Jeg var nonne

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Belgia

«JEG vil bli nonne, slik at jeg alltid kan tilhøre Jesus. Bare han skal telle i mitt liv.» Denne beslutningen ble fattet av en liten sju år gammel pike en dag i 1916 etter at hun hadde deltatt i nattverden.

Ja, så ung var jeg. Mine foreldre var fromme katolikker, og jeg ble født i Neufchâteau i Belgia 28. august 1909. Helt fra min tidligste barndom hadde jeg et slikt ønske.

Jeg hadde hele tiden mitt mål i tankene, og jeg fant stor glede i å be, i å bringe små offer og i å tjene andre. Hvor mange timer jeg tilbrakte i bønn i kirken i Neufchâteau! Hver kveld når kirkeklokkene ringte, sluttet jeg meg til noen andre i menigheten og framsa rosenkransen under ledelse av presten.

På den tiden pleide jeg faktisk å framsi hele 11 rosenkranser om dagen! Messen og nattverden var dagligdagse seremonier for meg. Når jeg hadde ferie, pleide jeg å overvære flere messer om dagen, og etter hver messe ba jeg lange takkebønner.

Da jeg hadde fullført to år av min lærerutdannelse, gikk jeg en ettermiddag i sommerferien ut i skogen ved Neufchâteau for å meditere. Jeg husker fremdeles hvordan jeg lå i gresset og leste om igjen boken om den unge Theresia av Lisieuxs liv. Jeg ville gjerne være lik henne, for jeg syntes at hun hadde dyp og inderlig kjærlighet til Jesus. Jeg var fast bestemt på å bli en hengiven nonne, en elsket brud for Jesus, koste hva det koste ville.

En dag i august 1926, etter at jeg hadde tilbrakt mange timer i bønn på kne med armene utstrakt som på et kors, ventet jeg på at far og mor skulle komme hjem. Da de kom, fortalte jeg dem om min beslutning. «Far», sa jeg, «jeg er lei for det hvis jeg gjør deg ulykkelig, men Gud har kalt meg til klostret.» «Mitt barn,» sa far, «du er så ung enda. Tenk nøye over hva du vil gjøre.» Jeg svarte: «Men far, jeg har tenkt på dette i over ti år.» Vi hadde en lang samtale, og han avsluttet med å si: «Mitt barn, hvis det er Guds vilje, skal ikke jeg legge hindringer i veien for deg. Du har mitt samtykke.»

Jeg drar hjemmefra

Presten sendte brev med forespørsel til Dames Louise institutt, og jeg ble bedt om å komme til Louvain til et intervju. Jeg dro 5. september 1926. Mor ble med. Vi ble mottatt av instituttets grunnlegger, Dame Louise, som var strålende, imøtekommende og vennlig, trass i at hun var sengeliggende på grunn av sykdom.

Da mor nevnte at jeg fremdeles hadde to års skolegang igjen, og spurte om det kanskje ville være best at jeg først gjorde ferdig skolen, svarte Dame Louise: «Nei, hun må begynne med en gang. Vi skal sørge for at hun fullfører sin utdannelse hos oss.» Det løftet ble dessverre ikke respektert.

Den datoen jeg skulle begynne, ble fastsatt til 16. september 1926. Den dagen hadde vi allerede planlagt å reise til Lourdes, så mor spurte: «Lar det seg ikke gjøre å utsette denne datoen, i betraktning av at vi skal foreta en pilegrimsreise til Lourdes?» «Nei,» lød svaret, «din datter kan selv velge om hun vil begynne ved klostret eller dra til Lourdes.» Jeg sa: «Jeg vil begynne ved klostret.»

Så kom den dagen da jeg tok en tårefylt avskjed med min familie. Far fulgte meg til Ezeringen slott, hvor postulantene (nonnekandidatene) skulle gjennomgå en seks måneders prøvetid. Da jeg hadde sagt farvel til far, ble jeg ikledd den kappe og hodebekledning som postulantene bruker, sammen med 20 andre unge piker. Slik gikk det til at jeg ble postulant ved en misjonskongregasjon som levde etter den hellige Augustinus’ regler. Jeg var svært lykkelig.

Forberedelser med tanke på å bli nonne

Vi postulanter var pålagt den strengeste taushet. Hvis vi var syke eller hadde andre problemer, hadde vi valget mellom simpelthen å holde ut eller å snakke med lærerinnen og ingen andre. Denne påtvungne tausheten bidro ikke til å stimulere kjærligheten blant oss.

