Religionens rolle i tidligere kriger
DEN engelske filosofen John Locke sa en gang: «Historien dreier seg nesten ikke om annet enn kamphandlinger og drap.»34 Likevel sier en autoritet: «Religionen har vært en av de sterkeste krefter i historien.»35
Hva er grunnen til at det er blitt utkjempet fryktelige kriger nesten like lenge som menneskene har levd, når religionen har øvd en slik mektig innflytelse? Hvilken rolle har religionen spilt i tidligere kriger?
Aztekerne og krig
Aztekernes religion lærte at gudene måtte tilfredsstilles ved menneskeofringer. Historikeren Victor W. von Hagen sier:
«Krig og religion var uløselig knyttet til hverandre, i det minste for aztekerne. De to begrepene hørte sammen. . . . I den hensikt å skaffe nok fanger som kunne ofres til gudene, ble det uopphørlig utkjempet småkriger.»36
I år 1486 ble over 20 000 fanger samlet til innvielsen av guden Huitzilopochtlis store pyramide. Så ble hjertet skåret ut på offerne, ett etter ett, og ofret til guden. Kan du forestille deg den redsel som disse religionsinspirerte krigene spredte blant det amerikanske folk på den tiden?
De gamle verdensriker og krig
Hvilken rolle spilte religionen i de første verdensrikene i Asia, Afrika og Europa og blant folkene der? Disse gamle nasjonene var kjent for sine mange kriger og også for sin religiøsitet. Religion og krig gikk hånd i hånd. Et oppslagsverk sier for eksempel:
«Den egyptiske religion fordømte aldri krig. Egypternes eldste kriger var kriger mellom gudene eller mellom guder og mennesker; når egyptiske konger gikk til krig, hevdet de således at de fulgte gudenes eksempel. . . . All krig var, kort sagt, moralsk riktig, ideell og overnaturlig og ble sanksjonert ved gudenes fortilfelle.»37
Det hendte at de religiøse ledere gjorde mer enn å se gjennom fingrene med eller godkjenne sitt lands kriger. Ofte oppfordret de direkte folket til å kjempe. Den nå avdøde presten W. B. Wright sier om det gamle Assyria:
«Kamphandlinger var landets inntektskilde, og prestene hisset ustanselig til krig. De fikk stort sett sitt underhold fra krigsbyttet, som de uten unntak fikk en fast prosentdel av før andre fikk noe, for denne røverslekten var usedvanlig religiøs.»38
De krigerske folkeslagene i gammel tid var svært religiøse — det er en ubestridelig kjensgjerning. De militære ledere vendte seg regelmessig til sine guder for å få hjelp. En autoritet sier: «Vi finner vanligvis at det er en av enhver guds viktigste oppgaver å hjelpe og beskytte sitt folk i krig.»39
Det var vanlig at soldatene hadde med seg faner eller standarter for sine guder når de dro ut i krigen. Disse standartene var tydeligvis emblemer eller symboler som var laget av tre eller metall. Et oppslagsverk sier:
«De romerske standarter ble voktet med religiøs ærefrykt i templene i Roma. Det var ikke uvanlig at en general ga ordre om at en standart skulle kastes inn i fiendens rekker, for å øke soldatenes kampiver under angrepet og tilskynde dem til å gjenvinne noe som for dem var kanskje det helligste på jorden.»40
Disse gamle nasjonene var naturligvis ikke kristne. Den lære som Jesus Kristus senere innførte, hadde stor virkning på menneskeheten og en gagnlig innflytelse på de virkelig troendes liv.
Men i tidens løp fant det sted store forandringer med kristendommen. I det fjerde århundre gjorde den fordervede romerske keiser Konstantin av politiske grunner kristendommen til statsreligion. Fra da av fikk den romersk-katolske kirke stor makt. Var dens religion annerledes enn andre religioner? Fremmet den freden? Representerte den sann kristendom?
