Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g72 22.9. s. 14–16
  • Hva er det som skjer med indianerne i Brasil?

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Hva er det som skjer med indianerne i Brasil?
  • Våkn opp! – 1972
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • På randen av utslettelse
  • Bestrebelser for å få i stand integrasjon
  • Moralske og religiøse oppfatninger
  • Kristenhetens misjonsvirksomhet
  • Forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike
  • Brasils indianere — er de utrydningstruet?
    Våkn opp! – 2007
  • Hvordan deres verden gikk tapt
    Våkn opp! – 1996
  • Et nytt budskap til en ny verden
    Våkn opp! – 1994
  • Den amerikanske urbefolkningen — en æra tar slutt
    Våkn opp! – 1996
Se mer
Våkn opp! – 1972
g72 22.9. s. 14–16

Hva er det som skjer med indianerne i Brasil?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil

ET NETTVERK av veier som er blitt bygd i det indre Brasil, har ikke bare gjort store områder i denne delen av landet tilgjengelige, men det har også brakt den indianske befolkning fram i rampelyset. De fleste av de indianere som har overlevd langt inne i jungelen, har klart å unngå større kontakt med sivilisasjonen.

Den politikk som de brasilianske myndigheter nå fører, har imidlertid til hensikt å integrere disse indianerne i det brasilianske samfunn. Det blir derfor gjort bestrebelser for å få stammene til å bosette seg i nærliggende reservater. En håper at de nye veiene vil bidra til å fremme denne integrasjonen. De som arbeider på de nye veiene, blir ledsaget av spesielle grupper som har til oppgave å gjøre seg til venns med indianerne og forsøke å hindre sammenstøt.

Blant indianerne i Brasil finner en fire større språkgrupper, nemlig tupi, aruak, karib og je. En kjent brasiliansk antropolog, Egon Schaden, sier at indianernes språk vanligvis er temmelig komplisert og tjener til å uttrykke enhver menneskelig tanke.

Men hva er det som skjer med indianerne i Brasil?

På randen av utslettelse

«Den skremmende fart indianerbefolkningen forsvinner med,» sa avisen O Estado de São Paulo, «bør hvile tungt på vår generasjons samvittighet.» For litt over 50 år siden ble indianerbefolkningen anslått til å være på én million. Regjeringsorganet FUNAI (Fundacão Nacional do Indio) har anslått at det nå finnes mellom 100 000 og 120 000 indianere. Andre kilder oppgir et så lavt tall som 50 000.

Av de nesten 500 stammer eller grupper som fantes i år 1500 e. Kr., er det kanskje 143 som har overlevd. Av disse er 57 stammer nesten utslettet. I løpet av bare de siste 50 årene har 87 stammer dødd ut.

Xetas-indianerne i staten Rio Grande do Sul er et slående eksempel på denne dramatiske nedgangen. Denne stammen består nå av bare fire menn og to ufruktbare kvinner. Akuawaasurini-stammen, som holder til ved elven Tocantins, består nå av bare 34 indianere.

Hvorfor denne nedgangen? Noen har forlatt sine stammer og giftet seg inn i landbefolkningen. Men nedgangen i antallet skyldes hovedsakelig kontakten med det siviliserte menneske og dets sykdommer, som har herjet blant indianerne. Tuberkulose, skarlagensfeber, poliomyelitt, meslinger og influensa har krevd sine offer blant dem.

For to år siden ble det foretatt en undersøkelse i forbindelse med denne nedgangen. Den viste at den hvite manns griskhet også utgjør en større årsak. Bladet O Estado meldte for eksempel at forbundsregjeringen hadde avslørt ulovlig konfiskering og salg av landområder som tilhørte indianerne. Kvegoppdrettere og jordeiere fikk ulovlig utstedt skjøter som resulterte i at indianerne ble drevet bort fra sine områder. Trass i at forbundsregjeringen grep inn for å få disse landområdene gitt tilbake til deres rettmessige eiere, mener en ifølge den siste rapporten at noen av indianerne i Brasil ikke vil overleve de neste ti år.

