Fengselsproblemet — hva er løsningen?

DEN 16. august i fjor fikk jeg en telefonoppringning på kontoret mitt i Brooklyn i New York. Jeg kjente straks igjen stemmen til en gammel venn av meg. Han sa: «Kunne du tenke deg å holde noen foredrag i Angola fengsel i Louisiana?»

«Om jeg kunne tenke meg det? Ja, absolutt!» Jeg var svært glad for å få en slik mulighet.

Cirka et år før hadde jeg lest om et svært vellykket rehabiliteringsprogram som pågår i dette fengslet, og jeg kunne ha god lyst til å se med egne øyne hva som skjer.a Det ble avtalt at jeg skulle fly ned til Louisiana 4. november.

Jeg er svært interessert i fengslene og i de forsøk som blir gjort på å rehabilitere fangene. Det skyldes blant annet at jeg selv tilbrakte nesten to år bak murene i 1940-årene. Jeg ble ikke satt inn fordi jeg hadde begått noen forbrytelse, men fordi min samvittighet ikke tillot meg å delta i krig.

Fengslene har i lang tid hatt problemer. For øyeblikket er kanskje det største problemet at de ikke har kapasitet til å ta imot alle som er idømt fengselsstraff. Denver-avisen Post skrev om situasjonen i fjor: «Byggingen av fengsler truer med å bli 1970-årenes storindustri. . . . Hele 524 nye fengsler eller utvidelser ligger nå på tegnebrettene.» — 25. april 1976.

Men blir problemet løst ved at det blir bygd flere fengsler? Er den beste måten å behandle lovbrytere på å sende dem i fengsel?

Jeg har med interesse fulgt med i de senere års debatt om hva som egentlig bør være formålet med fengslene.

Straff eller rehabilitering?

Det spørsmålet som blir debattert, er: Bør fengslene først og fremst være straffeanstalter for lovbrytere, eller bør de ta sikte på å rehabilitere lovbrytere? Men når vi undersøker fengslenes historie, ser vi at det finnes mange forskjellige alternativer.

Fengsler i den form vi kjenner dem, eksisterte ikke i gammel tid. Lovbrytere ble enten henrettet eller ble gjenstand for korporlig avstraffelse. Avstraffelsen kunne bli gitt i form av pisking, brennemerking eller lemlesting, og lovbryteren ble så sloppet fri.

I løpet av det 18. og det 19. århundre ble det etter hvert idømt dødsstraff for færre forbrytelser, og en gikk også etter hvert bort fra korporlig avstraffelse. Det var da det ble mer alminnelig å sette lovbryterne i fengsel. Fengslene var skitne, overfylte steder hvor det krydde av utøy. Det var knapt med mat, og fangene hadde lange arbeidsdager. Mange døde i fengslene på grunn av de fryktelige forholdene. Formålet med disse fengslene var først og fremst å straffe lovbrytere.

I den senere tid er synet på fengslene blitt forandret. I de siste 100 årene er den tanke blitt fremmet at hovedformålet med fengslene må være å rehabilitere fangene eller gjøre dem til bedre mennesker. Så sent som i 1970 uttalte en ekspertgruppe som daværende president Nixon hadde utnevnt til å utrede spørsmålet om rehabilitering av de innsatte i fengslene, at programmer med sikte på å rehabilitere fangene burde bli et sentralt trekk ved den framtidige fengselspolitikk.

Men i den senere tid har disse forsøkene på rehabilitering møtt skarp kritikk. Denne plutselige forandringen har interessert meg.

Er fangene blitt bedre mennesker?

En overskrift i The National Observer for 4. januar 1975 lød: «Etter 150 års forsøk på å rehabilitere forbrytere må selv de reformvennlige innrømme at . . . REHABILITERINGEN ER EN FIASKO.»

Bladet Science skrev: «Skuffelsen over ’rehabiliteringen’, i hvert fall i dens nåværende former, har vært så dyp at den har fått mange fremtredende samfunnsforskere og pønologer til å forlate avholdte filosofier i løpet av få år.» — 23. mai 1975.

Newsweek skrev: «Det ser ut til å være en stadig mer utbredt oppfatning blant fengselsreformatorene at . . . et straffesystems viktigste funksjon må være å straffe forbryteren ved å sperre ham inne og beskytte samfunnet mot hans ugjerninger.» — 10. februar 1975.

