Hva har skjedd med «Den grønne revolusjon»?
FOR nesten 40 år siden begynte jordbrukseksperter å gjøre forsøk med nye hvetesorter. Disse plantedyrkerne forsøkte å få større avlinger uten å øke arealet, og det klarte de også.
I de årene som har gått siden den gang, har resultatene av deres anstrengelser ført til at en også har gjort forsøk med ris. Store områder i Sentral- og Sør-Amerika og i Asia ble beplantet med disse nye hvete- og rissortene. Avlingene økte oppsiktsvekkende. Noen trodde derfor at dette var løsningen på noe av verdens matmangel.
Hva skjedde så?
For en tid siden fikk den framstående jordbrukseksperten Lester Brown dette spørsmålet: «Hva er det egentlig som har skjedd med ’Den grønne revolusjon’, som en mente skulle gjøre slutt på hungersnøden?» Han svarte: «Det var aldri meningen at ’Den grønne revolusjon’ skulle løse matproblemet — en ønsket bare å kjøpe tid for å få befolkningstilveksten under kontroll. . . . det finnes ikke noen jordbruksteknologi som kan holde tritt med denne veksten.»
«Den grønne revolusjon» førte således til en viss økning i matvareproduksjonen. Men den ble for en stor del overskygget av den kolossale befolkningstilvekst som fant sted i mellomtiden.
«Den grønne revolusjon» har dessuten en akilleshæl, et sårbart punkt. Hva består denne svakheten i? I det forhold at grunnlaget for større avlinger er en langt mer omfattende bruk av kunstgjødsel, plantevernmidler og kunstig vanning og en større mekanisering av jordbruket. Som det ble vist i den forrige artikkelen, er mye av dette basert på tilgangen på olje og bensin, som en må ha for å kunne bruke traktorene og de andre maskinene og for å kunne produsere den kunstgjødsel og de kjemikalier «Den grønne revolusjon» er basert på.
Det er ikke bare slik at energimangelen nå er merkbar, men prisen på olje har steget enormt. Nettopp de landene som har mest behov for mat, har minst råd til å kjøpe oljen, som «Den grønne revolusjon» er avhengig av, og er derfor dårligst stilt.
Bladet Time kommenterte dette før den ytterligere stigning i oljeprisene som fant sted for en tid siden. Vi leser:
«Nå betaler de en pris som utgjør en økning i OPEC-prisene på 1600 prosent siden 1970; de kan ikke klare seg uten oljen; men de har ikke råd til å kjøpe den.
En representant for De forente nasjoners organisasjon for ernæring og landbruk innrømmer: ’Den fyren som var opplyst nok til å følge vårt råd og kjøpe maskiner og kunstgjødsel, er kommet i knipe, mens den bonden som beholdt sin vannbøffel, er langt bedre stilt.’»
Et annet paradoks i de fattige landene er at det vanligvis bare er de rike jordbrukerne som har råd til å kjøpe det nye tekniske utstyret som må til for at «Den grønne revolusjon» skal bli en suksess. Den fattige bonden, som har størst behov for å øke matvareproduksjonen, har ikke råd til å kjøpe dette utstyret.
Noe som gjør situasjonen enda mer komplisert, er det at de fleste av jordens fire milliarder mennesker er fattige. Selv om den økte matvareproduksjonen kunne holde tritt med befolkningsøkningen, ville derfor disse fattige menneskene ikke ha råd til å kjøpe skikkelig mat.
Et nytt gjennombrudd?
Vil en eller annen dramatisk ny utvikling i matvareproduksjonen rette opp situasjonen? Ekspertene er pessimistiske.
Tidsskriftet Monthly Letter, som blir utgitt av The Royal Bank of Canada, sier: «Selv om ’Den grønne revolusjon’ har gjort underverker, er det ingen som innbiller seg at den utgjør hele løsningen på det matproblemet menneskeheten nå står overfor.» Det tilføyer: «En kan ikke vente at vitenskapen skal gjøre jobben alene.»
U.S. News & World Report spurte Lester Brown: «Er det grunn til å håpe på noen nye gjennombrudd som på en dramatisk måte kan øke matvareforrådene i framtiden?» Han svarte:
«Jeg skulle ønske at jeg kunne si ja, men utsiktene taler imot det.
Når en ser på det som nå er på planleggingsstadiet, er det vanskelig å finne noe som skulle kunne føre til en økning i produksjonen av det slag som vi har hatt siden den annen verdenskrig — en økning som skyldes slike ting som krysning av kornsorter, den enorme utviklingen i bruken av kunstgjødsel, den hurtige utbyggingen av vanningsanlegg og frembringelsen av hvete- og rissorter som gir stor avkastning.»
Betyr dette at det ikke finnes noen løsning på problemet? På ingen måte. Det finnes en løsning som vi kan se fram til, og som vil vise seg å være fullt ut tilfredsstillende. Men kan noen i mellomtiden lære av å få vite hva andre bruker til føde?