Bestrebelser for å få i stand integrasjon

Tidligere bestrebelser for å integrere indianerne har gitt følgende resultat: Bare omkring 15 prosent av de registrerte stammene er integrert. Mange av de andre stammene har mer eller mindre kontakt med sivilisasjonen. Men omkring 49 prosent av stammene er isolert.

Det er tydelig at det ennå må gjøres mye hvis indianerne skal bli fullt ut integrert. I denne forbindelse ble det i oktober 1970 lagt fram et forslag til en ny lov, som ennå ikke er vedtatt. Den skal beskytte indianerne mot overgrep og trekke dem inn i samfunnet. Den skal også garantere noen grunnleggende rettigheter, for eksempel at en indianer skal betraktes som en borger av landet.

Hvilke muligheter er det så for at det skal lykkes å få den avtagende indianske befolkning i Brasil integrert? Ifølge Humberto Costa Ferreira er det små sjanser for at det skal lykkes. Han skriver: «Hvis det ikke i løpet av 471 år . . . har lykkes portugisere, jesuitter, pionerer, keisere eller våre presidenter å integrere indianerne, er det forbausende naivt å ha som mål å gjøre dem sivilisert i løpet av noen måneder.» Han pekte også på noen ulemper ved en slik integrasjon. «Siviliserte» stammefolk tillegger seg for eksempel raskt «sivilisasjonens» laster: drukkenskap, prostitusjon og dovenskap, som vil resultere i en ødeleggelse av deres samfunnsstruktur.

I forbindelse med åpningen av den motorvei som går gjennom Xingu nasjonalpark, ga noen indianere uttrykk for hva de mener om spørsmålet angående integrasjon. Noen Tchucarramãe-indianere lyttet til innenriksministeren som i sin tale hyllet veien som en milepel i integrasjonen av det nasjonale område, men de mente at den ville forandre deres levemåte, og derfor foretrakk de å flytte lenger nedover elven, langt bort fra sivilisasjonen.

Noen tidligere nomadestammer har riktignok bosatt seg i visse områder hvor de lever av fiske og jordbruk, dyrker mais og maniok, lager buer og piler og dessuten halskjeder av fruktsteiner som de selger til turistene. De tjener så vidt til livets opphold.

Men det finnes andre grupper som ikke er interessert i å tilpasse seg en moderne sivilisasjon. Bladet A Fôlha de São Paulo sa: «Mange lever fortsatt i steinalderen.» Noen bruker bare pil og bue, våpen og kniver av stein og primitive leirkar. De går rundt uten klær og maler kroppen sin på forskjellige festdager. Andre, for eksempel botokuderne, deformerer sine lepper og ører med store skiver. Erigpactsá-indianerne innrømmer at de spiser menneskekjøtt, og Purukotó-indianerne spiser sine døde. Det er ingen tvil om at det vil by på store problemer å integrere disse.

Moralske og religiøse oppfatninger

Mange av indianernes moralske og religiøse oppfatninger byr også på problemer i forbindelse med deres integrasjon. Blant mange av stammene finner en for eksempel polygami, fedredyrkelse, animisme og forskjellige former for spiritisme eller demonisme. Heksedoktoren eller pajé er stammens prest, lege og veileder.

Hva indianernes moral angår, sier bladet O Glôbo om de stammene som holder til i de sentrale og nordlige områder: «Indianerne innlater seg stort sett på tilfeldige kjønnslige forbindelser.» Blant Kaiapós-indianerne og andre blir et par først betraktet som virkelig gift når kvinnen får et barn. Hvis hun ikke får barn i løpet av det første året av ekteskapet, er paret ifølge stammens lov forpliktet til å skille lag. Det kan være at mannen er steril. Det blir derfor ordnet slik at hustruen kan ha kjønnslig omgang med andre menn. Hvis hun blir gravid, kan hun bli hos sin mann. Barn som blir født med legemlige skavanker, barn av ugifte mødre og tvillinger blir vanligvis drept. Svangerskapsavbrytelser forekommer også.

