Blir hensikten med fengslene oppnådd?

NEI, den teori at fengselsstraff skulle forhindre at folk begikk forbrytelser, holdt ikke stikk. Det viste seg tvert imot at forbrytelsene økte.

De som sonte fengselsstraff, hadde heller ikke noe gagn av denne ordningen. Fengselsstraff hadde som oftest en negativ virkning. Dette var ganske ironisk, for samfunnet fengslet en lovbryter fordi han hadde en dårlig virkning på samfunnet, men på grunn av de sørgelige forholdene i fengslet ble lovbryteren som oftest verre av å være der. Han ble så satt på frifot og sendt tilbake til samfunnet, ofte for å havne i fengsel igjen for lengre tid!

I nyere tid gjennomgikk selve den tanke som lå til grunn for fengselsvesenet, enda en betydelig forandring. Oppriktige reformatorer lanserte den tanke at rehabilitering måtte gjøres til et viktig mål for fengselsvesenet. En måtte oppnå en karakterforandring hos fangene. En mente at det å bli sperret inne var straff nok i seg selv. Fangene skulle ikke utsettes for dårlig behandling i tillegg, slik det ofte hadde vært tilfelle tidligere.

James Bennett, som var direktør for føderale fengsler i De forente stater i 27 år, sa følgende med hensyn til det at en gikk bort fra korporlig straff: «Det er strengt forbudt for fengselsbetjentene i statsfengslene å gjøre noe som helst som kan minne om direkte aksjon, eller som kan tolkes som korporlig straff. De benytter seg ikke av slike ting, dels fordi det er uønsket, og dels fordi det er mindre virkningsfullt enn det å frata fangene privilegier, gi dem et annet arbeid eller nekte dem besøk som de setter pris på.»

Fanger som ikke var villige til å samarbeide, kunne også fratas fordeler som god oppførsel ville gi dem, for eksempel retten til å bli løslatt på prøve tidligere. En mente at frykten for å måtte være lenger i fengslet ville tilskynde fangene til å oppføre seg ordentlig.

Men hva skulle rehabiliteringen baseres på? I tillegg til at en gikk bort fra brutal behandling og bedret forholdene i fengslene, skulle en lære fangene at de måtte vende seg bort fra den gale vei de hadde slått inn på, ved å gi dem riktig undervisning. Denne undervisningen innbefattet opplæring i et nytt yrke, slik at fangene kunne bli til større nytte for samfunnet når de ble løslatt.

Men er det dette som har skjedd? Blir denne hensikten oppnådd ved hjelp av moderne fengsler?

Forholdene i fengslene

Det kan ikke være noen tvil om at forholdene i fengslene i det store og hele er mye bedre nå enn de var for et par hundre år siden. Men er forholdene så bra at de har en god virkning på fangene og gir dem en bedre innstilling?

Senator Edward Brooke fra Massachusetts sa at ’forholdene i fengslene så å si overalt er elendige og har en demoraliserende virkning’. William Anderson, et kongressmedlem fra Tennessee, sa: «Det amerikanske system for avstraffelser er rett og slett en skam for nasjonen.»

Representanter for de amerikanske myndigheter som besøkte et statsfengsel i West Virginia, omtalte det som «rent ut en tragedie» og et «mareritt». Det ble i det store og hele ikke gjort noe for å forhindre at det ble begått voldshandlinger. Narkotika og alkohol var alminnelig utbredt. En offentlig anklager sa: «Det er absolutt meningsløst å sende en mann til det fengslet, for han kommer til å være enda verre når han kommer ut.»

San Francisco-avisen Chronicle fortalte om hva som hendte med et av Jehovas vitner som kom i fengsel fordi han av samvittighetsgrunner nektet å delta i krig. En dag var denne fredselskende mannen vitne til noen uroligheter i en annen celle. Senere kom fangevokterne og slo fangene, deriblant denne mannen! Avisen sa: «De tok kvelertak på ham og slo ham over strupen og tok ham så med seg til enden av korridoren, hvor ’de andre fangene ble tilføyd så brutale og umenneskelige slag at han ikke orket å se på’, men snudde seg bort.» Han hevdet at en av vokterne slo ham i øyet og over tinningen med en kølle. Han ble så kastet i enecelle uten å få tilsyn av lege. Og han hadde ikke hatt noe med urolighetene å gjøre!

Ettersom fangene ikke har anledning til å være sammen med noen av det annet kjønn, er homoseksuelle forhold utbredt i mannsfengsler og lesbiske forhold i kvinnefengsler. Det er ikke uvanlig at grupper av homoseksuelle voldtar sine medfanger. I boken I Chose Prison sier en som tidligere har vært ansatt ved et føderalt fengsel i USA: «Ingen har funnet en løsning på problemet.»

