Kjempen på Kodiak

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Alaska

DA RUSSISKE pelshandlere utforsket Kodiak-øya i 1760-årene, støtte de på en 2,7 meter høy kjempe med raggete pels, fryktinngytende tenner og svære labber. De forskrekkede mennene hadde sett brune bjørner i Sibir, men aldri noen som lignet denne! De ga den tilnavnet «Ivan den grusomme». I dag blir denne kjempebjørnen kalt Kodiak-bjørnen.

Et plutselig møte med en 600 kilos hann-bjørn som reiser seg på to og rager 2,7 meter over bakken, kan gjøre hvem som helst forskrekket. Et særtrekk ved Kodiak-bjørnen er skuldrene, som er høytsittende og usedvanlig muskuløse. En kan gjerne kalle den dette områdets «muskelmann».

Bjørneliv på øya

Hannen kan komme opp i en vekt på 680 kilo om høsten, men hunnen, som er betydelig mindre, veier sjelden mer enn 300 kilo. Du blir sikkert enda mer imponert over den størrelse de fullvoksne bjørnene har, når du får vite at tre nyfødte biørnunger, som for øvrig blir født midt på vinteren, er så små at et menneske kan holde dem i hendene sine. Hvor hjelpeløs og ynkelig bjørnungen ser ut når den kommer til verden! Den er hårløs og blind og veier bare et halvt kilo! Det er vanskelig å forestille seg at den med tiden skal bli like stor som foreldrene.

Etter noen måneder kommer våren og med den varmere vær. Ungene veier nå mellom fire og et halvt og sju kilo. Alle sunne og friske unger vokser hurtig, så ved midtsommerstid veier de over 20 kilo. Når de er klar for vintersøvnen sammen med moren den første høsten, veier de 45 kilo. Hannene fortsetter å vokse og legge på seg helt til de er mellom åtte og ti år gamle. Da regnes de som «voksne». Hunnene slutter å vokse i seksårsalderen.

De eldre bjørnene har ofte et høytidelig og verdig utseende, men de unge er lekne og skøyeraktige. Når de slåss på moro, kan til og med moren bli fristet til å være med på leken. Om våren, når det fortsatt er snø oppe i høyden, har en sett bjørner skli nedover skråningene om og om igjen. Å se disse ville dyrene, og for den saks skyld alle Guds skapninger, leke er noe som gleder menneskene.

Kodiak-øya, som ligger sør for Alaska, er det eneste stedet hvor denne kjempebjørnen holder til. Øya er fjellrik, og de bratte skråningene og den tette underskogen gjør det vanskelig for mennesker å ferdes der. Men det er ikke vanskelig for bjørnen. Den lunter av gårde fortere enn et menneske kan gå, og det ser ikke ut som om bratte og berglendte skråninger gjør det nødvendig for den å sette ned farten. Noen ganger kan vi begynne å lure på om den er halvt fjellgeit, på grunn av de områdene den ferdes i. Når den blir skremt, setter den opp farten og galopperer over stokk og stein og gjennom krattet i et overraskende tempo. Den blir ofte avbildet mens den står på bakbeina, men den kan ikke gå særlig langt på den måten. Den pleier imidlertid å stå på denne måten i hele sin lengde når dens nysgjerrighet blir vakt, eller når den vil finne ut hvem det er som trenger seg gjennom den tette vegetasjonen.

En slik øy som denne utgjør et passende hjem for dette praktfulle dyret. Kodiak-bjørnen liker den saltmettede brisen fra sjøen, og den vandrer derfor ikke til det indre av øya. Om sommeren er temperaturen sjelden over 24 grader celsius. Skogholdt av or, piletrær og osp utgjør fine hvilesteder for Kodiak-bjørnen. Om vinteren kommer temperaturen sjelden under 18 kuldegrader. Men det er ikke alltid stille her. Ulende stormvinder frambringer tårnhøye bølger som slår mot den forrevne kysten. Tåke og is hører til dagens orden. Hvor fint er det ikke at den pelsen Skaperen har gitt bjørnen, ikke bare er varm, men også vannavstøtende!

Feter seg med tanke på en god søvn

Selv om Kodiak-bjørnen er kjøttetende, setter den stor pris på planteføde. Ja, cirka 75 prosent av dens årlige føde består av planter og bær. For å gjøre sitt kosthold mer «likevektig» spiser den gjerne åtsler og i sommermånedene fersk laks, som den da har rik tilgang på.

