Hvilke løsninger blir framholdt?

ETTERSOM fengslene i sin alminnelighet ikke får lovovertrederne til å forandre seg og ikke forhindrer at forbrytelsene øker, kan vi spørre: Hva bør gjøres med mennesker som begår forbrytelser?

De svar som tjenestemenn, politimenn og mannen i gata gir, er høyst motstridende. Autoritetene er uenige seg imellom.

Strengere eller mildere straff

Én retning mener at en må slutte å «degge for» fangene. De som er tilhengere av et slikt syn, mener at forbrytere burde straffes mye strengere, og at fengselsstraffen burde gjøres mye hardere.

London-avisen Times påpeker at det engelske tidsskriftet Police Review sier at «tiden er inne til å henge, piske eller sulte visse forbrytere eller gjøre en rekke andre ting for at de skal lide». Tidsskriftet sier at folk nå begynner å ta avstand fra den lemfeldige behandlingen forbryterne får.

Til og med enkelte fanger er for korporlig straff — forutsatt at det betyr at soningstiden blir forkortet. En som hadde vært i Alcatraz (nå nedlagt fengsel for USA’s farligste forbrytere), sa til en representant for fengselsvesenet: «Det er tre grunner til at myndighetene setter folk i fengsel. Det er for å straffe dem, for å rehabilitere dem og for å beskytte offentligheten. Noen ganger tror jeg at de to siste punktene blir glemt når det blir avsagt dommer. Når en mann er tre, fem eller ti år borte fra sin familie og sine venner og, selv om han får fair behandling, er underlagt tvangstiltak, innestengt i en celle, berøvet alle de goder som et normalt liv byr på, og tvunget til å følge en monoton rutine — er så ikke det for mye?»

Hva vil så denne fangen anbefale? Han sa: «Jeg tror at de fleste fanger ville si nei til en fengselsreform. De ville si: ’Sett i gang, gjør fengslene barske, gjør dem virkelig røffe, ja, til og med brutale, men gjør soningstiden kort og la oss bli ferdig med den.’ Ingen ville finne på å piske en mann dag etter dag, måned etter måned, for den samme lovovertredelsen. Men årelang fengsling er verre.»

Men så finnes det andre som sier akkurat det motsatte. De sier at fengselslivet allerede er altfor strengt. De ønsker at flere av skatteyternes penger skal brukes til å gjøre fengslene til steder hvor fangene kan leve et menneskeverdig liv og få produktivt og stimulerende arbeid å utføre. De ønsker å gjøre det lettere for fangene og å gjøre dem lykkeligere.

Det er tydelig at det er stor uenighet i dette spørsmålet. Men det er én ting vi ikke bør overse. I de senere århundrer er omtrent alle forslag i forbindelse med fengslene blitt prøvd. Det som noen nå anbefaler med hensyn til strengere eller mindre streng behandling, lengre eller kortere soningstid, reformer eller ikke reformer, er blitt prøvd før. Og den tilsiktede virkning er ikke blitt oppnådd. Vil det være fornuftig å prøve disse tingene om igjen?

Er fengsler egentlig løsningen?

Dette er grunnen til at enkelte autoriteter nå begynner å sette spørsmålstegn ved hele fengselsvesenet. De undres på om det store flertall av fangene i det hele tatt burde være i fengsel.

Boken The Ethics of Punishment sier: «Det fremtredende trekk ved den nåværende bevegelse er, etter over 150 år med fengselsreformer, en skeptisk innstilling til fengselsvesenet som sådant og en søken etter nye og mer hensiktsmessige behandlingsmetoder utenfor fengselsmurene.»

Tidligere fengselsdirektør James Bennett sa om livet i fengsel: «Det tar mennesker bort fra deres familie og venner i uhyre lange perioder. Det brennemerker dem for livet. Det sperrer dem inne på noen få, triste kvadratmeter hvor timene sleper seg av sted. Det kler dem i billige drakter som ethvert individuelt preg er fjernet fra. Det ødelegger deres privatliv og fører dem sammen med personer som de kanskje avskyr. Det berøver dem et normalt seksualliv og frister dem til å inngå homoseksuelle forbindelser. En fengselsstraff av verste slag er en raffinert form for tortur som er mye hardere enn korporlig straff.»

Andre sier seg enig i dette. En advokat som var til stede på et møte for amerikanske fengselsbestyrere, skriver følgende om det syn som kom til uttrykk:

«Hver av dem var direktør for en stor fengselsinstitusjon. Alle hadde god erfaring i sitt arbeid. Ingen av dem var bløthjertete eller lemfeldige når det gjaldt forbrytelser, eller godtroende når det gjaldt forbrytere.

«Jeg spurte den fengselsdirektøren som satt ved siden av meg, om hvor stor prosentdel av dem han hadde overoppsyn med, som trengte å være i fengsel. ’På hvilket vurderingsgrunnlag?’ spurte han. ’For å beskytte samfunnets borgere mot legemsbeskadigelse,’ svarte jeg. ’Mellom ti og 15 prosent,’ sa han. Vi drøftet dette inngående med de andre fengselsdirektørene i rommet. Det var ingen som var uenige.

