Kunsten å lage lakkarbeider

Av «Våkn opp!»s korrespondent på Okinawa

HAR du noen gang sett lakkarbeider av beste slag? Slike produkter er virkelig vakre. Deres speilblanke overflate kan sammenlignes med glassert porselen. De får deg kanskje til å tenke på China, Japan eller Korea. Men visste du at noen av de vakreste lakkarbeider blir utført her på Okinawa?

Som underlag for lakkarbeider brukes nesten utelukkende tre. Treet blir formet til vaser, trau, fat og lignende. Det er helt utrolig hvor tynt en kan gjøre treet. I noen tilfelle er det like tynt som papir. Gjenstanden får så en rekke tynne strøk med en spesiell lakk, noe som gjør at den får en usedvanlig hardhet og holdbarhet.

Gode lakkarbeider viser ikke tegn på slitasje selv etter flere hundre års bruk. I ett tilfelle gikk en samling lakkarbeider ned med et skip. Atten måneder senere klarte en å berge den, og i 1878 ble den utstilt i Wien. Trass i at gjenstandene hadde ligget i havet i så lang tid, var de ikke blitt ødelagt.

Den holdbare lakken blir framstilt av sevjen av et tre av slekten sumak, Rhus verniciflua, som dyrkes i China, Japan og andre land i Østen. Det kalles vanligvis lakktreet. Japansk lakk regnes for å være den beste. Og en mener at det skyldes at japanerne bare tapper trærne når sjeven er på sitt beste, nemlig i tiden fra juni til september.

For flere tusen år siden utviklet kineserne en metode å framstille lakkarbeider på. De eldste kunstgjenstander som er blitt funnet, skriver seg fra Han-dynastiet (206 f. Kr.—220 e. Kr.). Japanerne lærte senere kunsten av kineserne.

Omkring 714 e. Kr. besøkte japanske oppdagelsesreisende Ryukyuøyene, hvorav Okinawa er den største. De var sannsynligvis de første som hadde med seg gjenstander av lakkarbeid til Okinawa. Gladys Zabika sier i Customs and Culture of Okinawa: «Sju personer fra Okinawa reiste i 1437 til Japan for å lære å lage lakkarbeider. De dro tilbake til Okinawa noen år senere og lærte opp andre.»

Denne skribenten sier også: «De skinnende bollene og trauene ble så populære blant innbyggerne at de begynte å eksperimentere for å forbedre dem. Det lyktes dem å utvikle en ny framstillingsmåte og forbedre materialene i den grad at lakkarbeider fra Okinawa ble berømt i hele Østen og fra Japan til India regnet som de beste i Orienten.»

Hva er det som gjør lakkarbeider fra Okinawa annerledes enn lakkarbeider fra andre land? En av forskjellene skyldes den spesielle måten å tilberede den leiren som blir benyttet, på. Treslaget og de andre råmaterialene er også annerledes.

Det virket som vanligvis benyttes, er hentet fra trær som vokser her på Ryukyuøyene. Det er meget lett, sprekker ikke i første omgang og holder seg godt også i fuktig klima.

Trestokkene må være helt tørre, ettersom tre som er friskt, vil slå seg og bøye seg etter at det er blitt bearbeidet. Trestykkene blir så i motordrevne dreiebenker formet til boller, vaser, trau og andre gjenstander.

Gjenstandene blir deretter overtrukket med en spesiell pasta. Inntil for omkring ett år siden ble denne pastaen laget av svineblod, leire og treolje. Men nå benytter en en syntetisk pasta. Den er sterkere og skaller ikke av så lett.

De helt tørre gjenstandene blir så slipt med sandpapir og slipestein. De får deretter et strøk lakk, og når det er tørt, blir de slipt med trekull. Denne prosessen blir gjentatt en rekke ganger. Deretter får gjenstandene et siste strøk lakk.

Nå gjenstår dekoreringen. Her på Okinawa finnes det tre grunnleggende dekorasjonsmetoder. Den ene består i å benytte perlemor. Den andre kalles «tsuikin». Farget lakk blir valset ut i tynne flak, som blir skåret til og får form som bananplanter, hwaiiroser, bambus og så videre, og som så blir festet til lakkarbeidet. Den tredje dekorasjonsmåten er håndmaling, og denne utsmykningen kalles «makie».

Lakkarbeider er meget forskjellige i kvalitet. Når en undersøker forskjellige lakkarbeider, vil en imidlertid se at mange av dem virkelig er vakre kunstgjenstander.