Samtalen med lærerinnen da hun ba meg kvitte meg med alle mine personlige eiendeler, fylte meg med skamfølelse. Jeg ventet at hun skulle forstå meg, og betrodde meg åpent til henne, slik jeg hadde hatt for vane å gjøre som barn. Jeg ble dypt skuffet da det eneste hun sa, var: «Som botsøvelse skal du strekke ut armene som på et kors før middag.» Fra da av følte jeg meg ille til mote.

En søndag kom mor for å besøke meg. I samtaleværelset ble jeg meg selv igjen, glad og impulsiv. Dette overrasket lærerinnen, som sa til mor: «Frue, Deres datter er helt annerledes her i samtaleværelset. Her er hun så glad og munter, men blant oss er hun så alvorlig og taus.» Ja, det var litt av en forskjell. Men hvorfor? Grunnen var at dette livet ikke var slik som jeg hadde ventet.

Jeg trøstet meg imidlertid med tanken på at ikke noe kunne være for vanskelig for Jesu skyld, og at jeg var der for å bli hans brud. Jeg led derfor i stillhet. Jeg trodde at jeg som en framtidig nonne måtte lide, og at det ikke var noe spørsmål om å se seg tilbake når en først hadde tatt det innledende skritt.

Da den seks måneders postulanttiden var over, måtte postulantene dra til Louvain for å gjennomgå et års novisiat (en prøvetid før vi avla løftene). Forut for den seremonien hvor vi tok sløret, kom et ukelangt refugium (et samvær som var vigd bønn, meditasjon og lignende). Ikledd nonnedrakt og et hvitt slør gikk vi så i prosesjon til kapellet.

Vanskelighetene øker

De vanskelighetene jeg hadde hatt i postulanttiden, kom igjen og ble enda verre i Louvain. Den lærerinnen jeg fikk her, oppmuntret ikke til større fortrolighet enn den forrige. Jeg var redd henne og ble mer og mer innadvendt. Moralske lidelser ble en dagligdags foreteelse. Hvor mange tårer jeg skulle komme til å felle!

Om onsdagene og fredagene var det fem minutter med selvtukt. Vi fikk utlevert en pisk som besto av små snorer med knuter på. Jeg pisket virkelig meg selv med denne for å føle ordentlig smerte. De samme dagene drakk vi den suppen vi fikk til middag, i knelende stilling.

Hver fredag når vi knelte ved inngangen til spisesalen, måtte vi etter tur kysse føttene til alle nonnene i klostret. Hver lørdag kom vi sammen for å regne opp våre feil og mangler. Nonnene måtte i tur og orden knele og i alles påhør regne opp de feil de hadde gjort.

Hver dag måtte vi framsi Fadervår og Ave Maria fem ganger med armene utstrakt som på et kors. Vi ble oppfordret til å speke vårt legeme minst én gang ved hvert måltid. Under den månedlige kontemplasjonen måtte vi avgi rapport for lærerinnen og be om tillatelse til å bruke slike små ting som nåler, knapper og bilder. Alle våre bevegelser var underlagt streng kontroll, også når vi forlot spisesalen, arbeidsværelset eller kapellet, uansett grunn. Med foldede hender måtte vi spørre: «Kan jeg få tillatelse til å gå ut?» Når vi var i kapellet, var det nok med en enkel armbevegelse.

Hvis det hendte at vi kom for sent, måtte vi unnskylde oss overfor priorinnen mens vi lå på kne med foldede hender. Etter kveldsbønnen, før vi forlot kapellet, måtte hver og en knele foran priorinnen, som gjorde et lite korsets tegn på pannen og sa: «Måtte Jesus, Maria og Josef velsigne deg.»

Den lenge ventede dagen

Endelig opprant den dagen jeg lenge hadde ventet på, 29. mars 1928. Det var den dagen da min tid som novise var over og jeg skulle bli nonne, Jesu brud!

Først svarte jeg bekreftende på noen spørsmål, for eksempel: «Er det av egen fri vilje du velger å bli Kristi brud?» Jeg ble så bedt om å avlegge løftene foran altret. Jeg lovte «framfor den allmektige Gud, den salige jomfru Maria og vår far, den hellige Augustinus, å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet etter den hellige Augustinus’ regler og vår ordens vedtekter, og det i tre år».

