den massive innvandringen i Nord-Amerika et spent forhold mellom erobrerne og de innfødte. Den kanadiske historikeren Ian K. Steele opplyser at det på 1600-tallet var 30 000 narragansettindianere i Massachusetts. Deres høvding, Miantonomo, «som været fare, . . . søkte å utvide sin allianse med mohawkene og danne en felles indiansk motstandsbevegelse». I 1642 skal han ha sagt til montaukene: «Vi [må] være ett, liksom dem [engelskmennene], ellers kommer vi alle snart til å forsvinne, for dere vet at våre fedre hadde rikelig med hjort og skinn, slettene våre var fulle av hjort, og det var også skogene, og av [kalkuner], og buktene våre var fulle av fisk og fugl. Men disse engelskmennene, som har tatt landet vårt; med ljå slår de gresset, og med øks feller de trærne; kuene og hestene deres eter gresset, og grisene deres ødelegger muslingbankene våre, og vi kommer alle til å sulte.» — Warpaths—Invasions of North America.
Miantonomos forsøk på å danne en forent indiansk front mislyktes. Under en stammekrig i 1643 ble han tatt til fange av høvding Uncas fra moheganstammen, som utleverte ham til engelskmennene som opprører. Engelskmennene hadde ikke juridisk myndighet til å dømme Miantonomo til døden og henrette ham. Men de visste råd. Steele fortsetter: «Fordi kommissærene ikke kunne henrette [Miantonomo], som befant seg utenfor samtlige koloniers jurisdiksjon, fikk de uncaer til å gjøre det, med engelske vitner til stede for å bevitne at det var blitt gjort.»
Dette illustrerer ikke bare de konstante konfliktene mellom de invaderende kolonistene og de innfødte, men også den gjensidig ødeleggende rivaliseringen og sviket stammene imellom, som hadde eksistert allerede før den hvite mann kom til Nord-Amerika. I de krigene som britene og franskmennene utkjempet om herredømmet over koloniene i Nord-Amerika, fikk britene noen stammer på sin side, mens andre stammer støttet franskmennene. Indianerne kom alltid ut som tapere, uansett hvem de støttet.
«En dyp kløft av misforståelser»
Ett syn på europeernes invasjon går ut på følgende: «Det som indianerfolkenes ledere ofte ikke forstod før det var for sent, var hvilket syn europeerne hadde på indianere. De var ikke hvite og heller ikke kristne. De var villmenn, ville og dyriske, i manges øyne — en farlig, ufølsom vare for slavemarkedene.» Denne overlegne holdningen fikk en forferdelig virkning på stammene.
Europeernes syn var umulig å forstå for den amerikanske urbefolkningen. Rådgiver Philmer Bluehouse av navahostammen sa nylig i et intervju med Våkn opp! at det eksisterte «en dyp kløft av misforståelser». De innfødte betraktet slett ikke sin sivilisasjon som underlegen, nei, de betraktet den bare som annerledes, som en sivilisasjon med helt andre verdier. Det å selge jord var for eksempel noe helt fremmed for indianerne. Kunne man eie og selge luften, vinden, vannet? Hvorfor så jorden? Den var for alle. Indianerne var derfor ikke kjent for å gjerde inn jordstykker.
I og med britenes, spaniernes og franskmennenes ankomst oppstod det et såkalt «kataklysmisk møte mellom to fremmede kulturer». Den opprinnelig hjemmehørende befolkningen var mennesker som i løpet av mange hundre år hadde lært å leve i harmoni med jorden og med naturen, og som visste hvordan de skulle overleve uten å forstyrre den økologiske balansen. Likevel begynte den hvite mann etter kort tid å betrakte de innfødte som laverestående, blodtørstige skapninger — og passet på å glemme den villskapen de selv viste ved å undertvinge dem. I 1831 oppsummerte den franske historikeren Alexis de Tocqueville den rådende oppfatning av indianerne blant de hvite: «Himmelen har ikke skapt dem til å være sivilisert; det er nødvendig at de dør.»
Den vanligste dødsårsaken
Etter hvert som stadig flere nybyggere strømmet vestover i Nord-Amerika, ble det slik at vold avlet vold. Enten det var indianerne eller europeerne som først gikk til angrep, ble det begått grusomheter av begge parter. Man fryktet indianerne fordi de var beryktet for å ta skalper, en skikk som noen mener at de lærte av europeere som tilbød pengepremier for skalper. Indianerne kjempet imidlertid en krig de ikke kunne vinne; de var underlegne både i antall og hva våpen angikk. I de fleste tilfeller endte det med at indianerne fikk valget mellom å forlate forfedrenes land og å dø. Ofte skjedde begge deler — de forlot sitt landområde, og så ble de drept, eller de døde av sult og sykdom.