Korstogene — kristenhetens «hellige kriger»
Det var i år 1095 pave Urban II kalte sammen til kirkemøtet i Clermont. Palestina hadde på den tiden falt i hendene på folk som ikke bekjente seg til kristendommen. I det som er blitt kalt «en av de mest virkningsfulle taler i historien», oppfordret derfor paven dem som var samlet i Clermont, til å gå til krig mot «hedningene» som nå hadde kontrollen over det «hellige land». Urban sa:
«Kristne krigere . . . dra ut og kjemp mot barbarene, dra ut og kjemp for at de hellige steder skal bli utfridd . . . vask deres hender i hedningenes blod. . . . bli den levende Guds soldater! Når Jesus Kristus oppfordrer dere til å forsvare ham, må dere ikke la uedle følelser holde dere hjemme.»41
På denne måten kom korstogene eller de «hellige krigene» i stand, og de fortsatte i løpet av de to etterfølgende århundrer. «Opprop om å dra på korstog gjenlød fra prekestolene i Europa,» sier én historiker.42 En annen skriver: «Biskopene gikk til sine bispedømmer og forkynte denne militære kristendom. . . . Munker ga ordre om at det skulle lages sverd. . . . Europa var nå et opprørt hav som kastet den ene bølgen etter den andre inn over syriske strender.»43
De krigene som fulgte, var så forferdelige at det nesten ikke lar seg gjøre å beskrive dem. «Alle datidens krigerske lyster fikk fritt spillerom i religionens og den rettferdige hevns navn,» sa en historiker.44 Korsfarernes gjerninger omfatter noen av de verste massakrer, plyndringer og grusomheter historien forteller om — og alt sammen ble forøvd i Kristi navn! Professor Roland H. Bainton skriver:
«Dette var en krig som ble satt i gang av kirken. . . . Korsfestelser, oppspretting av magen på dem som hadde svelget mynter, lemlestinger — Bohemund av Antiokia sendte en hel vognlast av neser og tommelfingrer som var skåret av sarasenerne, til den greske keiser — korsfarernes krøniker forteller uten skrupler om slike bedrifter. . . . Stemningen var en merkelig blanding av et barbarisk begjær etter å kjempe og kristen nidkjærhet for troens sak.»45
For et ansvar religionen har i betraktning av at den har knyttet Kristi navn til slike grusomme gjerninger!
Kriger i kristenheten
I middelalderen hendte det også at mennesker som kalte seg kristne, kjempet seg imellom, og det ofte med pavens velsignelse! Historikeren J. C. Ridpath sa om slike kriger: «Pavens godkjennelse var en viktig faktor i alle konfliktene i middelalderen, og for å få hans godkjennelse pleide de verdslige fyrstene å overby hverandre akkurat som på en markedsplass.»46
Senere, fra omkring 1517, økte kamphandlingene og drapene blant dem som bekjente seg til kristendommen, som følge av den religiøse oppstanden som førte til at protestantismen framsto. G. M. Trevelyan, professor i historie ved Cambridge skrev:
«På den tiden var det nesten utelukkende religionen som øvde noen innflytelse på det intellektuelle og moralske område, [men] . . . menneskekjærlighet inngikk på ingen måte i dens spesielle lære. Det må i sannhet innrømmes at religionen på den tiden ble forbundet med pinebenken, pelen, den brennende byen, massakreringen av kvinner og barn, hatet som aldri dør, ugjerninger som aldri kan hevnes. Størsteparten av de mentale og fysiske lidelser som Europa har gjennomgått siden barbartiden, har vært forårsaket av katolikkenes til dels vellykte kamp for å gjenvinne den del av kristenheten som hadde gjort opprør.»47
Den romersk-katolske kirke kjempet vilt for å bringe protestantene tilbake til kveen. Protestantene kjempet innbitt imot. Antwerpen ble for eksempel beleiret i 1576, og en historiebok sier: «Disse edle sendebud fra den hellige moderkirke, de spanske soldater, dro ut i kampen med disse ropene på sine lepper: ’Sankt Jakob, Spania, blod, kjøtt, ild, plyndring!’ Åtte tusen menn, kvinner og barn ble myrdet.»48
Trettiårskrigen (1618—1648) var særlig grusom. I løpet av denne krigen mistet Tyskland om lag tre fjerdedeler av sin befolkning. Augsburgs innbyggertall sank fra 80 000 til 18 000. Bare om lag en fjerdedel av befolkningen i Böhmen overlevde. Den protestantiske byen Magdeburgs fall illustrerer hvor grusom krigen var. Den tyske historikeren Friederich Schiller skriver:
«Her begynte en redselsscene som ikke lar seg beskrive på noe språk, ved noen diktning eller ved hjelp av noen penn. Hverken uskyldig barndom eller hjelpeløs, høy alder, hverken ungdom, kjønn, stilling eller skjønnhet kunne avvæpne erobrernes raseri. Hustruer ble krenket i sine menns armer, døtre ved sine foreldres føtter. Og det forsvarsløse kjønn måtte ofre både sin dyd og sitt liv.»49
Det er virkelig sant at menneskehetens historie ’nesten ikke dreier seg om annet enn kamphandlinger og drap’. Men det er også sant at religionen har vært «en av de sterkeste krefter i historien», og at det hovedsakelig er den som har vært ansvarlig for blodsutgytelsene. Holder det stikk fremdeles?
[Bilde på side 10]
Aztekerprester holder offeret mens en annen prest skjærer ut hjertet hans, som skal ofres til krigsguden (basert på en øyenvitneberetning)
[Bilde på side 11]
Korsfarerne var ansvarlige for noen av historiens verste massakrer og grusomheter — som alle ble forøvd i Kristi navn!