Deretter gikk jeg bort til altrets epistelside og undertegnet et skriv som en bekreftelse på min erklæring. Slik gikk det til at jeg ble medlem av en misjonskongregasjon som levde etter den hellige Augustinus’ regel, før jeg hadde fylt 19 år. Presten sa så: «Disse løftene skal være din eneste trøst; de skal ledsage deg like til graven.» En gullring, som symboliserte vår forening med Jesus, ble så satt på høyre hånds ringfinger.

Sammen med de andre nonnene som hadde deltatt i seremonien, ble jeg nå betraktet som død for verden. For å symbolisere denne død gikk vi bort til et sted som ble anvist. Her la vi oss ned på kne og deretter utstrakt med ansiktet ned under et mørkt klede som om vi var begravd. Koret sang, og da vi hørte ordene «stå opp» på latin, ble kledet tatt vekk. Vi reiste oss og gikk tilbake til plassene våre. Så sang koret en hymne om oppstandelsen og deretter enda en, som lød: «Kom, Kristi brud, motta den krone som er beredt deg.» Vi gikk så bort til alterringen, hvor priorinnen satte på oss en rosekrone som var laget av hvit tyll.

Jeg var overbevist om at jeg virkelig var Jesu brud, og min lykke var fullkommen. Jeg sa om og om igjen: «Jesus, jeg er din i all evighet. Gjør meg til en brud etter ditt hjerte. Mitt eneste ønske er å behage deg.»

Hvor skulle jeg nå tjene som nonne? I den tiden jeg tjente som novise, var det blitt lagt merke til at jeg hadde et kunstnerisk talent, og jeg fikk en oppgave som ville føre meg til Filippinene. Jeg skulle undervise i kunstmaling på Ste. Theresa’s College i Manila. I slutten av september 1929 satte jeg så kursen mot Filippinene etter å ha tilbrakt noen dager sammen med familien og tatt opp kollekt for å dekke reiseutgiftene. Det var skikk og bruk at hver og en av oss prøvde å skaffe de nødvendige midler til reisen til vårt tildelte distrikt.

Min oppfatning etter 43 år som nonne

I slutten av 1929 kom jeg til Manila og ble ønsket velkommen av nonnene ved Ste. Theresa. Derved begynte mine 17 år som misjonær i Filippinene.

Selv om jeg følte meg hjemme der, var det noe som snart ble den rene tortur for meg. Det var skriftemålet. Jo mer jeg skriftet, jo mer skjente presten på meg. Jeg utførte arbeidet mitt enda mer samvittighetsfullt, men det var aldri bra nok. Med tiden ble heldigvis denne skriftefaren skiftet ut.

Jeg kunne bare litt engelsk. Jeg ble derfor overrasket da priorinnen sa at jeg skulle arbeide som lærerinne. Jeg skulle undervise første klasse, som besto av både gutter og jenter. Om torsdagene var det ingen skole, og da ga jeg privattimer i kunstmaling. Halvveis ute i skoleåret ble jeg imidlertid bedt om å reise til Tubao for å hjelpe til med kirkesangen der, ettersom jeg kunne lese noter og spille piano.

I 1931 ble jeg sendt til Tagudin, hvor jeg begynte med femte klasse og fortsatte opp til sjuende klasse. Men i midten av det året fikk jeg i oppdrag å være lærervikar på en høyere skole.

Skuffelsene øker

I skoleferien ble jeg sendt til Baguio, og her fikk jeg et eksamensbevis fra universitetet for et kurs som jeg aldri hadde tatt! Dette ble gjort for å foregi at jeg hadde de nødvendige kvalifikasjoner for å kunne undervise. Denne uærligheten var avskyelig i mine øyne. Den tvang meg dessuten til å gjøre meg overmenneskelige anstrengelser det etterfølgende skoleåret, ettersom jeg i virkeligheten ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner.

Ved hardt arbeid lyktes det meg imidlertid å tilegne meg gode kunnskaper. Min priorinne lovte at jeg ikke skulle bli flyttet mer, men det løftet ble ikke holdt. I hele den tiden jeg var nonne, var det mange av de løftene jeg fikk av slike som jeg trodde var Guds representanter, som gjorde meg svært skuffet.

