Til forsvar for friheten
BOR du i et land hvor det finnes en «bill of rights» eller lignende grunnlovsmessige bestemmelser som sikrer borgernes rettigheter overfor statsmakten? Hvis du gjør det, mener du kanskje at din frihet er sikret. Men er den virkelig det? Kan du være sikker på at du alltid vil få nyte godt av de rettigheter loven garanterer?
Sett at du følte deg forpliktet til å protestere offentlig mot korrupte framgangsmåter som ble fulgt av politiske ledere der du bor. Ville du kunne benytte deg av din rett til talefrihet, eller ville du komme i klammeri med politiet? Sett at du bodde i en by hvor de fleste av innbyggerne var tilsluttet fagforeninger, men at du var imot slike foreninger. Ville du i lengre tid kunne gi uttrykk for dine synspunkter offentlig? Hva om du dro til et sted hvor det var raseproblemer, og du begynte å tale til fordel for integrering? Hvor lenge ville du få benytte deg av talefriheten?
Hvor sikre dine rettigheter er, kan du finne ut ved å prøve å håndheve dem når ditt syn er i strid med flertallets eller med makthavernes syn. Folk lar seg ofte lede av selviskhet, fordommer og andre menneskelige svakheter som påvirker deres holdning til åpenhjertige enkeltpersoner og mislikte minoriteter. Det er ikke uvanlig at lokale politikere og politistyrker ignorerer grunnlovsmessige bestemmelser når de har med slike mennesker å gjøre.
Hva ville du gjøre hvis du ble nektet rettigheter som grunnloven garanterer? Ville du forsvare dine rettigheter på en fredelig måte ved å gå rettens vei? Men hva med slike som ikke har penger til langvarige rettssaker? I de fleste tilfelle vil de sannsynligvis bli sinte og trekke den slutning at den eneste utveien er voldspregede demonstrasjoner eller væpnet opprør mot hele den bestående ordning.
Men vil de oppnå større frihet ved å ty til voldshandlinger? Sannsynligvis ikke. Vold avler vold og kan føre til at grunnlovsmessige bestemmelser blir satt ut av kraft. En regjering som kommer til makten ved revolusjon, vil sannsynligvis ikke gi sine motstandere full frihet. Selv de som hjalp den nye regjeringen til makten, vil kanskje oppdage at de har mindre frihet enn før. Menneskenes trakting etter frihet kan således gi skuffende resultater.
Det er imidlertid blitt utkjempet mange ublodige kamper til forsvar for friheten i rettssalene. Noen av dem har endt med seier for undertrykte minoriteter og har skapt presedens i historien. En av disse rettssakene bidro til å styrke friheten i Canada.
Fengslet fordi hun forkynte sannheten
Den 7. desember 1946 foretok Louise Lamb, et av Jehovas vitner i Canada, besøk i forskjellige hjem i Verdun i Quebec og snakket med folk om det håp Bibelen framholder. På den tiden var statsminister Maurice Duplessis provinsens politiske leder, en stilling han skulle komme til å ha i 16 år. Han likte ikke at mennesker som hadde en annen religion enn han, snakket med Quebecs innbyggere om religiøse spørsmål. Han gjorde derfor bruk av politiet for å frata Jehovas vitner deres tale- og religionsfrihet. Frøken Lamb var en av de mange som ble arrestert for å ha benyttet seg av disse frihetene.
Hun ble holdt fengslet week-enden over uten at det ble framført noen anklage mot henne, og uten at hun fik lov til å ringe til sine venner eller søke juridisk bistand. Det ble tatt bilde og fingeravtrykk av henne, og hun ble behandlet som en vanlig forbryter fordi hun hadde benyttet seg av friheter som lenge hadde vært holdt i hevd i Canada.
Etter at hun hadde tilbrakt week-enden i fengsel, ble det sagt til henne at hun kunne gå, men hun måtte undertegne en erklæring om at hun ikke ville anlegge sak mot den politimannen som hadde fengslet henne. Hvis hun nektet å undertegne, ville det bli anlagt straffesak mot henne. Hun nektet, og anklagen ble sendt inn. Den ble senere avvist av en domstol.
Frøken Lamb anla så sak mot politimannen for å forsvare sin tale- og religionsfrihet. Dette skulle vise seg å bli en langvarig og vanskelig kamp som til slutt endte i Canadas høyesterett. Retten ga henne medhold og sa: «Arrestasjonen og saksanlegget var fullstendig uten berettigelse og kan ikke unnskyldes, og appellanten ble holdt tilbake week-enden over på en måte som var intet mindre enn skammelig, og under forhold som må beskrives ved hjelp av det samme ordet.»
