Hva er løsningen?

BELEGGET i fengslene fortsetter å øke. Det samme gjør forbrytelsene. Det er tydelig at noe må gjøres. Men hva?

Det er en rekke ting en kan ta i betraktning. Én av disse tingene er spørsmålet om hva som står i menneskelig makt å gjøre. En annen er spørsmålet om hva som uten tvil vil bli gjort, men som ligger utenfor menneskenes maktområde.

Hva er noen av de ting mennesker og myndigheter kunne forandre hvis de virkelig ønsket det?

Ensartet behandling nødvendig

En ting som de kunne forandre på, er den mangel på ensartet behandling som nå gjør seg gjeldende. Straffen for en og samme forbrytelse er ikke alltid lik på to forskjellige steder. Det er noe som undergraver respekten for loven og gjør lovbryterne bitre.

En voldtektsforbryter i Connecticut blir for eksempel vanligvis idømt en fengselsstraff på ett år og ni måneder. Men i nabostaten New York er straffen fire år og to måneder. En drapsmann i Texas får vanligvis to år og ni måneder. Men en lovbryter av samme slag i Ohio må sone 15 år og to måneder.

En 32 år gammel arbeidsledig mann hvis hustru nettopp hadde hatt en abort, forfalsket en sjekk på 58,40 dollar. Han hadde fra før av rent rulleblad og hadde fått avskjed i nåde fra det militære som krigsveteran. Han ble idømt 15 års fengsel. Samme år var det en annen 32 år gammel arbeidsledig mann som forfalsket en sjekk, som i dette tilfelle var på 35,20 dollar. Denne mannen hadde imidlertid sittet inne to ganger før, én gang i seks måneder fordi han hadde unnlatt å forsørge sin hustru og sitt barn. Han ble imidlertid idømt bare 30 dager. Mannen med det beste rullebladet fikk en straff som var 180 ganger strengere enn den den andre fikk!

En middelaldrende kasserer i Atlanta i Georgia ble idømt 117 dagers fengsel for å ha underslått 24 000 dollar. I fengslet traff han en jevnaldrende mann som også hadde begått underslag. Denne mannen hadde fra før av rent rulleblad og hadde vært en god familieforsørger. Han sonte en dom på 20 års fengsel og fem års prøvetid. En striptease-danserinne i Texas ble dømt til 15 års fengsel for å ha vært i besittelse av marihuana. Men tre vitenskapsmenn som arbeidet for en farmasøytisk bedrift, og som erkjente seg skyldig i å ha forfalsket opplysninger på emballasjen på diverse medisiner, noe som var til skade for hundrevis av mennesker, fikk en betinget dom på seks måneder.

Slike eksempler illustrerer hvor stort behov det er for ensartet, rettferdig lovgivning og for at det blir tatt hensyn til lovbryternes rulleblad. Men fra et menneskelig synspunkt ser det ikke ut til at lovbrytere noen gang kommer til å bli behandlet på en ensartet og rettferdig måte.

Hva med offerne?

En faktor som ofte blir fullstendig oversett i forbindelse med behandlingen av forbrytere, er hensynet til forbryternes offer. Et menneske kan bli lemlestet, ranet, bedratt og voldtatt, men det blir gjort lite for å gi vedkommende erstatning. I stedet får forbryteren fengselsstraff, og senere ser det ut til at det meste av sympatien blir vist ham, mens det uskyldige offeret ofte blir glemt.

Hvilke muligheter har en for å få en slutt på dette ulikevektige forholdet? Advokaten Ronald Goldfarb i Washington, D.C., kommer med dette forslaget:

«Et gjennomført program som tar sikte på å gi offeret erstatning, er et viktig alternativ til fengsling. Over 80 prosent av forbrytelsene berører folks eiendom, og det at lovbryteren blir straffet, bidrar lite til å beskytte offeret eller gi det full skadeserstatning.

«I de fleste tilfelle forekommer det meg at det eneste som offeret for — la oss si — et tyveri ønsker og folk i sin alminnelighet ønsker for å få fred i sinnet, er at offeret skal få full erstatning.

«Hvis noen stjeler 100 dollar fra meg, hjelper det meg svært lite om tyven blir satt i fengsel et år. Jeg ville mye heller ha mine 100 dollar igjen, kanskje litt mer også som betaling for det bryderi jeg har hatt.»