«Når jeg siden har besøkt utallige fengsler rundt om i landet og i utlandet, har jeg alltid stilt det samme spørsmålet. Jeg har aldri fått et annet svar.»

Ramsey Clark, tidligere amerikansk justisminister, er stort sett av samme oppfatning. Han framholder det «syn at en såfremt det er mulig, bør unngå fengsling og i stedet benytte forebyggende tiltak, gruppebehandling og en prøvetid under tilsyn».

Etter mange år med prøving og feiling er det nå stadig flere som kommer til den konklusjon at fengslene hverken forhindrer forbrytelser eller gjør lovovertrederne til bedre mennesker. De utretter rett og slett ikke det som er formålet med dem, og det er derfor nødvendig med noe annet. Men det hersker stor uenighet med hensyn til hvilke normer som bør bli fulgt ved innføring av det som skal tre i stedet.

Flere årsaker til problemet

En bør imidlertid ikke trekke den forhastede slutning at den voldsomme økningen i antall forbrytelser hovedsakelig skyldes at fengslene har kommet til kort. Det er ikke tilfelle, selv om fengselsvesenets mangler bidrar til å gjøre situasjonen verre.

Årsaken er langt mer grunnleggende. Menneskeheten i sin alminnelighet er plaget av en grunnleggende sykdom. Det store belegget i fengslene gjenspeiler bare et sykt samfunn.

Nasjonene har i lang tid, særlig siden den første verdenskrig, vært utsatt for negative innflytelser. Denne tiden har vært preget av voldsomme og ødeleggende kriger, rasefordommer, voksende slumstrøk og ghettoer, fattigdom og selviskhet og hykleri blant ledende menn på det politiske, religiøse og finansielle område. En lære som tillater umoralske handlinger, har fått folk til å forkaste høye prinsipper og har fremmet forbryterske tendenser.

Bibelen sier så treffende at en høster det en sår. Når slike negative ting har fått øve innflytelse på menneskenes sinn i et halvt århundre, skulle ikke den voldsomme økningen i antall lovbrytere komme som noen overraskelse.

I en rapport som ble sendt ut av det amerikanske justisdepartement, ble det dessuten påpekt «at 75 prosent av alle som ble arrestert for ran, var under 25 år gamle». Den viste at av disse «var 33 prosent mindreårige». Det er altså mange unge mennesker som begår forbrytelser før de noen gang har vært i fengsel. En kan derfor ikke gi fengselslivet skylden for størsteparten av økningen i antall forbrytelser. Økningen i antall forbrytelser har sin rot i samfunnets mangler.

Det er dessuten ikke bare noen få som er innblandet i forbrytelsene og støtter dem. Ansvaret ligger hos en stor del av befolkningen. Ralph Salerno, som tidligere var den amerikanske presidents rådgiver i forbindelse med den organiserte forbrytervirksomhet, sa i en tale til en kanadisk forsamling:

«De som tar imot ting eller tjenester av personer som tilhører et forbrytersyndikat, eller som leverer ting til slike personer eller yter dem tjenester, er de som ved meningsmålinger forteller intervjuerne at de ønsker lov og orden og rettferdighet.

«Ønsker [dere] å få satt en stopper for den organiserte forbrytervirksomhet i morgen tidlig kl. 8? Hvis dere får hver eneste kanadier og jeg får hver eneste amerikaner til å slutte å støtte opp om illegal virksomhet, vil ikke det organiserte forbryterveldet lenger kunne eksistere. Dere trenger ikke politimenn. Dere trenger ærlige borgere. Dere trenger å gå til angrep på hykleriet.»

Grunnen til at reformbestrebelsene innenfor fengselsmurene slår feil, er således den samme som grunnen til at det blir utklekt forbrytere utenfor fengslene — verdens læresetninger, dens synsmåter og handlinger skaper ikke et sunt sinn hos folk. En kan ikke gjøre seg noen forhåpninger om at fengselsreformene vil virke, eller at forbrytelsene vil bli færre, så lenge folk får en slik åndelig føde som den de nå får. Hva er så løsningen? Hva kan gjøres med hensyn til fengslene? Vil det noen gang bli gjort noe med de forhold som skaper lovbrytere?

[Uthevet tekst på side 10]

NOEN ÅRSAKER TIL KRIMINALITETEN

Kriger, rasefordommer, slumstrøk og ghettoer, fattigdom, politisk og religiøst hykleri og en lære som tillater umoralske handlinger.

[Uthevet tekst på side 12]

FORBRYTERONDET KOSTBART FOR SAMFUNNET

De forente stater har cirka 500 000 politifolk. De årlige omkostninger er på over fire milliarder dollar, og da er lønn til dommere og fengselspersonale og utgifter til bygninger og utstyr ikke medregnet. I mange byer har en politimann nå en begynnerlønn på om lag 8500 dollar.

[Bilde på side 11]

En tidligere fengselsdirektør sier: «En fengselsstraff av verste slag er en raffinert form for tortur som er mye hardere enn korporlig straff»