I løpet av alle de årene jeg var nonnemisjonær, underviste jeg i forskjellige fag — matematikk, kunstmaling, naturfag, fysikk, gymnastikk, pianospill og andre. Men hver morgen drøftet jeg også religiøse spørsmål med mine elever ut fra den katekismen de hadde fått. I betraktning av at jeg var misjonær, burde denne religionsundervisningen ha gitt meg stor tilfredsstillelse. Den var tvert imot en byrde for meg, en tung oppgave som jeg grudde for. Hvorfor var det så vanskelig for meg? Fordi jeg hadde følelsen av at jeg i virkeligheten ikke hadde noe av verdi å overbringe andre.

En gang gikk jeg til priorinnen etter det årlige refugium for å fortelle henne om en beslutning jeg hadde truffet under refugiet. Jeg ble helt lamslått da priorinnen sa til meg: «Det er ikke det du skal tenke på. Du burde heller passe sjalusien din.» Det var som om beina ble slått vekk under meg! Sjalusi var langt borte fra mine tanker! Jeg kunne ikke forstå hvordan priorinnen, som i mine øyne utvilsomt var Guds talerør, kunne handle slik som hun gjorde. Vi hadde lært at priorinnene sto i Guds sted.

Noen måneder senere ble jeg syk. Jeg ble så lykkelig! «Lykkelig over å være syk?» undres du kanskje. Ja, det stemmer, for under novisiatet hadde vi fått høre om og om igjen at ’Gud prøver dem han elsker’, og det å være syk ville være et tegn på at en hadde Guds gunst. Jeg hadde ikke lyst til å bli frisk, for jeg ville så gjerne være blant Guds priviligerte folk! Jeg hadde fått magesår og måtte gjennomgå en operasjon. Etter operasjonen dro jeg til Baguio for å gjennomgå en rekonvalesens, men jeg var ikke uvirksom, for jeg gikk og tigget på torget.

Tilbake til Belgia

Årene gikk. Den annen verdenskrig kom, og vi utholdt mange vanskeligheter og var ofte i fare. Etter krigen fikk jeg et tilbakefall. Kirurgen ville ikke foreta en ny operasjon og beordret meg i stedet tilbake til Belgia. Etter 17 år som misjonær i Filippinene dro jeg så tilbake til Belgia i mars 1947.

Min virksomhet var begrenset mens jeg mer eller mindre hvilte ut i påvente av at jeg skulle få reise tilbake til Filippinene, slik som jeg var blitt lovt. Men dette var et annet løfte som ikke ble holdt. Jeg ble i stedet sendt til Auvillar i Frankrike. Der underviste jeg utviklingshemmede tenåringer. Hvilken kontrast dette var til de elevene og de timene jeg hadde hatt i Filippinene! Det hendte ofte at jeg gråt etter skoletimene. Jeg mente at jeg hverken i moralsk eller i fysisk henseende var rustet til å overvinne problemene.

Ettersom staten krevde at de som underviste handikappede barn, hadde et eksamensvitnesbyrd, ble jeg bedt om å ta et korrespondansekurs. Jeg dro også til Toulouse for å få seks ukers undervisning, som ble avsluttet med skriftlig og muntlig eksamen. Jeg fikk mitt vitnesbyrd, og det gjorde meg svært overrasket. Hvorfor? Fordi jeg ble rost! Jeg hadde aldri før fått oppmuntring, så etter hvert hadde jeg fått den oppfatning at jeg ikke var verdig til å bli vist den aller minste verdsettelse. Jeg sa til meg selv: «Det ser ut til at jeg er to forskjellige personer. Den ene blir ’verdsatt’ av dem utenfor klostret, og den andre ’blir holdt i mørke’ i klostret.»

Jeg skaffer meg en bibel

Det var forbudt for oss å lese Bibelen. Det var imidlertid ikke noe annet lesestoff som interesserte meg på den tiden, i 1960-årene. Jeg ville ha en bibel, men overpriorinnen ville ikke la meg få en.

Jeg klarte ikke desto mindre å skaffe meg et eksemplar. Slik gikk jeg fram. Jeg trengte en fransk ordbok til undervisningen, og det kunne jeg bare få hvis min familie sendte meg 1000 franc. De kom meg enda en gang til unnsetning. Priorinnen brukte imidlertid knapt en tredjedel av summen og beholdt resten. Jeg mente at det overskytende beløp tilhørte meg, og tok sjansen på å be om at det ble kjøpt en bibel til meg. Denne gangen ble det gjort.