Ettersom jeg bor i New York, er jeg absolutt tilhenger av at det blir gjort mer for å beskytte samfunnet mot forbrytere. Borgermesteren i Wilmington i staten Delaware, Thomas Maloney, hadde dessverre rett da han sa: «Borgerne er nå fanger i sine egne hjem, bak lenker, låser, slåer og gitter, mens forbryterne ferdes fritt omkring utenfor.»

Det er mange som skulle ønske at det ble lagt større vekt på å beskytte rettighetene til lovlydige mennesker som blir offer for forbrytelser. Det er tydelig at forbryterne er blitt mer forherdet som følge av at det ikke lykkes å kreve alle til regnskap for deres handlinger. Det store spørsmål er: Lar det seg gjøre å straffe det stigende antall lovbrytere ved å idømme dem fengselsstraff?

Hvor skal en gjøre av dem?

De tiltak som har vært truffet for å slå ned på forbryterondet, har allerede ført til at fengslene i USA er overfylt. Fra januar 1973 til januar 1977 steg tallet på de innsatte bare i føderale og statlige fengsler med 45 prosent, fra 195 000 til 283 000! The Wall Street Journal skriver: «De fleste stater har allerede stuet fanger inn i alle krinkler og kroker i de fengslene de har. De innsatte sover på hyller over toalettene, i dusjrom og i gymnastikksaler.» — 20. juli 1976.

Foruten de store føderale og statlige fengslene finnes det tusenvis av fengsler spredt omkring i byer og tettsteder i USA. New York Times skrev i juni i fjor at det hvert år er 60 000 menn og kvinner som er innom byen New Yorks åtte statsfengsler. Og en kriminolog sier at det årlig er over to millioner som tilbringer kortere eller lengre tid i amerikanske fengsler!

Hvor stort problemet egentlig er, forstår vi når vi tenker på at hvert år blir over ti millioner alvorlige forbrytelser anmeldt til det amerikanske politi. Ja, i de siste tre årene er det blitt anmeldt over 30 millioner alvorlige forbrytelser! Det er simpelthen ikke nok fengsler til å holde alle lovbrytere innesperret, ikke engang dem som det lykkes myndighetene å pågripe. Og dette koster allerede skatteyterne store summer.

Jeg ble forbauset da jeg leste en rapport i New York Times i september i fjor hvor det sto at «bare utgiftene til varetektsarrest i New Yorks fengsler beløper seg til om lag 12 000 dollar [63 000 kroner] pr. fange pr. år». Det betyr at det koster tre milliarder dollar [nesten 16 milliarder kroner] årlig å holde de 250 000 fangene i føderale og statlige fengsler innesperret! Og omkostningene i forbindelse med byggingen av nye fengsler vil beløpe seg til 40 000 dollar [210 000 kroner] pr. fange!

Fengselsproblemet er virkelig et stort problem, særlig i betraktning av at det er spådd at det kan være opptil 400 000 fanger i føderale og statlige fengsler innen midten av 1980-årene. Hva er løsningen på dette problemet?

Rehabilitering ønskelig

Alle ville glede seg hvis forbrytere ville forandre seg og bli lovlydige, nyttige samfunnsborgere. Og det er ikke umulig for enkeltpersoner å foreta slike forandringer, trass i at de fleste rehabiliteringsprogrammer i fengslene har slått feil. Det er bare det, som Norman Carlson, sjefen for det amerikanske fengselsstyre, nylig sa: «Rehabilitering er blitt framhevet for sterkt som et begrep. . . . vi er nå klar over at vi ikke kan rehabilitere noen som helst — vi kan bare gi dem muligheter.»

Jeg personlig er overbevist om at visse forbrytere vil få et ønske om å forandre seg hvis de får de rette muligheter. Som fange i det føderale fengsel i Ashland i Kentucky så jeg selv at det er mulig å nå en fanges hjerte og få ham til å forandre hele sitt liv.

Jeg så derfor fram til denne turen i november og til med egne øyne å få se hva som blir utrettet i Angola fengsel i Louisiana. Det er det nest største statsfengslet i USA og utgjør et bygningskompleks på over 70 000 mål. Ifølge en rapport fra 1975 er det beregnet på 2600 fanger, men huser 4409.

Torsdag 4. november kom før jeg visste ordet av det, og så var jeg på vei.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 4]

«Det er mange som skulle ønske at det ble lagt større vekt på å beskytte rettighetene til lovlydige mennesker som blir offer for forbrytelser.»