Hvordan mener han at dette kan ordnes hvis forbryteren ikke har noen penger? Han sier: «Den pengelense forbryter kunne sone sin straff ved å arbeide i et offentlig foretagende til han har tjent nok penger til å betale det hans forbrytelse har kostet. Den som har gjort seg skyldig i en grov forbrytelse, kan bli fratatt retten til å arbeide på prøve utenfor fengslet, men det bør forlanges av ham at han arbeider i fengslet for å betale sitt offer.»

Kunne et slikt system gjennomføres med noen av dem som er i fengsel nå? Det ser ut til det, for de fleste er ikke det en kaller forherdede forbrytere. Fengselsdirektør Bennett sa:

«En av de misforståelser som gjør seg gjeldende i forbindelse med fengslene, er at de er fulle av sadistiske mordere, desperate revolvermenn, dristige innbruddstyver og listige svindlere. De ’store kjeltringene’ utgjør imidlertid ikke flere enn én av ti . . .

«Resten er hva jeg kaller ’ulykkesmenn’, og den typiske fange har aldri tjent mer enn 50 dollar på en enkelt forbrytelse. Han er en ung biltyv som kjører av sted på leting etter sitt eldorado, eller en tosk som risikerer ti års fengsel for å få tak i ti dollar fra kassaapparatet i en snackbar.»

Stadig flere fengselsfunksjonærer er av den oppfatning at mange av disse fangene kunne ha blitt sloppet ut av fengslet uten fare for samfunnet. Noen slike fanger befinner seg i virkeligheten allerede i en «åpen fengselsanstalt», som er blitt opprettet i Norge, Sverige og noen få andre land. Disse institusjonene har ingen murer, ingen låser og ingen patruljerende, bevæpnede fangevoktere. Fangene nyter godt av visse privilegier og vender tilbake til sine rom etter endt arbeidstid. Enkelte autoriteter mener at de fleste regulære fengsler så å si kunne tømmes hvis en hadde fengsler av den ovennevnte typen og arbeidet var forbundet med erstatning til offerne. De mener at bare forherdede forbrytere ville trenge å komme i lukket fengsel.

Har et slikt system som går ut på at lovbryteren må betale erstatning i stedet for å bli satt i fengsel, noen gang vært fulgt i et helt land? Ja. Virket dette systemet? Ja, det gjorde det. Et slikt system ble fulgt i nasjonal målestokk i det gamle Israel.

Hvordan Israels lov virket

Som vi tidligere har nevnt, inneholdt ikke den lov Gud ga Israels folk, noen forskrifter om fengselsstraff. Den fastsatte andre former for straff for forbrytelser. Forbrytelser mot folks eiendom, for eksempel tyveri, hærverk eller bedrageri, ble aldri straffet med fengsling. Straffen besto i første rekke i at lovbryteren måtte gi offeret full erstatning.

Hvis en mann for eksempel stjal en okse eller en sau og dyret ble funnet hos ham, måtte han gi to okser eller to sauer igjen. Straffen besto altså i at han måtte betale tilbake dobbelt så mye som det han hadde tatt eller ødelagt. Hvis tyven allerede hadde slaktet eller solgt oksen eller sauen, måtte han gi større erstatning. For oksen måtte han gi fem okser tilbake og for sauen fire sauer. Hvis han hadde stjålet noe annet enn husdyr, måtte han gi dobbelt igjen. — 2 Mos. 22: 1—9.

Men hvordan gikk det hvis tyven ikke hadde mulighet for å erstatte det han hadde stjålet? Da ville han bli solgt som trell, og prisen ville bli betalt som erstatning. Han måtte tjene sin herre til han hadde betalt gjelden. Loven krevde imidlertid at han som trell ble behandlet på en god måte, som en lønnet arbeider. Den som ble frastjålet noe, ville således få full erstatning, og det samme ville den som kjøpte trellen, ettersom han ville få betaling i form av utført arbeid. — 2 Mos. 22: 3.

En som i vår tid overfaller en annen, blir satt i fengsel eller får betinget dom. Men offeret blir kanskje arbeidsudyktig i flere uker eller måneder. Hvem er det som betaler hans utgifter mens han er arbeidsudyktig? Det er ikke forbryteren. Noen steder har offeret ikke noen som helst inntekt og blir på den måten en byrde for samfunnet.

