Tre timer som snudde opp ned på livet mitt

JEG var ti år gammel da jeg fikk et luftgevær i julegave. Jeg begynte å skyte på flasker og tomme blikkbokser, men gikk raskt over til mer spennende jakt — på fugler, slanger, ja, alt som rørte seg. Jeg satte et merke på geværskjeftet for hver fugl jeg skjøt. Snart hadde jeg 18 stolte merker som viste for en ypperlig jeger jeg var.

Da hendte noe som forandret det hele. Jeg var ute på fuglejakt bak huset vårt en dag. Oppe i toppen av poppeltreet vårt så jeg en spurv. Jeg tok omhyggelig sikte og klemte varsomt på avtrekkeren. Fulltreffer! Nummer 19!

Fuglen falt ned på bakken. Jeg gikk bort og så på den og så at den hadde blod på fjærene. Den rørte på seg, og det så ut som om den så opp på meg for å si: ’Hvem gav deg rett til å ta livet mitt?’ Da den døde, falt hodet dens langsomt ned mot bakken. Det stakk meg i hjertet, og jeg begynte å gråte. Jeg løp inn til mor og fortalte henne hva som hadde skjedd, og hva jeg var sikker på at den døende fuglen hadde sagt til meg. Jeg skjøt aldri en fugl mer og satte aldri et nytt merke på geværet. Den dag i dag kan jeg fremdeles se for meg den lille flekken i fjærdrakten som var dekket av blod. Denne barndomsopplevelsen gjorde et varig inntrykk på meg og gjorde meg klar over hvor verdifullt livet er, enten det er en spurvs liv eller et menneskes liv.

Jeg ble innprentet andre verdier tidlig i livet — ærlighet, respekt for mine foresatte, moralsk sans, kjærlighet til sannheten. Jeg ble født i Memphis i Tennessee, men vokste opp i staten Illinois i en forstad til Chicago som heter Robbins. Jeg gikk i kirken i oppveksten, men de verdiene jeg fikk ved å gå i kirken som barn, kom i bakgrunnen etter som årene gikk. Jeg så ikke at disse verdiene satte sitt preg på menigheten eller diakonene eller prestene; i stedet så jeg hykleri. Og i samfunnet ble slike verdier avvist som upraktiske og ble ignorert. Men den lærdommen jeg fikk da den lille spurven ble drept — at livet er dyrebart — det var en lærdom jeg aldri glemte.

Da jeg begynte på realskolen, hadde jeg til mine foreldres store sorg sluttet å gå i kirken. Samvittigheten min ble sløvet, men jeg husker at da jeg begynte å banne — alle bannet jo — kjente jeg et stikk i samvittigheten. Etter hvert som jeg fikk dårligere omgang, begynte jeg med narkotika og hadde en umoralsk oppførsel. Bibelen sa at det ville gå slik, og jeg oppfylte det den hadde forutsagt: «Ta ikke feil! ’Dårlig selskap ødelegger gode vaner.’» — 1. Korinter 15: 33.

Men jeg ble likevel til en viss grad hemmet av en sans for hva som var rett og galt. I mitt tredje år på realskolen hadde jeg for eksempel to kamerater som jeg alltid var sammen med. Vi var på samme basketball-lag, ja, vi var sammen om alt — inntil en kveld da vi støtte på en ung kvinne. De to kameratene mine bestemte seg for å voldta henne. Hun bønnfalt dem om å la være, men da de satte i gang med det, ble hun hysterisk og skrek at de heller kunne drepe henne. Til tross for at hun gjorde motstand, voldtok de henne. Så ville de at jeg skulle krenke henne på samme måte. Fylt av vemmelse nektet jeg å være med på en slik ugjerning. De ble rasende på meg, og det endte med at de skjelte meg ut på verste måte. Den kvelden var det slutt på vennskapet vårt.

Mange år senere ble jeg klar over at det jeg hadde opplevd, var et nytt eksempel på det Bibelen sa ville skje: «Nå undrer de seg fordi dere ikke lenger løper med dem ut i denne strøm av utskeielser, og de spotter dere.» — 1. Peter 4: 4.

I mitt siste skoleår, i 1965, ble Vietnamkrigen trappet opp, og jeg måtte bestemme meg for hva jeg skulle gjøre etter eksamen. Jeg hadde ikke lyst til å bli innkalt som soldat og bli tvunget til å drepe. Jeg hadde fremdeles sterke følelser hva det å ta liv angår — enten det nå var spurvers eller menneskers liv. Jeg kunne komme fra det på en lettvint måte — ved å skaffe meg meg et idrettsstipendium på basketball-laget til et universitet. I stedet gikk jeg inn i flyvåpenet, en våpengren som ikke ville tvinge meg til å gå ut i jungelen og drepe mennesker der.