Den seier hun vant i en langvarig, juridisk kamp, ble anerkjent av professor Frank Scott i hans bok Civil Liberty and Canadian Federalism (1959) som en seier til forsvar for friheten, en seier som bidro til å gjøre demokratiske friheter sikrere for alle kanadiere. Han sa:
«Lamb-saken er bare enda et eksempel på at det blir begått lovstridige handlinger fra politiets side, men den er en del av det uhyggelige bilde som altfor ofte er blitt avslørt i Quebec i de senere år. . . . Når en leser en slik beretning, lurer en på hvor mange andre uskyldige offer det er som har fått en lignende behandling av politiet, men som ikke har hatt det mot og den støtte som skulle til for å forfølge saken fram til seier — i dette tilfelle 12 og et halvt år etter arrestasjonen. Vi burde være takknemlige for at vi her i landet har noen offer for undertrykkelse fra statens side som står fram for sine rettigheter. Deres seier er en seier for oss alle.»
Som professor Scott nevnte, har ikke alle som er blitt nektet fundamentale friheter, hatt den besluttsomhet, de økonomiske midler og den juridiske støtte som de har trengt for å kunne føre en sak fram til Høyesterett. Denne rettssaken, som ble kjempet fram til seier, er således av historisk betydning i Canada.
«Bill of rights»
Det er en alminnelig oppfatning at en «bill of rights» vil garantere rettferdighet for minoriteter. John Diefenbaker ga uttrykk for en slik oppfatning i 1960, da han var Canadas statsminister og slike grunnlovsmessige bestemmelser ble vedtatt i Canada. Han sa: «Denne loven er et viktig skritt framover. Den vil sette opp et frihetens alter som vil garantere at minoriteten ikke vil bli urettferdig behandlet av majoriteten, noe som er selve kjernen ved friheten.»
Det kan ikke være tvil om at denne «bill of rights» er til fordel for det kanadiske folk, for den gir dem et juridisk grunnlag for de friheter de setter høyt. Men er det at en slik lov eksisterer, ensbetydende med at disse frihetene automatisk vil bli respektert, og at alle vil få nyte godt av dem? Betyr det at ingen minoritet vil bli urettferdig behandlet av myndighetene noe sted? Ikke nødvendigvis. Det finnes alltid selviske embetsmenn og lett påvirkelige grupper blant offentligheten som ikke er villige til å la folk med upopulære synspunkter få nyte godt av den frihet loven tilsier. Det betyr at de som har upopulære synspunkter, blir nødt til enten å forsvare sine friheter juridisk eller å miste dem.
Kamp for friheten i De forente stater
De forente stater har hatt en «bill of rights» i 180 år, men Jehovas vitner har gjentatte ganger måttet vende seg til domstolene for å få nyte godt av den frihet denne loven garanterer. Denne loven har tilveiebrakt et juridisk grunnlag for å drive mange saker fram til De forente staters høyesterett, saker som er blitt milepeler i rettshistorien. Leon Friedman sier om dette i sin bok The Wise Minority:
«I de noen og tjue sakene som ble vunnet, fikk denne lille, svake og upopulære minoriteten i stand fundamentale forandringer med hensyn til amerikansk lov. De fastslo alle minoriteters rett til å framholde sitt budskap på gatene og i offentlige parker. Og de gjorde det klart at myndighetene ikke kunne tvinge sine borgere til på en åpenlys måte å gi uttrykk for lydighet eller lojalitet. Disse presedensene rykte den politiske frihet i dette landet flere hakk framover.»
Professor Milton R. Konvitz gir uttrykk for det samme syn i sin bok Fundamental Liberties of a Free People:
«Jehovas vitner ble perfekte prøvekluter da en skulle finne ut hvor langt de friheter som ble fastslått i første tilleggsbestemmelse, gikk. De ble anklaget for ’overdrivelse og misbruk’. Fra og med 1938 skaffet de Høyesterett en lang rekke saker hvor forskjellige trekk ved disse friheter ble nøye gransket. Resultatet har i det store og hele vært at det er blitt skapt presedenser som har styrket grunnlaget for og rekkevidden av religionsfriheten og ikke minst talefriheten, trykkefriheten og forsamlingsfriheten.»
Selv om disse kampene som Jehovas vitner har ført for domstolene, har bidratt mye til å sikre grunnlovsmessige friheter i De forente stater, hender det fortsatt at det oppstår situasjoner hvor disse frihetene blir truet. Et eksempel av nyere dato er en lov som ble vedtatt i 1971 av Representantenes hus i Pennsylvania. Denne loven påbød at barn på offentlige skoler skulle hilse flagget, og gjorde ikke noe unntak for elever som finner at det å hilse et hvilket som helst flagg strider mot deres samvittighet. Denne loven truer i virkeligheten skolebarnas religionsfrihet.
Ettersom flagghilsen har med patriotisme å gjøre, er det mange som blir oppbrakt når de hører at noen ikke vil hilse flagget. Men bør ikke en minoritet ha frihet til å avholde seg fra å gjøre noe som strider imot dens religiøse oppfatning og dens samvittighet, selv om flertallet har et annet syn? Vil ikke det å respektere en minoritets religion og samvittighet være det samme som å vise verdsettelse av de friheter flagget står for?