Men vil kristenhetens sivilisasjon, hvor umoral og promiskuitet også er utbredt, virkelig kunne gi indianerne en bedre moral etter hvert som integrasjonen skrider framover?

Hva religion angår, sa en oppdagelsesreisende at de fleste indianerne ikke tror at det finnes en allmektig Skaper. De er hovedsakelig interessert i hvordan de skal få tak i mat. Men de tror at det finnes mange overnaturlige ånder, både gode og onde. Heksedoktoren hevder at han har makt til å blidgjøre slike ånder.

Det er stort behov for å hjelpe indianerne til å endre sin falske religiøse oppfatning og sine ubibelske moralnormer. Vil integrasjon med kristenhetens sivilisasjon virkelig være til hjelp for dem i denne henseende? Hvilke resultater har en hittil oppnådd?

Kristenhetens misjonsvirksomhet

Forskjellige autoriteter har uttalt seg angående de resultater som kristenhetens misjonærer har oppnådd blant indianerne. W. Hohenthal sier i sin bok Notes on the Shucuru Indians: «Vår tids Shucuru-indianere er katolikker i navnet, men de har bare en overfladisk kjennskap til troen.» Etnologen Darcy Ribeiro skriver at de anstrengelser som katolske og protestantiske misjonærer har gjort seg, «aldri virkelig har resultert i sann omvendelse . . . De har beholdt det viktigste av sin stammetro side om side med noen kristne allegorier.»

L. B. Horta Barbosa sa i et foredrag som han holdt ved en antropologkongress, angående jesuittenes bestrebelser: «Det finnes ingen beretning i historien om at en eneste brasiliansk stamme har antatt den katolske tro og ved hjelp av den er blitt en del av sivilisasjonen.»

I dag tillater regjeringsorganet FUNAI ikke nye misjonærer å arbeide hvor som helst blant indianerne. Det er for eksempel bare studenter, forskere og et lite antall journalister som får tillatelse til å komme inn i Xingu nasjonalpark. Hverken brasilianske eller utenlandske misjonærer får lov til å komme dit.

Forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike

Kristne heltidsforkynnere, som er Jehovas vitner, har ledet hjemmebibelstudier med siviliserte indianere i Macapá, som ligger i nærheten av ekvator, og med indianere andre steder. Noen Guarani-indianere, som bor i siviliserte samfunn, er innvigde kristne vitner for Jehova. I Autazes i Amazonas er det flere siviliserte indianere som har tatt imot Bibelens sannhet og gjort den sanne kristendom til sin levemåte.

Disse indianere var tidligere tilsluttet kristenhetens religioner, men de hadde ikke forandret sine moralnormer. De tok for eksempel ikke alvorlig Bibelens krav om å være ærlig og ha en god moral. «Men etter at de har begynt å studere Bibelen,» sa borgermesteren til et Jehovas vitne, «kan en la allting stå ved elven; det er ingen som stjeler lenger.» Og de som tidligere levde i «sedvanelovs-ekteskap», er nå lovformelig gift. Bibelens sannhet har virkelig forandret deres moralske og religiøse vaner og fått dem til å leve i samsvar med de høye normer som den sanne Gud, Jehova, har fastsatt.

I sitt forkynnelsesarbeid har Jehovas vitner også forsøkt å komme i kontakt med de indianere som holder til i jungelen. Og det gode budskap om Guds rike når inn i det indre av landet etter hvert som indianere som har lært Guds sannhet å kjenne, besøker sine stammer. Det er derfor håp om at flere vil bli i stand til å løsrive seg fra sin overtro og ta imot den bibelske sannhet som fører til evig liv i Guds rettferdige, nye ordning.

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del