Et blikk på Canadas nye grunnlov

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

«ENDELIG helt kanadisk,» sa taleren. En folkemengde på 30 000 gav sitt hjertelige bifall. Taleren? Dronning Elizabeth II av England. Folkemengden? De som var samlet i Ottawa, hovedstaden i Canada, den 17. april 1982 for å høre proklamasjonen av den nye grunnloven. Ja, i 1982 fikk Canada endelig sin egen grunnlov!

Men har ikke Canada vært et selvstyrt land i over 100 år? Hvorfor tok det så lang tid før det fikk en grunnlov? Gode spørsmål. For å forstå dette må vi ta et kort tilbakeblikk på Canadas historie og se hvordan Canada (i en forstand) en tid kom til å være et land uten egen grunnlov.

Hvorfor ble det nødvendig med en grunnlov?

Canada ble dannet som en nasjon i 1867, da flere britiske kolonier nord for Amerikas forente stater inngikk forbund og bad det britiske parlament om å erklære landet et land i rettslig forstand. Det ble gjort i The British North America Act. Ettersom dette var en lov som det britiske parlament hadde vedtatt, kunne endringer som det ville bli nødvendig å gjøre i framtiden, bare gjennomføres av Underhuset og Overhuset.

Det var vanligvis ikke noe problem å få endringene igjennom. Men det at dette grunnleggende dokumentet var et «fremmed» lands lov, ble med tiden «ikke godt nok», ifølge enkelte kanadiere. Kanadierne mente at denne loven burde tas med hjem til Canada, og at de skulle kunne endre den der. De hadde også andre grunner for å ønske seg en ny lov.

Den grunnloven Canada hadde, var en kombinasjon av mange tusen lover og hevdvunne regler som var blitt utformet i årenes løp, i tillegg til den store lovsamlingen landet hadde arvet fra England. Den britiske lovsamlingen inneholder frihetsbrevet Magna Carta, som ble vedtatt i 1215. Det er Englands første lov, og den begrenser monarkens myndighet. Grunnleggerne av De forente stater tok utgangspunkt i Magna Carta da de utformet sin grunnlov, for å inkludere fundamentale rettigheter som skulle beskytte alle borgere. Domstolene kan derfor avgjøre saker på grunnlag av de alminnelige prinsippene i de grunnlovsmessige bestemmelsene som sikrer borgernes rettigheter (Bill of Rights). Canada hadde ingen slike uttalte garantier.

En kanadisk lov om menneskerettighetene

Men kanadiernes ønske om en slik lov kom tydelig til uttrykk i 1949, da Jehovas vitner lot sirkulere en anmodning om en kanadisk lov som ville sikre borgernes rettigheter. Det året ble Parlamentet forelagt over 625 000 navn på personer som følte at alle kanadieres frihet ble truet når de så hvordan Jehovas vitner i provinsen Quebec ble overøst med skjellsord. De mente at løsningen bestod i å sørge for at alle fikk sikret sine fundamentale rettigheter i grunnloven.

Den 10. august 1960 ble den kanadiske loven om menneskerettighetene vedtatt. Den hadde ikke den styrke mange kanadiere hadde håpet på. Professor Bora Laskin (senere Canadas høyesterettsjustitiarius) beskrev loven som «skuffende i sin måte å gripe saken an på, unødvendig begrenset i sin anvendelse og virkningsløs i sitt innhold». Kanadierne kunne ikke endre sin grunnlov, og de var dessuten med rette bekymret for at det ikke ville bli gjort noe for å verne om deres borgerfriheter.

Dette betyr ikke at de ikke hadde noen friheter. I årenes løp hadde høyesterett på en dyktig måte avsagt kjennelser til fordel for religions-, forsamlings- og tale- og pressefriheten. De fleste av sakene hadde dreid seg om Jehovas vitners friheter, men de hadde fått betydning for alle kanadiere. En sak som er blitt en milepæl i kanadisk rettshistorie, er for eksempel Saumur kontra Quebec. Den gjaldt et av Jehovas vitner, og da dommeren Rand avsa kjennelsen, sa han: «Talefriheten, religionsfriheten og en persons ukrenkelighet er opprinnelige friheter som samtidig er de nødvendige trekk og særpreg ved menneskenes selvutfoldelse og de viktigste forutsetningene for at de skal kunne leve i et samfunn med en rettsorden.»

For å forsikre seg om at det ikke kunne vedtas noen lov som krenket slike rettigheter, følte man at det var nødvendig å «forankre» dem i grunnloven. Som tidligere statsminister Pierre Trudeau påpekte: «Som en grunnlovsmessig bestemmelse vil den ikke bare være en vanlig lov, men . . . en rettsregel som må følges når det lages lover. Ved å garantere at visse rettigheter ikke vil krenkes, vil den begrense styresmaktenes myndighet og vil underkjenne alminnelig regjeringshandling — selv lover som er vedtatt på rette måte — som krenker disse rettighetene.»

Hva grunnloven inneholder

Hva inneholder grunnloven? De 34 første paragrafene står oppført under «Kanadisk lov om rettigheter og friheter» og dekker slike grunnleggende friheter som «a) samvittighets- og religionsfrihet; b) tanke-, tros-, menings- og ytringsfrihet, deriblant pressefrihet og frihet til å benytte seg av andre meddelelsesmidler; c) frihet til å delta i fredelige møter; og d) organisasjonsfrihet». Resten av loven behandler urbefolkningens status, oppveiingen av regionale motsetninger og grunnlovsmessige tilføyelser.

Noen er bekymret over de tilleggsparagrafene som begrenser noen av frihetene, eller som tillater provinser å ha lover som ikke behøver å være i overensstemmelse med loven om menneskerettighetene. Den amerikanske menneskerettighetsloven har ingen slike begrensninger. Bare tiden vil vise hvilke følger disse tilleggsbestemmelsene vil få for viktige rettigheter og friheter.

Vidtrekkende følger

I de tre årene som har gått siden grunnloven ble kunngjort i 1982, har den fått vidtrekkende følger. Over 1000 kjennelser i forbindelse med menneskerettighetsloven er blitt avsagt ved de lavere domstoler. Dette har stort sett vært saker som har dreid seg om tekniske spørsmål i forbindelse med kriminalloven, og noen prosedyremessige saker. Fordi det tar så lang tid før en appell når en høyere domstol, er det bare én slik sak som er blitt behandlet i høyesterett, og den var ikke av avgjørende betydning.

Kanadierne fortjener ros for at de ønsker å grunnlegge sitt samfunn på rettferdige prinsipper «som anerkjenner Guds overhøyhet». Det er å håpe at de ivrig vil følge bestemmelsene i sin grunnlov. Som en kanadisk advokat og ekspert på borgerfriheter sa til oss i et intervju: «Ingen lov er sterkere enn de midlene den blir håndhevet ved hjelp av, og disse midlene er bare det folket vil tillate.» Kanadierne må derfor nå være våkne for å følge menneskerettighetsloven i den nye kanadiske grunnloven.

[Uthevet tekst på side 15]

«Ingen lov er sterkere enn de midlene den blir håndhevet ved hjelp av, og disse midlene er bare det folket vil tillate»