Philadelphia-avisen Inquirer sa følgende om denne loven i en lederartikkel i nummeret for 16. juni 1971:
«Loven er i første rekke grunnlovsstridig. Lignende lover om tvungen flagghilsen er blitt opphevet gang på gang av den amerikanske høyesterett. Dette ble på den mest fremtredende måte gjort i saken mellom West Virginia State Board of Education og Barnette i 1943, da nå avdøde dommer Robert Jackson med stor veltalenhet ga uttrykk for sitt syn:
«’Hvis det i vår forvaltning overhodet finnes noe som kan kalles urokkelig, så er det det at ingen offentlig myndighet, det være seg overordnet eller underordnet, kan foreskrive hva som skal være normen på det politiske, nasjonale eller religiøse område eller i andre skjønnsspørsmål eller tvinge borgerne til ved ord eller handling å gi uttrykk for tro på denne.’»
Lovgiverne i Representantenes hus i Pennsylvania er sikkert oppriktige i sitt ønske om å lære skolebarna å være patriotiske, men det er ikke desto mindre en kjensgjerning at de har ignorert grunnlovens bestemmelser om religionsfrihet. Avisen sa videre i sin lederartikkel:
«Og patriotismen kan så visst ikke bli fremmet når lovgivende forsamlinger selv trosser grunnloven. Det striden dreier seg om, er enkelt, sa representanten Ray Hovis: ’Det er hvorvidt denne lovgivende forsamling ønsker å gjøre noe som i virkeligheten er et uttrykk for sivil ulydighet, fordi den ikke liker den nåværende grunnlovsbestemmelse om flagghilsen.’»
Den amerikanske «bill of rights» gir en person rett til å gi uttrykk for det han tror på, men den gir ham også rett til å avholde seg fra å gi uttrykk for at han støtter noe han ikke tror på. Professor Konvitz sier om dette i sin bok Fundamental Liberties of a Free People:
«Friheten til ikke å tale, til ikke å gi uttrykk for sine oppfatninger, kan være viktigere enn friheten til å tale, ettersom det å gi uttrykk for oppfatninger som en ikke har, kan gjøre større vold på samvittigheten enn det å unnlate å gi uttrykk for oppfatninger som en har.»
På steder hvor nasjonalismen gjør seg sterkt gjeldende, er det ofte en tendens til å vente at alle skal tale og handle på samme måte som flertallet, uten å ta hensyn til den enkeltes samvittighet og religiøse oppfatning. Dette er en form for tankekontroll som under visse regjeringsformer er svært ytterliggående. Men når en regjering roser seg av de friheter den gir sitt folk, hvorfor skulle da de som har makten, prøve å tvinge minoriteter til å gjøre noe som strider mot deres samvittighet? Er ikke det inkonsekvent når de i sin patriotisme hevder at det er frihet for alle?
Selv i demokratiske land er det vanskelig å gjennomføre full frihet for alle. Som oftest blir en som skiller seg ut fra flertallet i visse spørsmål, nødt til å forsvare sine grunnlovsmessige rettigheter. Han kan naturligvis gjøre det på en fredelig måte i retten, men det betyr ikke nødvendigvis at han vil vinne sin sak. Dommerne er i likhet med alle andre ufullkomne og lar seg påvirke av personlige interesser og følelser og kan bedømme tingene på en gal måte. Selv de høyeste domstoler i forskjellige land har måttet omstøte dommer de tidligere har avsagt, fordi de er blitt klar over at de ikke har vært riktige. Et klassisk eksempel på dette har vi i at De forente staters høyesterett omstøtte den kjennelse den hadde avsagt i flagghilsningssaken Minersville Scool District mot Gobitis i Pennsylvania 3. juni 1940 (310 U. S. 586), en kjennelse som hadde gjort at Jehovas vitner ble utsatt for voldshandlinger over hele landet.
Selv om Jehovas vitner i årenes løp har skapt mange juridiske presedenser ved sine kamper til forsvar for friheten, er minoritetenes friheter fremdeles ikke absolutt sikre. Så lenge ufullkomne mennesker har myndighet over andre mennesker, kan vi vente at det vil skje urettferdige ting. Selv om folk i Canada og i De forente stater har hatt gagn av de rettskjennelser som er blitt avsagt til fordel for Jehovas vitner, fortsetter således kampen for å forsvare friheten.
Frihet for alle
Forholdene kommer til å bli bedre, men det vil gjøre det nødvendig at tenkemåten og synet på moralske verdier blir totalt forandret. Mennesker overalt på jorden må framelske en grunnleggende kjærlighet til sine medmennesker og medfølelse med dem. Det er nøyaktig dette Bibelen påpeker når den sier: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 39) Men hvordan kan en slik forandring komme i stand?
Det eneste håp vi kan ha om at en slik nødvendig forandring skal finne sted, finner vi i Bibelens løfte om at Guds regjering snart skal begynne å herske over jorden med rett og rettferdighet. Under dette guddommelige styre vil friheten ikke lenger bli truet av fordommer, ubeherskede følelser, hat, misforståelser, urettferdighet og menneskelige feilvurderinger. Denne regjering kommer ikke til å bære preg av de mange ufullkommenheter, personlige feil og selviske interesser som menneskelagde regjeringer bærer preg av. Når hele menneskeheten blir underlagt Guds rikes rettferdige styre, kommer aldri noen til å måtte kjempe for å forsvare de friheter som rettmessig tilkommer dem.