Hvem har de største fordelene av «Den grønne revolusjon»?

HVA tenker folk i sin alminnelighet når de leser om hvordan «Den grønne revolusjon» har ført til en slik oppsiktsvekkende økning i avlingene? De tenker vanligvis at da kan flere og flere sultne mennesker få mat, og at det således blir færre som sulter.

Er det slik det forholder seg? Dessverre er det ikke det. Det er ikke de som trenger det mest, som har de største fordelene av denne utviklingen. En kan forstå hvorfor det er slik, når landbruksekspertene forklarer hva som må gjøres for at en skal få en slik økning i avlingene.

For det første, sier professor i virologi ved Indiana universitet Dean Frazer, gir de nye kornsortene bare økte avlinger «når det blir anvendt store mengder- kunstgjødsel». Det må derfor være adgang til kunstgjødsel. Men i utviklingslandene finnes det ikke alltid rikelig med kunstgjødsel.

Selv der hvor det finnes kunstgjødsel, må bøndene ha råd til å kjøpe den. De fleste bønder i de fattige land er selv fattige. Det er derfor ikke de bønder som lider mest under sult og fattigdom, men de som allerede sitter godt i det, og som har råd til å kjøpe kunstgjødsel, som høster de største fordelene.

En enda større nødvendighet

Det kreves også noe annet, som er enda viktigere enn kunstgjødsel. I boken India’s Green Revolution sier forfatteren F. R. Frankel: «En vellykket dyrking av dverghveten avhenger enda mer av en sikker vanntilførsel. Kunstig vanning til bestemte tider i plantens vekstperiode er av avgjørende betydning hvis en skal oppnå den størst mulige avkastning.» Og ris trenger enda mer vann enn hvete.

Kunstig vanning er ikke det samme som nedbør. De nye kornsortene kan ikke være avhengig av usikre nedbørmengder; de krever regelmessig vanning. Det er derfor nødvendig å ha en tilstrekkelig vanntilførsel. Dette overrislingsvann kunne bli ledet fra elver ved hjelp av kanaler. Men i de fattige land er det som oftest ikke blitt bygd slike kanaler. I de fleste tilfelle kreves det pumper for å få grunnvannet opp til overflaten.

Alt dette bringer også teknologien inn i bildet. Det kreves maskiner til å grave kanaler og fabrikker til å lage pumper. Frankel sier videre: «De nye hvetesortene krever dessuten mer avansert landbruksutstyr hvis en skal kunne oppnå størst mulige avlinger. De krever bedre ploger og harver til utjevning av jorden [ellers vil ikke kunstig vanning være praktisk anvendelig], kunstgjødselspredere og såmaskiner, slik at kornet kan bli sådd med den rette avstand og i den rette dybde, og utstyr til plantebeskyttelsesmidler for å hindre rustsopp og andre sykdommer.»

Hvem er i stand til å skaffe seg alt dette? Det er igjen de bønder som allerede er velstående.

Legg merke til at det er nødvendig med utstyr til plantebeskyttelsesmidler. Det betyr at det blir brukt pesticider for å beskytte de nye kornsortene. Dette koster ikke bare penger, men det er også forurensende. Den utstrakte bruk av slike midler blir imidlertid begrunnet med at det er det minste av to onder. En mener at en som er sulten, ikke bekymrer seg for de skader pesticidene kan føre til på lang sikt. Det han ønsker, er å få mat i magen. Men det er ikke til å unngå at prisen må betales senere.

U.S. News & World Report sa i forbindelse med disse kravene: «De nye kornsortene kan ikke i seg selv revolusjonere jordbruket. Deres genetiske muligheter kan ikke fullt ut bli realisert uten kunstig vanning og rikelig med kunstgjødsel og pesticider.» Alt dette koster penger. Og det er ikke de fattige og sultne som har disse pengene.

Ujevnt fordelt

På grunn av slike ting som er nevnt her, sier boken India’s Green Revolution: «Fordelene ved den nye teknologi har vært svært ujevnt fordelt.»

Denne uttalelsen blir støttet i boken The Survival Equation, som sier følgende:

«En må si at revolusjonen er svært ’selektiv’, . . . En behøver bare å tenke på at tre fjerdedeler av de oppdyrkede områder i India ikke blir kunstig vannet, og at ’tørt’ landbruk er det mest utbredte. Hvis ikke det har skjedd av andre grunner, er store deler av landet overhodet ikke blitt berørt av omskapningen, og tilsvarende like store deler kan bare skryte av å ha ’små øyer innimellom’. . . .

«Den grønne revolusjon berører de få i stedet for de mange. Dette er ikke bare på grunn av miljømessige forhold, men fordi de fleste av bøndene mangler midler . . . Det å vente på å få del i den og likevel ikke oppnå noe skaper muligheter for forstyrrende sosiale, økonomiske og politiske problemer. Og dette er baksiden av medaljen i en hvilken som helst vurdering av forløpet av Den grønne revolusjon.»