Jeg ble sendt til en avdeling av MAC (Military Airlift Command), der jeg skulle være flymekaniker i de fire årene militærtjenesten varte. Etter en førsteopplæring ble jeg sendt til CCK-basen på Taiwan. Det var i januar 1968. De fleste av mine kamerater i skvadronen hadde oppdrag som førte dem til Vietnam, Thailand, Japan og Filippinene. De kunne få alt de ønsket seg — inkludert harde stoffer som heroin og kokain. Jeg hadde begynt med narkotika på realskolen; nå begynte jeg å selge disse stoffene. Åtte måneder senere ble hele skvadronen overført til Okinawa i Japan, som da stod under amerikansk administrasjon. Vår handel med narkotika blomstret.

Skvadronsjefen gav meg en personlig invitasjon til Vietnam, så jeg kunne se hvordan landet var. Jeg tok straks imot tilbudet, på grunn av pengene og den spenningen turen kunne gi. Jeg syntes Vietnam var et vakkert land, med frodig vegetasjon og hvite sandstrender. Vietnameserne var uvanlig vennlige og gjestfrie. Det var bare å banke på døren hos dem, så inviterte de deg inn og gav deg mat. Jeg tenkte ofte: ’Hvorfor har vi denne krigen? Hvorfor blir disse menneskene slaktet ned som dyr?’ Men i Saigon så jeg så mye kriminalitet, så mye råttenskap, så mye korrupsjon og meningsløs vold! Menneskeliv var lite verdt. Jeg begynte å tvile alvorlig på om menneskeheten noen gang ville bli i stand til og villig til å leve sammen i fred og lykke.

Etter at jeg var dimittert fra flyvåpenet i slutten av juli 1970, drog jeg tilbake til min hjemby, Robbins i Illinois. Jeg fikk en jobb og prøvde å slå meg til ro, men alt hadde forandret seg. Folk og forhold var annerledes. Ja, jeg hadde også forandret meg. Hjemme var ikke hjemme lenger. Tankene kretset om Det fjerne østen, og minner som jeg ikke kunne bli kvitt. Ønsket om å vende tilbake til Østen var sterkt. Åtte måneder etter at jeg var dimittert, kjøpte jeg en enveisbillett til Okinawa i Japan.

Den første kvelden etter at jeg var kommet tilbake, drog jeg til et av mine faste tilholdssteder, en noe luguber klubb som ble kalt Tina’s Bar and Lounge. Til min store overraskelse satt en av mine gamle kompiser fra den tiden jeg drev med narkotikahandel, i baren. Vi var glad over å møtes og pønsket straks ut en plan om å smugle narkotika ut av Thailand. For å komme til Thailand gav vi oss ut for å være i det militære. Vi hadde falske identitetskort, permisjonspapirer, uniformer og så videre. På den måten kom vi fra flyplassen til Bangkok.

Der tok vi kontakt med en mann som vi på forhånd hadde avtalt å møte, og han tok oss med i en kano som var laget av en uthult trestamme, gjennom de mørke kanalene og sumpene i jungelen og ut til en isolert øy. Vi ble mottatt av en av de store kanonene innen narkotikahandelen. Han var så elskverdig og gjestfri som vert at vi ikke hadde noen mistanke om at han ville angi oss til myndighetene. Men det var nettopp det han gjorde. Det skjedde som ledd i en byttehandel, slik at myndighetene skulle lukke øynene for en del av hans ulovlige virksomhet.

Myndighetene ventet på oss på en busstasjon i Bangkok — og jeg kom bærende på en koffert med 29 kilo narkotika! Da jeg gikk inn døren til busstasjonen, følte jeg kaldt stål mot nakken. En oberst i politiet holdt en 0,38-kalibers revolver mot hodet mitt og sa svært så rolig: «Vær så vennlig ikke å prøve på noen motstand.» Vi ble arrestert og kjørt av gårde til politiets hovedkvarter.

Vi skulle møte en bekjent på Okinawa, og han skulle ha med seg tre skoesker med heroin. Ved å slå sammen det vi hadde av stoff, regnet vi med å få kontroll over narkotikahandelen på Okinawa. Han ankom med sin heroin, og da eskene kom ut på transportbåndet for bagasjen, var politiet der med en narkotikahund som snuste seg fram til heroinen. Han tapte heroinen, jeg tapte kofferten som var full av marihuana og «speed», og forretningsforetagendet vårt ble innstilt før det i det hele tatt hadde kommet i gang. Vi havnet i Klong Prem-fengslet. Der var det primitivt. Mat var det ikke mye av. Den daglige kosten bestod av små saltede fisker og ris. Det fikk vi to ganger daglig. I de to månedene jeg satt der, gikk jeg ned 45 kilo.

