Den rolle religion har spilt i menneskenes kriger
«DET har aldri eksistert noe folk som ikke har hatt en eller annen slags religion,» heter det i oppslagsverket The World Book Encyclopedia (1970-utgaven). Samtidig skriver historikerne Will og Ariel Durant: «Krig er en av konstantene i historien.» Kan det tenkes at det finnes en forbindelse mellom disse to konstantene — krig og religion?
Krig og religion har faktisk vært uløselig knyttet til hverandre opp gjennom historien. I en bok om det gamle Egypt, en av historiens første verdensmakter, sies det: «Gudene fikk æren for enhver militær seier, og prestene som hungret etter stadig større rikdommer, ble etter hvert like ivrige som faraonene etter stadig flere utenlandske erobringer.» — Ancient Egypt av Lionel Casson.
Om Assyria, en annen av de gamle verdensmaktene, sier presten W. B. Wright: «Nasjonen var opptatt med å kjempe, og prestene var utrettelige krigshissere. De hadde sitt viktigste underhold av krigsbytte.»
Om «barbarenes Europa» skriver Gerald Simons: «Deres samfunn var enkelt i formen; det var spesielt organisert med tanke på én virksomhet — krigføring.» Og religionen var med i bildet. «Mange legender dreier seg om sverd som var bebodd av demoner, eller som virket som gudenes redskaper,» bemerker Simons videre.
Det forholdt seg på lignende måte i Romerriket, som ble ansett for å være høyt sivilisert. «Romerne ble oppdratt til krigføring,» forteller Moses Hadas i boken Imperial Rome. Når romerske soldater drog ut i krig, førte de med seg krigsbannere med sine guders symboler. I et leksikon står det: «Det var ikke uvanlig at en hærfører gav ordre til at et banner skulle kastes inn i fiendens rekker for at hans soldater skulle bli ytterligere oppglødet og oppsatt på å gjenvinne det som for dem kanskje var det helligste på jorden.»
Krig og de som kaller seg kristne
Det at kristenheten begynte å gjøre seg gjeldende i verden, forandret ikke på disse forholdene. I boken Age of Faith skriver Anne Fremantle: «Av alle de kriger menneskene har ført, har ingen vært utkjempet med større iver enn de som har vært religiøst betinget. Og av disse ’hellige kriger’ har ingen vært blodigere og mer langvarige enn de kristne korstogene i middelalderen.»
Det forholder seg merkelig nok ikke stort annerledes i vår tid. «Kamphandlinger og drap under religiøse bannere fortsetter med vedvarende voldsomhet,» het det i bladet Time. «Protestanter og katolikker i Ulster er inne i et slags håpløst perpetuum mobile med gjensidig nedslakting. Arabere og israelere står spent på randen av territoriale, kulturelle og religiøse sammenstøt.» Etniske og religiøse ulikheter har dessuten ført til uhyggelige massakrer i de tidligere jugoslaviske republikker og i asiatiske land.
Utrolig nok hender det ofte at folk som kaller seg kristne, går til krig mot mennesker av samme tro. Katolikker dreper for eksempel katolikker på slagmarkene. Den katolske historikeren E. I. Watkin erkjente: «Hvor smertelig det enn må være å innrømme det, kan vi ikke av hensyn til en falsk belæring eller av uærlig lojalitet benekte eller ignorere det historiske faktum at biskopene konsekvent har støttet alle de kriger deres lands regjering har ført. Jeg kjenner faktisk ikke et eneste tilfelle da presteskapet i et land har fordømt en krig som urettferdig . . . Uansett hva den offisielle teorien har gått ut på, har den regel de katolske biskopene har fulgt i krigstid, i praksis vært ’mitt land har alltid rett’.»
Men denne regelen er det ikke bare katolikker som følger. I en lederartikkel i den kanadiske avisen The Sun het det: «Protestantene kan på ingen måte hevde at de er upåvirket av disse splittende nasjonalistiske kreftene. Det er en svakhet ved kanskje alle religionssamfunn at kirken følger flagget. . . . Hvilken krig er noen gang blitt utkjempet uten at det er blitt påstått at Gud har stått på begge sider?»
Tydeligvis ingen! Den protestantiske presten Harry Emerson Fosdick kom med følgende erkjennelse: «Til og med i våre kirker har vi satt opp krigsbannerne . . . Med den ene munnviken har vi hyllet Fredsfyrsten, og med den andre har vi forherliget krig.» Og spaltisten Mike Royko har uttalt at de kristne aldri har hatt «skrupler ved å krige mot andre kristne». Han sa videre: «Hvis de hadde hatt det, ville de fleste av de verste krigene i Europa aldri ha vært utkjempet.» En av de mer kjente av disse krigene var trettiårskrigen i Tyskland mellom protestanter og katolikker.
Kjensgjerningene taler bare så altfor tydelig for seg selv. Religiøse krefter har støttet krigene og noen ganger til og med utløst dem. Mange har derfor spekulert på følgende spørsmål: Er Gud egentlig mer for én nasjon enn for en annen når det er krig? Tar han parti når nasjoner er i strid med hverandre? Vil det noen gang komme en tid da det ikke mer vil være krig?
[Uthevet tekst på side 3]
Romerske soldater kastet bannere med sine guders symboler inn i fiendens rekker