Men ifølge den lov som Gud ga det gamle Israel, måtte forbryteren gi offeret full erstatning for tapt arbeidstid: «Når menn kommer i trette, og den ene slår den andre med en stein eller med neven, og han ikke dør, men blir sengeliggende — . . . da skal den som slo, . . . gi ham vederlag for den tid han har tapt, og koste full legedom på ham.» — 2 Mos. 21: 18, 19.

Vi mener ikke hermed å si at nøyaktig de samme metodene kunne bli benyttet i vår forvirrede tid. Men noen av de metodene som gikk ut på at lovbryteren ga offeret erstatning, ville uten tvil være bedre enn de som går ut på å sette lovbryteren i fengsel og ikke gi offeret noen erstatning, slik tilfellet nå er.

Hva med dødsstraff?

I dag går tendensen i retning av å oppheve dødsstraffen, til og med for forherdede mordere. De skyldige blir fengslet i stedet.

Men etter noen år i fengsel kommer de ut igjen. Noen ganger begår de et nytt mord. President Pompidou fortalte for en tid siden om et tilfelle da fangene i et fransk fengsel drepte to gisler. Han fortalte i samme forbindelse om en mann som hadde drept sin hustru. Denne mannen sonte sin tid i fengslet som en «mønster»-fange. Da han ble løslatt, giftet han seg med fengslets sosialarbeider — og to år senere drepte han henne.

En annen skrøt av at han hadde myrdet 22 mennesker. Han lovte dyrt og hellig at han skulle myrde en fangevokter for at tallet skulle komme opp i 23. Mens han satt i fengsel, gjorde han alvor av sin trusel. Enda et uskyldig offer hadde måttet late livet.

Slike ting hender altfor ofte. Løslatte mordere begår nye mord. Og det hender altfor ofte at de uskyldige første offerne og de uskyldige senere offerne blir glemt i misforstått medfølelse med morderen.

Hva sa Guds lov til det gamle Israel om slike forbrytelser? De som ble funnet skyldige i mord, ble uten unntak henrettet. Dette tjente både som straff og som et eksempel til skrekk og advarsel. Og det var ingen mulighet for å unngå dødsstraffen. Det var ikke slik at én domstol kunne treffe én avgjørelse og en annen domstol en annen avgjørelse. Saken ble behandlet likt i hele landet, for de samme lovene gjaldt overalt. — 2 Mos. 12: 49.

I det gamle Israel var det således ingen mulighet for at mordere skulle bli løslatt og drepe flere uskyldige mennesker. Ettersom de skyldige på forhånd var blitt advart av den lov som viste hvor dyrebart livet er i Guds øyne, måtte de betale prisen for det de hadde gjort.

De som uforsettlig kom til å drepe noen, ble behandlet på en annen måte, men de ble heller ikke satt i fengsel. Fordi de hadde tatt liv, ble det forlangt at de en viss tid skulle oppholde seg i områder som var satt til side med tanke på dette. Der kunne de leve et normalt liv, men de måtte ikke forlate området, for da måtte de dø. De ble således pålagt restriksjoner fordi de hadde tatt liv, men de ble vist barmhjertighet fordi de ikke hadde gjort det med overlegg. — 4 Mos. 35: 6—32.

Det er også interessant å se hvordan uforbederlige forbrytere ble behandlet i Israel, selv om selve forbrytelsen ikke egentlig gjorde at de fortjente dødsstraff. Mennesker som med overlegg nektet å rette seg etter loven, og som viste seg å være uforbederlige, ble henrettet. På denne måten ble to ting oppnådd. Som det sies i 5 Mosebok 17: 12, 13: «Således [ved dødsstraff] skal du rydde det onde bort av Israel, og alt folket skal høre det og frykte og ikke mer bære seg overmodig at.»

Det ble følgelig aldri idømt fengselsstraff i det gamle Israel. Det forekom ikke der at det ble oppført kostbare fengsler, og at innbyggerne ble pålagt store skatter for å holde dem i drift. Så lenge landets herskere og innbyggere adlød disse lovene, hadde folket framgang. Men da de sluttet å respektere og håndheve disse guddommelige lovene, begynte lovløse tilstander å gjøre seg gjeldende. Til slutt sank de så dypt at hele nasjonen ble ødelagt.

En varig forbedring

Nøkkelen til en virkelig forandring er undervisning. Hva slags undervisning? Jo, undervisning som gjør en kjent med de rette normer for livsførsel, en rett moral og en rett innstilling. Hvem kan garantere at en bestemt form for undervisning er riktig og til folks beste? Bare undervisning som kommer fra Gud, kan være det.