Mens vi satt der, kom en høy, distingvert herre på besøk. Han sa han var fra det amerikanske konsulatet, og at han gjerne ville hjelpe oss, men manglet en del opplysninger. Vi stolte ikke på ham. Etter at han hadde gått fram og tilbake en stund, røpet han at han var sjef for narkotikapolitiet for hele Sørøst-Asia-området, og at han prøvde å finne beviser for at vi smuglet narkotika ut av landet. Dagen etter kom han tilbake for å snakke med meg på tomannshånd.

«Legg nå kortene på bordet,» sa politimannen. «Hvis du ikke gjør det, skal jeg love deg at du skal få sitte og råtne opp i dette fengslet.» Dermed la jeg kortene på bordet. Jeg fortalte ham hvordan det hele forholdt seg. Så spurte han: «Hvordan ville du like å arbeide for meg som spesiell agent?» Jeg ble helt overrumplet, men til slutt gikk jeg med på å samarbeide med ham.

Etter en stund ble jeg så løslatt fra fengslet og drog tilbake til Okinawa for å begynne et nytt liv — som spesiell agent i narkotikapolitiet. Min oppgave var å inngå avtaler om kjøp av stoff for å få arrestert leverandører som stod bak narkotikahandelen. Jeg arbeidet med dette i halvannet års tid før jeg sluttet.

Senere drev min partner og jeg et vertshus som het Papa Joe’s. Barjenter arbeidet for oss som vertinner, og deres oppgave var å få de amerikanske soldatene til å kjøpe så mye brennevin som mulig. En kveld fikk jeg et spørsmål fra en mann som satt ved baren: «Du er Jimmy-san, ikke sant?»

«Jo, det er meg.»

«Du gjør det ganske bra her, ikke sant?»

«Jo, det går ålreit. Hvorfor spør du?»

«Jeg har et råd å gi deg: Vis deg ikke på gata mer. Gjør du det, skal vi ta deg og rydde deg av veien.»

Da skjønte jeg at han var narkotikaagent, og at de holdt øye med meg. Jeg visste for mye, og de gav meg beskjed om å holde meg vekk fra gaten. Det betydde ingenting for meg. Jeg var likevel ikke ute og solgte på gaten nå. Jeg hadde gjort en hel del forandringer på det nedverdigende livet jeg hadde levd.

På denne tiden prøvde jeg også å finne ut hva som var meningen med livet, ved å undersøke Østens religioner. Jeg ble snart klar over at de var like mystiske og forvirrende som kristenhetens treenighetslære.

Så en dag da jeg var alene hjemme, banket det på døren. Utenfor stod en eldre japansk kvinne. Hun smilte hyggelig til meg, men det som virkelig gjorde inntrykk på meg, var øynene hennes. De skinte. Det var som om jeg bare ut fra dem kunne se at hun var rettferdig og ren, at hun ikke var kommet for å svindle meg på noen måte. Jeg følte sterkt at jeg burde høre på henne. Jeg kunne ikke forklare det, men jeg kunne ikke ignorere det heller. Derfor bad jeg henne inn.

Det var først etter at vi hadde satt oss ved kjøkkenbordet, at jeg virkelig begynte å høre på det hun sa. Jeg hadde vært i kirken mange ganger i min ungdom, men aldri hadde jeg hørt noe som kom rett fra Bibelen, som det hun fortalte. Hun viste meg hvorfor det er så mye ondt i verden, at Satan er denne verdens gud, og at alt dette er et tegn på de siste dager. Snart skal Gud gripe inn for å gjøre ende på all ondskap og opprette en ren, ny verden, der rettferdighet skal rå. Jeg hadde ofte lurt på hvorfor vi er til, om det er noen mening med livet, noe formål med den vakre jorden vi bor på. Svarene finnes i Bibelen; de har alltid stått der. — Salme 92: 8; Forkynneren 1: 4; Jesaja 45: 18; Daniel 2: 44; 2. Korinter 4: 4; 2. Timoteus 3: 1—5, 13; 2. Peter 3: 13.

Mens hun snakket, begynte brikkene å falle på plass. Lik frø som ligger i hvile i årevis, men som spirer når de utsettes for fuktighet, hadde jeg hatt tanker om Gud som hadde ligget i dvale i lang tid. Nå fikk de plutselig liv ved at sannhetens vann fra Bibelen skylte over dem. — Efeserne 5: 26; Åpenbaringen 7: 17.