Avisen Star, som kommer ut i Windsor i Canada, melder at 23 dommere ble forferdet over det de fant ut da de undersøkte problemet. Avisen sa: «Tidligere fanger har fortalt offentlige kommisjoner at det er nesten umulig for en ung mann å unngå å bli seksuelt antastet i lengre tid i de fleste fengsler i landet. ’Det skjer hele tiden,’ sier John Tennant, som har tilbrakt 13 år bak murene. ’Jeg har sett unge gutter bli overfalt av tre-fire andre fanger den ene natten etter den andre.’»

Livet i fengsel kan også ha en demoraliserende virkning på kvinner. Den innskrenkede bevegelsesfriheten, det ensformige livet i fengslet, den strengt regulerte timeplanen, de få besøkene av ens nærmeste og faren for umoral er alt sammen ting som virker svært deprimerende.

Krishna Nehru Hutheesing, søster av Indias tidligere statsminister, sa om et opphold hun for noen år siden hadde i et indisk fengsel på grunn av sitt politiske standpunkt: «Jeg syntes at mangelen på menneskelig kontakt, den uforskammede måten vi ble snakket til på, og stedets trykkende atmosfære til sine tider ble uutholdelig.» Hun kalte fengselslivet et liv «fullt av trusler, vold, grusomheter og bestikkelser» og sa at «det var alltid banning og sverging på den ene siden og krypende underdanighet på den andre. En som var det aller minste følsom, var konstant anspent og følte at nervene sto på høykant».

Om barn som blir sent til ungdomsfengsler, sa New York Times for 27. juli 1971: «I ungdomsfengslet blir han innesperret sammen med barn som har gjort seg skyldig i mord, ran, overfall og andre forbrytelser. Homoseksualiteten florerer. I forsøket på å løse ett problem har domstolen brakt ham opp i en situasjon som bare kan føre til flere problemer.»

Blir fangene gjort til bedre mennesker?

Det er tydelig at disse forholdene ikke bidrar til å gjøre fangene til bedre mennesker. Men hva med rehabiliteringsprogrammene, som blant annet tar sikte på å gi fangene yrkesopplæring? Kan de motvirke negativ påvirkning?

Det er alminnelig enighet selv blant fengselsmyndigheter om at svaret er nei. De innrømmer åpent at fangene tilegner seg få nyttige ferdigheter, at arbeidet er kjedelig og ensformig, og at det ikke finnes noe virkelig godt program for å forbedre fangenes mentale tilstand, noe som ville være nøkkelen til å gjøre dem til bedre mennesker.

New York-bladet Post for 18. september 1971 siterte følgende uttalelse av den amerikanske høyesterettsjustitiarius Burger: «Det er få fengsler i dag som har et program for selv den mest minimale undervisning eller yrkesopplæring som setter fangen i stand til å vende tilbake til samfunnet som et nyttig, selververvende individ.»

Det engelske tidsskriftet Guardian Weekly gjenga et brev fra en fange som for kort tid siden var blitt løslatt etter å ha sont en fengselsstraff. Han sa: «Det var så overfylt at det var helsefarlig, og det sanitære utstyr var så mangelfullt at ’skitt’ i ordets verste betydning er det eneste ordet som kan beskrive hvordan det var. . . . En fengselsstraff kan være ydmykende og nedverdigende og sette en plett på ens stolthet og ens rykte . . . Hva den ikke på noen som helst måte gjør, er å frambringe en karakterforandring hos forbryteren eller å forhindre at han begår flere forbrytelser.»

En slik vurdering blir støttet av en lang rekke kjensgjeringer. Moderne fengsler forhindrer ikke forbrytelser, for forbrytelsene øker voldsomt i så å si alle land på jorden. Og fengslene utretter ikke det som mange hadde ventet. De forbereder ikke forbryterne på et nyttigere liv når de vender tilbake til samfunnet. Som det het i U.S. News & World Report for 27. september 1971: «At fengslene ikke får forbryterne til å forandre seg, framgår tydelig av statistikken, som viser at cirka 80 prosent av alle grove forbrytelser blir begått av tilbakefallsforbrytere.»

[Uthevet tekst på side 9]

En tidligere fange i England sier: ’En fengselsstraff frambringer ikke på noen som helst måte en karakterforandring hos forbryteren og forhindrer ikke at han begår flere forbrytelser.’

Et amerikansk tidsskrift sier: «Cirka 80 prosent av alle grove forbrytelser blir begått av tilbakefallsforbrytere.»

[Bilde på side 8]

Barn som blir sendt til ungdomsfengsler, kommer ofte i en situasjon som bare kan skape flere problemer