Dette betyr ikke at vi bør vente at nasjonene i vår tid skal begynne å behandle lovbrytere på samme måte som de ble behandlet på i det gamle Israel. Ingen av nasjonene ønsker å bli styrt av Gud. Vi kan derfor ikke vente at de vil anvende Guds lover og prinsipper fullt ut. Men jo mer de nærmer seg disse lover og prinsipper, jo mer rettferdig og human kommer håndhevingen av deres lover til å bli, og jo mer effektiv vil den bli når det gjelder å forhindre forbrytelser.

Det er ikke desto mindre mulig å gjennomføre en virkelig forandring på det personlige plan, selv i denne fordervede tingenes ordning. Det finnes mennesker i vår tid som foretar en slik mental forandring at de begynner å tenke riktig og oppføre seg på en riktig måte. Hvordan foretar de denne forandringen? Ved at de gir akt på Bibelens råd: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» — Rom. 12: 2.

Til og med tidligere forbrytere har gjort dette. De har studert Guds lover, som er nedtegnet i Guds Ord, Bibelen, og er som følge av det blitt totalt forandret. Det at de har begynt å følge den levemåte som Gud anbefaler, har gjort dem til lovlydige, samfunnsnyttige borgere.

Hva ville skje hvis store menneskemengder gjorde det samme? Vi behøver ikke å være i usikkerhet hva det angår. Det er ikke bare et teoretisk spørsmål. Det finnes store menneskemengder i vår tid som gjør dette! Over 1,5 million Jehovas vitner i 207 land verden over har begynt å følge Guds overlegne lover for livsførsel. De kan bevitne at disse lovene er effektive og praktiske. Noe som beviser at de er det, er den kjensgjerning at det praktisk talt ikke forekommer forbrytelser blant Jehovas vitner som samfunn betraktet. Det er en av grunnene til at hundretusener av mennesker i de senere år har sluttet seg til dem.

Men Jehovas vitner ser realistisk på tingene. De vet at denne tingenes ordning som et hele ikke lar seg forbedre. De venter ikke at de skal kunne omvende hele verden og få alle til å følge Guds normer for oppførsel. De vet at Gud har forutsagt enden på denne lovløse tingenes ordning. Historien om hvordan han har handlet med menneskene, inneholder også denne profetiske garanti: «De onde skal utryddes, . . . De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og bo i det evinnelig.» — Sl. 37: 9, 29.

Tiden er nå snart inne til at Gud skal gjøre ende på denne ordning. Han vil da frata menneskenes regjeringer all deres makt og myndighet. (Dan. 2: 44) Deres motstridende lover vil derved forsvinne på et øyeblikk.

Deretter vil menneskene bli styrt utelukkende ved hjelp av Guds lover. Disse lovene kommer til å være rettferdige, kjærlige og ensartede. De blir ikke bare basert på prinsippene i de fullkomne lover som ble gitt til det gamle Israel, men også på kristendommens prinsipper, som Jesus framholdt. Guds overlegne normer vil bli håndhevet av en kjærlig, men bestemt og ubestikkelig regjering, Guds himmelske rike under Kristus, den regjering som de kristne har lært å be om. — Matt. 6: 10.

I denne nye ordning kommer hver eneste innbygger til å få undervisning i Guds overlegne lover. Da vil det som aldri før kunne sies at «jorden er full av Herrens kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn». (Es. 11: 9) Hva kommer resultatet til å bli? Den nye ordnings lovlydige innbyggere kommer til å «glede seg ved megen fred». — Sl. 37: 11.

Kommer det til å være noen fengsler i denne nye ordning? Nei, vi kan vente at lovovertredelser vil bli behandlet på samme måte som i det gamle Israel, uten at fengsler blir tatt i bruk. De som setter sin lit til Guds løfter og nå lever i samsvar med hans lover, vil således få oppleve den tid da fengslene blir fjernet overalt på jorden.

[Illustrasjon på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

EKSEMPLER FRA MOSELOVEN

FORBRYTELSE ERSTATNING

Stjålet en sau To sauer

Stjålet og slaktet en okse Fem okser

Uforbederlig forbryter Dødsstraff

[Bilde på side 14]

Hvilken erstatning får offeret av forbryteren?