Da jeg fikk bibelen, bestemte jeg meg for å lese den fra perm til perm for å finne ut hvorfor vi ikke fikk lov til å lese den. Det virket underlig at bibellesningen hjalp meg til å be og meditere mer enn noen gang før. Jeg lærte mange av salmene utenat og framsa dem ved alle anledninger. Av og til prøvde jeg å gjøre andre nonner kjent med det jeg hadde lest i Bibelen, men til ingen nytte. Jeg sa ofte til de andre at våre samtaler var for hverdagslige. Men når jeg kom inn på åndelige ting, ble jeg spottet.

Min helsetilstand forbedret seg ikke, og jeg ble derfor sendt tilbake til Roulers i Belgia, hvor jeg gjennomgikk en operasjon. Så ble jeg sendt til Héverlé, et hjem for alvorlig syke nonner, og her ble jeg operert enda en gang. Etter dette ble jeg litt etter litt bedre. På denne tiden hadde jeg en liten radio som jeg hadde fått som gave fra familien. Den gjorde det mulig for meg å studere Bibelen ved hjelp av seks korrespondansekurser og å lytte til 11 forskjellige religiøse programmer. På denne måten trengte jeg stadig dypere inn i mitt studium av Bibelen. Det var imidlertid en plage for meg at jeg ikke kunne dele min glede med andre.

Det begynte å gå opp for meg at protestantene lærte mer av det som sto i Bibelen. En dag sendte jeg inn et brev hvor jeg spurte den protestantiske pastoren som rettet mine besvarelser, og som jeg hadde den største tillit til, om hva han mente om utviklingslæren. Han sa at den kunne godtas! Dette svekket min tillit til ham, for jeg så tydelig at denne læren ikke var i overensstemmelse med Bibelen, og jeg lette etter sannheten, ikke løgn og falskhet.

Mangel på kjærlighet

Så ble Vatikankonsilet holdt. Det førte til at den katolske kirke ba nonnene om å ta sitt religiøse liv opp til ny overveielse. Som et ledd i dette fikk jeg et spørreskjema som jeg skulle fylle ut, og her fikk jeg anledning til å gi uttrykk for mine synspunkter.

Det var i januar 1968 jeg fylte ut spørreskjemaet. To av spørsmålene lød: «Har du funnet den hjelp du har trengt i ditt åndelige liv, blant dine mednonner (priorinnene eller andre)?» og: «Har du funnet sant vennskap i menigheten?» Jeg måtte svare nei på disse spørsmålene. Jeg var aldri blitt møtt med ekte, uselvisk hengivenhet blant de andre nonnene eller i menigheten. Det hadde bare vært et skinn av kjærlighet.

En del av spørreskjemaet hadde å gjøre med «priorinnenes holdning». Jeg skrev følgende til generalsekretærens kontor i Héverlé i Belgia: «Mange ganger har andre nonner spurt meg: ’Hvorfor er det lettere for oss å komme overens oss imellom enn å komme overens med våre priorinner?’ Dette er mitt svar: Fordi våre priorinner ikke opptrer på en måte som gjør det lett for søstrene å få kontakt med dem, og fordi de ikke er i besittelse av den moderlige mildhet og vennlighet som søstrene venter å finne hos dem.»

Jeg fortsatte: «Våre priorinner er i sin alminnelighet altfor opptatt av utenforstående spørsmål. De har det travelt med så mange ting, unntatt med den aller viktigste av sine oppgaver — å vise alle søstrene moderkjærlighet. Men Jesus la alltid kjærlighet for dagen. Jesus er kjærlighet. Dette er det ideelle bilde av en mor. Priorinnene lever på alle måter et helt annet liv enn en vanlig nonne, mens de burde være ’tjenere’. De vanlige nonnene burde være likestilt med priorinnene og nyte de samme ting som de gjør. Det er ikke bare ’navnet og klesdrakten’ som må forandres, men også hele den mentale innstilling og levemåten. Hvis våre priorinner ønsker å ha vår hengivenhet og vår tillit, må de elske oss av et oppriktig hjerte og ha tillit til oss.»

’Noe er galt’

En dag sa jeg rystet til overpriorinnen: «Det jeg ikke forstår, er at vårt løfte om fattigdom alltid tillater oss å motta, jo mer, jo bedre. Men det tillater oss aldri å gi, ikke så mye som en knappenål!» Og Jesus sa jo at det var større lykke ved å gi!