Å få leve til evig tid, ikke i en fjern himmel, men her nede på en paradisisk jord. Hele jorden som en Edens hage. En oppstandelse som vil bringe utallige millioner av døde opp fra gravene og gi dem anledning til å leve evig i dette jordiske paradiset. Ingen smerte, ingen tårer, ingen lidelse, ingen kriminalitet, ingen sykdom, ingen død — mange skriftsteder som fortalte om disse velsignelsene som skal komme under Jehovas rike med Kristus som konge, skapte strålende bilder i mitt sinn av hva Gud har i beredskap for den lydige menneskehet. — Salme 37: 10, 11, 29; Ordspråkene 2: 21, 22; Johannes 5: 28, 29; 17: 3; Åpenbaringen 21: 1, 4, 5.

For godt til å være sant? Vel, hun førte bevis ut fra Bibelen for hvert utsagn hun kom med. Mens hun snakket, ble Bibelen for første gang krystallklar, fornuftig og levende for meg. Jeg ble klar over to ting: For det første at dette var den rene sannhet fra Guds Ord, ubesmittet av de falske trosbekjennelser og læresetninger som finnes i kristenhetens kirkesamfunn; og for det andre at det ville bli nødvendig for meg å gjøre forandringer i mitt liv, så jeg kunne leve i samsvar med Guds lover og normer. — Salme 119: 105; Romerne 12: 1, 2; 1. Korinter 6: 9—11; Kolosserne 3: 9, 10.

Vi snakket sammen i tre timer — tre timer som snudde opp ned på livet mitt. Før Haruko Isegawa, som hun het, gikk sin vei, fortalte hun meg hvor jeg kunne gå på møter hos Jehovas vitner. Hun begynte også å komme hver uke for å studere Bibelen med meg. Uken etter var jeg på mitt første møte hos Jehovas vitner. Det jeg lærte, hadde en kraftig innvirkning på min tankegang og livsførsel. Jeg gjorde raske forandringer nesten over natten. For mange av de gamle vennene mine ble dette altfor mye på altfor kort tid, og de sluttet å være sammen med meg. Jeg mistet noen gamle venner, men jeg fant mange flere nye venner, akkurat som Jesus hadde lovt. (Matteus 19: 29) Ti måneder etter søster Isegawas første besøk ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. Det var den 30. august 1974.

Måneden etter reiste jeg tilbake til USA og begynte å gå i Robbins menighet i hjembyen min. Året etter besøkte jeg Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Det kalles Betel, som betyr «Guds hus». I dag er det 3000 frivillige arbeidere der, og ytterligere 1000 arbeider på Watchtower Farms lenger nord i staten New York. De besørger trykkingen av den bibelske litteraturen som blir spredt verden over. Besøket gav meg et sterkt ønske om å få tjene der, og Jehova gav meg dette store privilegium i september 1979.

Noen få måneder etter at jeg hadde kommet dit, ble en annen bror tildelt arbeid i den avdelingen jeg jobbet i. Det var noe kjent ved ham, men jeg kunne ikke akkurat si hva det var. Etter å ha blitt bedre kjent oppdaget vi at vi hadde vært på Okinawa samtidig, at vi hadde bodd i den samme boligblokken, og at begge to hadde vært narkotikaselgere. Det ble et hyggelig møte. Både han og hans kone tjener nå som spesielle heltidsforkynnere for Jehovas vitner på øygruppen Mikronesia.

I 1981 velsignet Jehova meg med en kjærlig kone, Bonnie, og vi har hatt mange rike velsignelser i den tiden vi har tjent sammen her på Betel. Jeg føler meg som salmisten kong David, som skrev følgende i Salme 23, vers 6: «Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.»

En dag leste jeg Matteus 10: 29, 31 (NW). Det fikk meg til å tenke på min barndomsopplevelse: «Selges ikke to spurver for en mynt av liten verdi? Men ikke én av dem vil falle til jorden uten deres Fars viten.» Visste Jehova om den spurven jeg drepte? Jeg følte meg lettet da jeg leste videre: «Frykt derfor ikke: dere er mer verd enn mange spurver.» — Fortalt av James Dyson.

[Uthevet tekst på side 19]

’Hvorfor blir disse menneskene slaktet ned som dyr?’

[Uthevet tekst på side 20]

Jeg følte kaldt stål mot nakken

[Uthevet tekst på side 21]

Politiet var der med en narkotikahund som snuste seg fram til heroinen

[Uthevet tekst på side 22]

Jeg følte sterkt at jeg burde høre på henne

[Bilde på side 23]

Min kone, Bonnie, og jeg