Okinawa — der hvor øst og vest møtes

Av «Våkn opp!»s korrespondent på Okinawa

OM LAG 140 små øyer ligger som vadesteiner i en over 1100 kilometer lang bue mellom Japan og Formosa. Det er Ryu-kyuøyene. Noen ganger får hele øygruppen navn etter den største av øyene — Okinawa.

Omtrent halvparten av øyene er ubebodd. Okinawa er den største og folkerikeste av de bebodde øyene og har cirka 950 000 innbyggere. Øya er 110 kilometer lang, men bare mellom tre og 29 kilometer bred. Den har et flateinnhold på 1178 kvadratkilometer. Okinawa er således et av de tettest befolkede områder i verden.

I øst ligger det store Stillehavet og i vest Øst-Chinahavet. Okinawa ligger i «taifunbeltet». Voldsomme uvær som oppstår ute i Stillehavet, beveger seg mot det asiatiske fastland. Okinawa blir rammet av et par kraftige uvær om året. Noen ganger kan vinden ha en styrke på 300 kilometer i timen.

Da øst og vest møttes

Innbyggerne på Ryu-kyuøyene er av blandet opprinnelse, hovedsakelig kinesisk og japansk. Øygruppen var før et kongedømme, men japanerne avskaffet dette i 1879 og annekterte øyene som et av sine forvaltningsområder. Japansk ble det offisielle språket og erstattet mange av de innfødtes dialekter, skjønt noen av dem tales fremdeles.

For et par generasjoner siden var Okinawa praktisk talt et ukjent navn for folk i den vestlige verden. Noen få vesterlendinger hadde besøkt øya. Sjøoffiseren Matthew Perry brukte øya som hovedkvarter i 1853 da han fikk i stand en handelsavtale mellom Japan og De forente stater. Noen utenlandske misjonærer hadde kommet hit, og av og til gjorde en naturforsker eller en oppdagelsesreisende et kort opphold her. Men det var omtrent den eneste kontakten mellom øst og vest på denne øya i denne tiden.

Så kom 1945 og de siste dagene av den annen verdenskrig. Japanerne kjempet en siste fortvilt kamp på Okinawa. Den 1. april begynte amerikanerne å gå i land. I de etterfølgende tre månedene ble noen av de voldsomste kampene under krigen utkjempet her.

Ødeleggelsene var uhyre store. Nitti prosent av befolkningen ble gjort hjemløse, og over ti prosent ble drept. Om lag 560 000 soldater og sivile ble enten drept eller såret! Den sørlige delen av øya ble fullstendig rasert, og 95 prosent av husene ble ødelagt. Det er med god grunn at folk på øya omtaler dette slaget som «ståltaifunen».

Møtes, men blandes ikke

Fra å være en eneste ruin etter krigen er nå Naha, Okinawas hovedstad, blitt en blomstrende metropol med 300 000 innbyggere. Og den tidligere jordbrukslandsbyen Koza er blitt en by med cirka 70 000 innbyggere og er således større enn Naha var før krigen.

De fleste husene er bygd av betong og er «taifunsikre». Som oftest har de bare én etasje. Det er imidlertid også oppført hundrevis av leiegårder med flere etasjer. Øya har over 100 000 motorkjøretøyer, som skaper trafikk-korker i bygatene i rushtiden.

Folk fra vestlige land støter således på mange kjente ting her, deriblant mange andre vesterlendinger. De amerikanske soldatene forlot ikke øya ved krigens slutt. Det er nå cirka 90 000 amerikanske soldater som bor her sammen med sin familie. De forente stater har opprettholdt en av historiens mest fryktinngytende militære befestninger på Okinawa og har over 120 anlegg her. En fjerdedel av øya består av militærbaser!

Selv om øyas innfødte befolkning er utadvendt, er den engelsktalende, utenlandske befolkning aldri blitt innlemmet i den. De to kulturene er som olje og vann. De eksisterer side om side, men er aldri blitt blandet. Det finnes et amerikansk Okinawa og et okinavisk Okinawa. Det er få av de innfødte som har lært seg engelsk, og de fleste av amerikanerne, som bare bor her midlertidig, antar ikke de innfødtes levemåte.

Det har i en årrekke vært arbeidet for å få Okinawa tilbake under japansk kontroll. En av grunnene er at de innfødte sårt trenger den plass de kan få, og amerikanerne har som nevnt lagt beslag på et stort område. I 1953 ble Amamiøyene, en liten øygruppe som utgjør den nordligste delen av Ryu-kyuøyene, gitt tilbake til Japan. Den 17. juni 1971 undertegnet så De forente stater en avtale om å gi Okinawa og resten av Ryu-kyuøyene tilbake til Japan, og overleveringen fant sted den 15. mai i år. Etter om lag 27 år fikk Japan således igjen det siste området landet måtte gi fra seg til De forente stater under den annen verdenskrig.

Men dette kommer ikke til å bety at amerikanerne trekker seg tilbake fra Okinawa. De forente stater skal fortsatt ha 88 militære anlegg på øya og vil nødvendigvis også måtte ha et betydelig mannskap der.

Øst og vest blandes

Det er ikke populært blant de innfødte at amerikanerne skal opprettholde en mektig militærbase og kanskje også et lager av kjernefysiske våpen på øya. De har opplevd «ståltaifunen», og militære våpen vekker uhyggelige minner hos dem. Mange av dem liker derfor å høre Bibelens budskap om at menneskene under Guds styre skal «smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver». — Mika 4: 3.

I 1952 fantes det ingen Jehovas vitner på Okinawa som forkynte om den fred som Guds rike skal innføre, men nå er det over 500 av dem. De kommer regelmessig sammen for å studere Bibelen i 11 menigheter. I ti av disse blir møtene holdt på japansk, men siden 1968 har det også vært en engelsktalende menighet, som nå består av over hundre personer. De som tilhører denne menigheten, besøker engelsktalende mennesker, og de har kommet i forbindelse med mange som har studert Bibelen andre steder. En rekke av disse er blitt hjulpet til å gjøre framskritt i åndelig henseende.

Selv om de japansktalende og de engelsktalende vitnene kommer sammen hver for seg for å studere Bibelen på sitt eget språk, samarbeider de som én gruppe. På sine stevner, som det nå er over 750 til stede på, samarbeider de nøye for å gjøre disse sammenkomstene vellykte. De meddeler seg stort sett til hverandre ved hjelp av gester og tegn, men enheten blant dem er et godt eksempel på hvordan mennesker kan leve sammen i fred og lykke.

Andre legger også merke til denne enheten, som utgjør en stor kontrast til den uenighet og forvirring som er så vanlig her. Da den engelsktalende menigheten sammen med en av de japansktalende moderniserte en gammel bygning som de skulle ta i bruk som møtested, ble naboene så forundret over å se de to gruppene samarbeide at mange kom og stilte spørsmål. Ja, disse menneskene fra øst og vest har ikke bare møtt hverandre, men de har også smeltet sammen til en forent kristen familie.