Hun var ærlig nok til å innrømme at min tankegang var riktig. Senere sa jeg derfor til en fremtredende kirkeleder: «Etter min mening er den største synd som er blitt begått mot fattigdommen, løftet om fattigdom.» Jeg tilføyde: «Det som trengs, er at slike løfter blir avskaffet.» Han var ikke enig med meg og sa at løftene aldri ville bli avskaffet.

Siden da er ikke desto mindre disse løftene blitt erstattet av mye enklere løfter! Det er tydelig at noe må være galt med en ordning hvor det er så mange indre uoverensstemmelser. Jeg sa om og om igjen til meg selv at om ikke lenge ville det ikke finnes klostre lenger. Jeg hadde faktisk en stadig sterkere følelse av at klostrene var djevelske institusjoner. Og jeg ble mer og mer overbevist om dette på grunn av de misligheter jeg var vitne til. Jeg så for eksempel med egne øyne at en i stadig større utstrekning hadde fullstendig unødige og utilbørlige utgifter på ting som hadde med komfort å gjøre. Etter hvert som tiden gikk, ble mine øyne således åpnet. Jeg begynte å innse at det med tiden ville bli umulig for meg å leve i klostret.

Jeg begynte også å se tomheten i de religiøse seremoniene som jeg alltid hadde satt så stor pris på. Trass i alle dekorasjonene, blomstene, de vakre alterutsmykningene, prestenes kledning og musikken var det slik at så snart en seremoni var over, var jeg klar over at jeg ikke hadde hatt noe som helst åndelig gagn av den. Jeg pleide spesielt å holde øye med presten ved slike anledninger. Svært ofte ble jeg skuffet over ham og sa til meg selv: «For en likegyldighet! Det er akkurat som om han ikke bryr seg om noen ting og ikke engang selv tror på det han gjør.» Korsets tegn ble gjort automatisk, og knelingene var preget av liten respekt.

En dag da jeg hørte at biskopene på Vatikankonsilet hadde drøftet visse forandringer ved den hellige nattverd, sa jeg til meg selv: «Det er noe galt her. Sannheten er ubestridelig og forandrer seg aldri.»

En annen gang fikk jeg høre at det hellige blod i Brugge ikke var virkelig! I en basilika i denne belgiske byen står det et skrin av ekte gull som inneholder det hellige blod. Dette sies å være noen dråper av Kristi blod. Hvert år blir skrinet båret gjennom den gamle bydelen med tradisjonell pomp og prakt under en prosesjon. Men nå tenkte jeg: «Kan det være at kirken har fått oss til å utøve avgudsdyrkelse under alle disse ’hellige blod’-prosesjonene? Det er på tide at jeg finner SANNHETEN!»

Jeg nevnte alt dette for en annen nonne og tilføyde: «Du vet at jeg leter etter sannheten, og når jeg finner den, skal ingenting kunne stanse meg!» Jeg ble enda ivrigere i min søken etter sannheten.

Jeg finner den sannhet som fører til liv!

Omkring august 1969 fikk jeg en bok av en annen nonne. Den hadde tittelen «Den sannhet som fører til evig liv». Hun hadde fått den av sin nevø, som var et av Jehovas vitner.

Da hun ga meg den, sa hun: «Jeg har fått den av min nevø. Du kan ikke forestille deg hvor nidkjær han er. Han har lovt meg en bibel, og tenk deg det — han forkynner fra hus til hus og holder til og med bibelske foredrag!»

Jeg hørte oppmerksomt på det hun sa. Jeg tok imot boken og sa: «Dette interesserer meg, for jeg leter etter sannheten.» Jeg begynte å lese det første kapitlet med en gang. Jeg la merke til at det som sto der, var svært annerledes enn det jeg hadde lært.

En kort tid senere måtte jeg imidlertid innlegges på sykehus, for legen mente at min tilstand var alvorlig. Jeg ordnet derfor opp i alle tingene mine før jeg dro, og ga boken tilbake til den nonnen jeg hadde fått den av. Men diagnosen var unøyaktig, og snart var jeg tilbake igjen. Jeg spurte etter boken, men for en skuffelse! Nonnen ga meg omslaget. Hun hadde kastet resten! Jeg ga uttrykk for hvor lei jeg var for det hun hadde gjort, og gjentok flere ganger at jeg virkelig hadde ønsket å lese boken.