Det var imidlertid ikke i kamp de fleste av indianerne døde. Ian K. Steele skriver: «Det mest dødbringende våpen under invasjonen av Nord-Amerika var ikke geværet, hesten, Bibelen eller den europeiske ’sivilisasjon’. Det var pest.» Patrica Nelson Limerick, som er professor i historie, skriver følgende om den virkning sykdommer fra Den gamle verden fikk på det amerikanske fastland: «Da nettopp disse sykdommene [som europeerne hadde hatt flere hundre år på seg til å utvikle immunitet mot] — vannkopper, meslinger, influensa, malaria, gulfeber, tyfus, tuberkulose og, framfor alt, kopper — ble brakt til Den nye verden, viste motstandskraften seg å være dårlig. I den ene landsbyen etter den andre kom dødeligheten opp i 80—90 prosent.»
Russell Freedman beskriver en koppeepidemi som oppstod i 1837. «Mandanene var de første som ble rammet, og deretter fulgte hidatsaene, assiniboinene, arikaraene, siouxene og svartføttene.» Mandanene ble nesten fullstendig utslettet. Befolkningen ble redusert fra omkring 1600 i 1834 til 130 i 1837.
Hva skjedde med avtalene?
Den dag i dag kan stammenes eldste ramse opp de datoene på 1800-tallet da avtalene mellom deres forfedre og den amerikanske regjering ble undertegnet. Men hva kom det egentlig ut av disse avtalene? Vanligvis måtte indianerne gi fra seg gode landområder i bytte for et ufruktbart reservat hvor de fikk statlig underhold.
Et eksempel på den forakt indianerne ble behandlet med, har vi i det som skjedde med irokeserfolkene (fra øst mot vest: mohawk, oneida, onondaga, cayuga og seneca) etter at britene var blitt beseiret av de amerikanske kolonistene under uavhengighetskrigen, som endte i 1783. Irokeserne hadde kjempet på britenes side, og alt de ifølge Alvin Josephy, jr., fikk igjen for det, var løftebrudd og fornærmelser. Britene, «som ignorerte [irokeserne], hadde overdratt herredømmet over landet deres til De forente stater». Han tilføyer at selv de av irokeserne som hadde stått på kolonistenes side og kjempet mot britene, «ble satt under press av glupske jordoppkjøpere og spekulanter og også av den amerikanske regjering».
Da det ble innkalt til et forhandlingsmøte i 1784, var det en tidligere representant for Den kontinentale kongress’ komité for indianersaker som anbefalte regjeringens representanter «å fjerne det irokeserne måtte ha igjen av selvtillit, ved med overlegg å behandle dem som underlegne».
Hans arrogante forslag ble fulgt. Noen irokesere ble tatt som gisler, og «forhandlingene» ble ført under trussel om maktbruk. Selv om irokeserne betraktet seg selv om ubeseiret i krig, måtte de gi fra seg all jord vest for New York og Pennsylvania og ta til takke med et nokså lite reservat i staten New York.
Man benyttet en lignende taktikk overfor de fleste stammer. Josephy sier at amerikanske agenter benyttet «bestikkelser, trusler, alkohol og manipulering av uautoriserte representanter for å prøve å vriste jord fra delawarene, wyandotene, ottawaene, chippewaene [også kalt ojibwaene], shawneene og andre Ohio-folk». Det er ikke så rart at indianerne etter hvert mistet tilliten til den hvite mann og hans tomme løfter.
«Den lange vandringen» og Tåreveien
Da den amerikanske borgerkrigen (1861—65) brøt ut, trakk den soldater bort fra navaholand i sørvest. Navahoene utnyttet det pusterommet dette gav dem, og gikk til angrep på amerikanske og meksikanske bosetninger i Rio Grande-dalen i New Mexico. Regjeringen satte inn oberst Kit Carson og med ham en gruppe frivillige fra New Mexico for å få slått ned opprøret og flytte navahoene til et reservat på en ufruktbar stripe som ble kalt Bosque Redondo. Carson benyttet den brente jords taktikk for å sulte ut navahoene og drive dem ut av den mektige Canyon de Chelly i det nordøstlige Arizona. Han ødela til og med over 5000 ferskentrær.
Carson samlet omkring 8000 mennesker og tvang dem til å gjennomføre «Den lange vandringen» på omkring 500 kilometer til Bosque Redondo interneringsleir ved Fort Sumner i New Mexico. I en rapport heter det: «Det var iskaldt, og mange av disse dårlig kledte, underernærte, landsforviste menneskene døde langs ruten.» Forholdene i reservatet var forferdelige. Navahoene måtte grave hull i bakken og prøve å finne ly på den måten. I 1868, da regjeringen hadde innsett hvilken grov tabbe den hadde gjort, fikk navahoene tilbake 14 millioner mål av sin fedrenejord i Arizona og New Mexico. De vendte tilbake, men det de var blitt utsatt for, hadde virkelig kostet mye.