Midt på sommeren samler en hel del av disse kjempebjørnene seg langs de mange lakseelvene på øya. Hvis en iakttager følger nøye med, vil han legge merke til at det sjelden forekommer at en bjørn slår en fisk opp av vannet med labben, slik det gjerne blir framstilt på bilder. Som oftest står bjørnen ute i elven og slår ned på en laks med begge forlabbene. Av og til dukker den simpelthen hodet under vann og snapper en fisk med tennene.

Det finnes både erfarne fiskere og nybegynnere blant bjørnene, akkurat som blant menneskene. De eldre bjørnene behøver sjelden å gå særlig langt for å få en fangst. Som oftest får de seg en lekkerbisken med en gang. Junior derimot farer ofte oppover og nedover og hopper hit og dit, mens fiskene glir forbi i alle retninger unntatt akkurat under labbene hans.

Årsungene pleier å la moren fiske for seg, og en kan se dem stå langs elvebredden og vente utålmodig på at hun skal komme tilbake. Når hun har fått en bra fangst, trekker familien seg tilbake til et kratt, hvor moren spiser en del av fisken og lar ungene få slåss om resten. Når de har spist seg mette, finner de seg ofte en eng i nærheten hvor de legger seg ned i alle slags stillinger for å ta seg en ettermiddagslur. En har sett noen av dem ligge og sove på ryggen med alle fire labbene opp i været.

I midten av august forlater bjørnene ofte elven for å gå og spise bær. De propper seg med blåbær og bjørnebær så lenge de kan få tak i det. I begynnelsen av oktober drar mange tilbake til lakseelvene for å benytte seg av at fisken går opp for å gyte.

Når vinteren nærmer seg, er de som oftest godt forberedt på å sove seg gjennom alt slags vær. På grunn av den gode appetitten de har om sommeren, får de et tykt fettlag og en tykk, ny pels. Fra sommeren til sent på høsten øker bjørnene sin vekt med cirka 30 prosent. Biologer som skulle måle denne vektøkningen, fant ut at en tre år gammel hann ble 20 kilo tyngre på bare 12 dager. Det var en gjennomsnittlig vektøkning på cirka 1,7 kilo pr. dag. Bjørnefamilien behøver ikke å være bekymret fordi det en tid blir mindre å spise!

Zoologene har funnet ut at Kodiak-bjørnen ikke er noe virkelig dvaledyr, men mer passende kan omtales som en vintersover. En kan fort finne ut hva som er forskjellen, ved å sammenligne bjørnen med skogmurmeldyret, som er et ekte dvaledyr. Om vinteren ligger skogmurmeldyret som død og er fullstendig bevisstløst. Dets normale kroppstemperatur er 36 grader celsius, men den er nå redusert til tre grader, og dyret trekker pusten bare én gang hvert sjette minutt. Bjørnen derimot beholder den normale kroppstemperaturen, og åndedrettet blir redusert til fire-fem innåndinger pr. minutt. Også ditt åndedrett er omtrent slik når du sover. Bjørnens hjerte slår saktere enn normalt, men bjørnen er halvt bevisst. Den sover ikke alltid hele vinteren igjennom i ett trekk, og en kan få den ut av hiet uten større vanskeligheter.

Ikke angrepslysten, men vær forsiktig

Folk har sagt at denne kjempen er ’grusom’ og ’blodtørstig’, men de har måttet forandre noen av sine oppfatninger av den. Zoologer og andre som har iakttatt disse kraftige skapningene i mange år, vet at de vil gjøre seg alle mulige anstrengelser for å unngå mennesker. Som zoologen George G. Goodwin sier: «Til tross for sin voldsomme størrelse og styrke er ikke disse svære bamsene angrepslystne, og det er sjelden at de dreper større vilt. En bør imidlertid holde seg langt unna en brun binne med unger. Når dette dyret blir såret, kan det være like farlig som det mest blodtørstige villdyr.»

Det har hendt at mennesker er blitt alvorlig skadd av disse bjørnene, så en bør være forsiktig når en oppholder seg der hvor de ferdes. Ettersom bjørnens hørsel og luktesans er bedre enn dens syn, pleier mennesker som ikke ønsker å treffe på den i krattskogen, å lage en hel del støy. Øyas innbyggere har i mange generasjoner pleid å plystre høyt når de er ute og plukker bær i bjørnens område. På den måten kommer de ikke overraskende på den, men gir den anledning til å komme seg vekk.

Selv om kjempen på Kodiak har ord på seg for å være verdens største kjøttetende dyr, er den således ikke så farlig som de første pelshandlerne på øya trodde.