En kjøretur jeg aldri glemmer

En dag opplyste priorinnen at det var ønskelig om noen ville melde seg til å lære frisering. Jeg meldte meg og fulgte et kurs som ble holdt av «Oréal»-skolen i Brussel. Den 26. oktober 1970 skulle jeg ta eksamen i frisering i Brussel.

Jeg møtte opp til fastsatt tid. Da navnene ble ropt opp, ble imidlertid ikke mitt navn tatt med. De virket til og med forbauset over å se meg der. Sekretæren sa at jeg ville bli kalt inn igjen neste måned.

Jeg ønsket ikke å ha noen personlig fordel av denne uventede friheten og gikk derfor til det klostret hvor det var meningen at jeg skulle tilbringe natten. Da jeg sa til nonnene at jeg ville dra tilbake til Héverlé med første tog, rådet de meg til å ta buss i stedet; det var billigere. Jeg ønsket å holde mitt løfte om fattigdom og sa meg enig med dem.

For å komme til bussholdeplassen måtte jeg reise med trikk. Jeg var ikke kjent og ba derfor to menn på trikken om å hjelpe meg. De lovte å si fra når vi kom til bussholdeplassen. Men det viste seg at de hadde fått meg til å gå av minst to holdeplasser for tidlig! Jeg måtte derfor gå resten av veien med to tunge kofferter å bære på.

Til slutt satte jeg ned koffertene og så meg om etter bussholdeplassen. Akkurat da stanset en bil ved siden av meg. Sjåføren spurte: «Skal De til Louvain? Vil De sitte på?»

Jeg ble forlegen, for jeg mente at det ikke tok seg ut å reise sammen med en mann. Men så sa han: «Hvis De da ikke har noe imot å reise sammen med et av Jehovas vitner.» Jeg hadde jo ikke noen særlig kjennskap til Jehovas vitner, men denne opplysningen virket tillitvekkende, og jeg tok imot tilbudet. Etterpå fikk jeg vite at dette var første gang han hadde tatt initiativet til å spørre noen om de ville kjøre med ham. Han pleide bare å stoppe for haikere. Det var også første gang han hadde reist denne veien om ettermiddagen. Fram til da hadde han alltid reist om formiddagen. Men for noen velsignelser disse sammentreffene medførte!

Han tok koffertene mine og hjalp meg inn i bilen. Så snart jeg hadde satt meg, sa han: «De vet sikkert at Jehovas vitner snakker mye om Bibelen.» Jeg svarte at for øyeblikket var det det eneste som virkelig interesserte meg, og jeg fortalte at jeg fulgte et korrespondansekurs i bibelske spørsmål og hørte på religiøse radioprogrammer.

Han begynte å snakke med meg om forskjellige læresetninger, deriblant om treenighetslæren. Jeg nevnte at det han sa til meg, var i strid med min kirkes lære, men ikke desto mindre så det ut til å være i harmoni med Bibelen. Jo mer jeg hørte, jo mer forbløffet ble jeg. Jeg innså at alt det han sa, stemte med Bibelen. Mens jeg hørte på ham, ba jeg om at den hellige ånd måtte hjelpe meg og ikke la meg bli villedet.

Da vi kom til Louvain, sa vitnet farvel og tilbød meg samtidig en bok. Ja, det var Den sannhet som fører til evig Liv! Jeg takket begeistret for den, og hele veien til klostret mediterte jeg over det vi hadde snakket om. Jeg var også svært lykkelig over å ha fått et nytt eksemplar av den boken som jeg hadde sett noen måneder tidligere. Jeg kunne nå fortsette å søke etter sannheten.

Jeg vokser i nøyaktig kunnskap

Så snart jeg kom inn på rommet mitt, begynte jeg å be. Denne gangen ba jeg til Jehova. Jeg fortalte om min situasjon og ba ham om å hjelpe meg. En annen morgen ba jeg Jehova om å sende noen til meg som kunne vise meg den rette vei å gå.

Den dagen skulle jeg ikke som vanlig begynne å frisere klokken 11, men det var en nonne som hadde time hos meg klokken 14. Tenk deg hvor overrasket jeg ble da jeg kom ned trappen og så den mannen som jeg hadde kjørt med fra Brussel! På grunn av den avtalen jeg hadde klokken 14, foreslo han at han skulle komme tilbake en time senere. Da hadde jeg fri og kunne ta imot ham i et lite samtaleværelse.