Det er nok så at de samlede avlinger og inntekter kan øke, men de blir ikke jevnt fordelt. I to av Indias større hveteproduserende områder, Bihar og Uttar Pradesh, er for eksempel anslagsvis 80 prosent av alle gårdsbrukene på under 32 mål. Dette betyr at bøndene vanligvis ikke har midler til å utnytte fordelene ved den nye teknologi. Det er derfor en forholdsvis liten del av dem som virkelig har behov for hjelp, som nyter godt av den. Det sies at i hele India er det 185 millioner mennesker som bor på gårdsbruk som er på under 20 mål.

I mange fattige land er det dessuten bønder som ikke selv eier gårdsbrukene, men som forpakter dem. Og i løpet av de siste årene har grunnverdien steget. I nærheten av områder hvor «Den grønne revolusjon» har gjort seg gjeldende, er grunnverdien noen steder blitt tre-, fire- eller femdoblet. Som følge av dette har leien steget voldsomt og gjort det enda vanskeligere for de bønder som forpakter jord. Noen av jordeierne har dessuten forstått hvilke fortjenester de kan oppnå ved å dyrke de nye kornsortene, og har derfor bestemt seg for selv å dyrke jorden. De driver forpakterne bort fra jorden og gjør dem til jordløse arbeidere.

Antallet av jordløse arbeidere i landdistriktene er kolossalt. Bare i India sies det å være over 100 millioner mennesker som ikke eier jord. Dette tallet kommer i tillegg til de millioner av fattige som er stuvet sammen i byene.

Disse jordløse arbeiderne i India utgjør sammen med de 185 millioner som driver gårdsbruk på under 20 mål, nesten 300 millioner mennesker. Dette utgjør majoriteten av Indias landbefolkning. Og de fleste av dem lever i den ytterste fattigdom. Deres gjennomsnittlige inntekt sies å være bare 200 rupier (omkring 240 kroner) pr. person pr. år.

Hva har dette resultert i? India’s Green Revolution sier at dette har «i virkeligheten ført til en fullstendig forverring av de økonomiske forhold» for de fattige. En økonom skriver i The Survival Equation at ’de rike blir rikere, men de fattige fattigere’.

Det er således nettopp de mennesker som «Den grønne revolusjon» skulle hjelpe, som blir hjulpet minst. Og i utviklingslandene i verden i dag er dette et svært omfattende problem.

«Den grønne revolusjon» kan bli «rød»

Omfanget av problemet framgår av de ordene som Indias statsminister, Indira Gandhi, uttalte da hun henvendte seg til statsrådene for alle Indias stater. Hun sa: «Den advarsel som ligger i tiden, er at hvis ikke ’Den grønne revolusjon’ blir ledsaget av en revolusjon som er basert på sosial rettferdighet, kan det hende at ’Den grønne revolusjon’ ikke fortsetter å være grønn.»

Det ligger i dette at den kan bli «rød», det vil si kommunistisk, som en reaksjon mot fortsatt fattigdom, sult og urettferdighet. Det har skjedd før der hvor de fattige har sett at deres situasjon stadig er blitt forverret, mens andre, særlig de velstående, har nytt godt av ny teknologi.

En bør ikke trekke den slutning at dette er et isolert tilfelle som bare forekommer i ett land. Det er regelen snarere enn unntagelsen. En offentlig embetsmann for jordbruket i Colombia sa til gjestene ved en ernæringskonferanse i dette landet: «’Den grønne revolusjon’ går utenom folket, de mennesker som trenger den mest. Den utvider kløften mellom ’dem som har’, og ’dem som ikke har’.»

Et australsk blad, The Bulletin, som kommer ut en gang i uken, sa: «Det at næringsmiddelproduksjonen ikke greier å overstige befolkningstallet, er ikke først og fremst et landbruksmessig problem, men et økonomisk problem. Faktum er at de store masser er for fattige til å kjøpe de bedre næringsmidler de trenger, selv om disse er tilgjengelige.» Og dette er til en viss grad også tilfelle i De forente stater, hvor regjeringen betaler bøndene for å unnlate å dyrke jorden, samtidig som det finnes millioner av underernærte amerikanere, som ikke har råd til å kjøpe den mat de trenger for å bevare en god helse.

Generaldirektøren for De forente nasjoners organisasjon for ernæring og landbruk, A. H. Boerma, oppsummerer denne situasjonen i en nyere rapport. Han sier: «Distribueringen av den økte avkastning i landbruket er nærmest blitt mer ujevn, med det resultat at det samlede antall sultne og underernærte mennesker har økt i årenes løp.»

[Bilde på side 8]

Boken «India’s Green Revolution» sier at bare en minoritet av befolkningen nyter godt av «Den grønne revolusjon», og at de fleste av de fattige blir enda fattigere