I tiden fra 1820 til 1845 var det titusener av choctawer, cherokeer, chickasawer, creeker og seminoler som ble drevet bort fra sitt landområde i sørøst og tvunget til å dra vestover, forbi elven Mississippi, til det området som nå heter Oklahoma, flere hundre kilometer unna. Mange døde i det ufyselige vinterværet. Den påtvungne vandringen mot vest ble senere kalt Tåreveien.
At det ble begått forferdelige overgrep mot indianerne, blir også stadfestet av noe som den amerikanske generalen George Crook sa etter at han hadde tatt siouxene og cheyennene i nord til fange. Han sa: «Man får omtrent aldri høre indianernes side av saken . . . Når så opprøret kommer, blir offentlighetens oppmerksomhet vendt mot indianerne, og det er bare deres forbrytelser og grusomheter som blir fordømt, mens de som ved sin urettferdighet har drevet dem til slike handlinger, går fri . . . Det er ingen som er mer klar over dette enn indianeren, derfor er det forståelig at han ikke ser noen rettferdighet hos en regjering som bare straffer ham, mens den tillater den hvite mann å plyndre ham etter eget forgodtbefinnende.» — Bury My Heart at Wounded Knee.
Hvordan har indianerne det i dag, etter å ha vært underlagt europeere i over hundre år? Står de i fare for å forsvinne som følge av integrering? Hvilket håp kan de ha for framtiden? Disse og andre spørsmål blir drøftet i den neste artikkelen.
[Ramme på side 9]
Et hardt liv for kvinnene
Mennene var jegere og krigere i de fleste stammer, mens kvinnene hadde en mengde oppgaver; det var blant annet deres oppgave å oppdra barna og å så, høste og male kornet. Colin Taylor forteller: «Kvinnene blant slettelandsindianerne hadde som sine viktigste oppgaver . . . å opprettholde den etablerte husholdning, føde barn og lage mat. I jordbrukssamfunnene passet de dessuten åkrene, . . . og i nomadestammer hvor man drev bisonjakt, var de med på å slakte dyrene, og det var de som brakte kjøttet inn i leiren, og som etter hvert gjorde i stand kjøttet og skinnene til senere bruk.» — The Plains Indians.
En annen kilde sier følgende om apachefolket: «Jordbruksarbeid var kvinnearbeid, og det var ingenting nedverdigende eller simpelt ved det. Mennene hjalp til, men kvinnene tok jordbruket mer alvorlig enn mennene gjorde. . . . Kvinnene visste alltid å følge jordbruksritualene. . . . De fleste kvinner bad mens de vannet åkrene.» — The Native Americans—An Illustrated History.
Det var også kvinnene som laget de midlertidige boligene, de såkalte tipiene, som gjerne holdt et par år. Det var de som reiste tipiene, og det var de som tok dem ned når stammen måtte flytte på seg. Kvinnene levde utvilsomt et hardt liv. Men det gjorde også mennene, som var stammens voktere. Kvinnene ble vist respekt og hadde mange rettigheter. I noen stammer, for eksempel blant hopiene, er det den dag i dag kvinnene som har fast eiendom.
[Ramme/bilde på side 10]
Et dyr som forandret deres verden
Europeerne brakte med seg et dyr til Nord-Amerika som skulle komme til å forandre mange stammers livsstil, nemlig hesten. På 1600-tallet brakte spanierne de første hestene til dette kontinentet. Indianerne ble meget dyktige til å ri uten sal, noe de europeiske innvandrerne snart oppdaget. Nå som indianerne hadde hester, kunne de drive bisonjakt mye mer effektivt enn tidligere. Og nomadene kunne lettere gjøre innfall hos fastboende nabostammer og ta med seg verdisaker, kvinner og slaver.
[Kart/bilde på side 7]
Hvor noen av de nordamerikanske stammene holdt til på 1600-tallet
kutenai
spokan
nez percé
shoshone
klamath
nordlige paiute
miwok
yokuts
serrano
mohave
papago
svartfot
flathode
crow
cheyenne
ute
arapaho
jicarilla
hopi
navaho
apache
mescalero
comanche
lipan
slettelandscree
assiniboin
hidatsa
mandan
arikara
yanktonai
teton
sioux
yankton
pawnee
oto
kansa
kiowa
osage
quapaw
caddo
wichita
atakapa
tonkawa
santee
iowa
missouri
illinois
chickasaw
alabama
choctaw
creek
timucua
ojibwa
sauk
fox
kickapoo
miami
shawnee
cherokee
catawba
powhatan
tuscarora
delaware
erie
susquehanna
potawatomi
irokesere
huron
ottawa
algonquian
sokoki
massachuset
wampanoag
narragansett
mohegan
montauk
abnaki
malecite
micmac
[Rettigheter]
Indianer: Basert på fotografi av Edward S. Curtis;
Nord-Amerika: Mountain High Maps® Copyright © 1995 Digital Wisdom, Inc.
[Bilder på side 8]
Vevekunst og smykker laget av navahoer
[Bilde på side 11]
Canyon de Chelly, hvor «Den lange vandringen» startet