Han foreslo at jeg skulle ha et bibelstudium, slik at jeg kunne tilegne meg mer nøyaktig kunnskap fra Guds Ord. Dette studiet kunne bli ledet av to kvinner fra Jehovas vitners menighet på stedet. Jeg tok med glede imot tilbudet. Det første studiet ble holdt på mitt rom i klostret!

Da jeg fikk vite at jeg måtte treffe en avgjørelse etter seks måneders studium, sa jeg til meg selv: «Tror de at jeg skal gjøre en forandring? Da tar de feil. Jeg vil bare ha et detaljert studium av Bibelen.» Jeg tok dette studiet svært alvorlig.

Endelig sannheten!

En dag inviterte vitnene meg til et tre dagers stevne med bibelsk undervisning som ble holdt hvert halvår og organisert av Jehovas vitner. Priorinnen ga meg tillatelse til å forlate klostret, uten å vite hvor jeg skulle, og alle ønsket meg en hyggelig week-end.

På veien til stevnet sa jeg til meg selv: «Jeg skal ikke la meg føre bak lyset. Jeg skal høre nøye etter og merke meg alt. Hvis jeg hører et eneste ord som er i strid med det Bibelen sier, er det slutt for bestandig.»

Jeg syntes at alt på stevnet var oppbyggende. Jeg hadde en tydelig følelse av å ha gått over fra mørket til lyset. Jeg ble dypt rørt over den broderkjærlighet vitnene la for dagen. Ja, jeg hadde funnet den sanne, kristne kjærlighet som jeg hadde søkt i 45 år! Jeg trakk den slutning at jeg endelig hadde funnet sannheten!

Da jeg hadde kommet tilbake til klostret, ble jeg mer og mer klar over sannheten i de ordene som jeg så ofte hadde gjentatt de siste månedene: «Vi befinner oss i et diabolsk system. Jeg kan ikke fortsette å leve her som en hykler.» Jeg bønnfalt Jehova om hjelp.

Bruddet

Den samme kvelden som jeg kom hjem fra stevnet, satte jeg meg ned og skrev et brev til paven. Jeg ba ham om å gi meg dispensasjon fra mine løfter. Jeg skrev også et brev til overpriorinnen.

Jeg kom imidlertid til å tenke på at både våre regler og våre vedtekter var blitt brent etter Vatikankonsilet. Følgelig var vi ikke lenger nonnemisjonærer etter den hellige Augustinus’ regler, de regler jeg hadde avlagt mine løfter i samsvar med. Jeg trakk derfor den slutning at det ikke var nødvendig å be om dispensasjon.

Jeg godtok dessuten ikke lenger den romersk-katolske kirke som Kristi kirke. Den var i opposisjon til Guds Ord. Jeg kunne derfor ikke lenger innse at det var nødvendig at jeg rådførte meg med lederen for en frafallen kirke og be ham om tillatelse til noe som helst. De brevene jeg hadde skrevet, ble derfor aldri postlagt.

Når jeg sammenlignet Bibelens sannheter med det jeg hadde lært, ble jeg mer og mer klar over at kirkens viktigste læresetninger ikke var i overensstemmelse med Bibelen. Jesus er for eksempel ikke den allmektige Gud. Det finnes ikke noen treenighet. Messen og kommunionen er ikke bibelske. Og hva med alle de sjeler som ble sendt til helvete fordi de hadde mottatt nattverden uten å ha fastet, fordi de ikke hadde overvært messen om søndagen, eller fordi de hadde spist kjøtt på en fredag? Nå er ikke noe av dette synd lenger! Disse kjensgjerningene bidro til å overbevise meg om at jeg hadde funnet sannheten.

Den 23. januar 1971 ringte jeg for å takke det vitnet som hadde tatt seg så godt av meg på stevnet. Da hun spurte meg om hva jeg kom til å gjøre, svarte jeg: «Jeg er klar til å dra herfra.»

Jeg bestemte meg for å dra dagen etter, trass i at min helse ikke var god. Dessuten var det min alder og andre faktorer å ta hensyn til. Etter å ha tenkt nøye over tingene sa jeg imidlertid til Jehova at på grunn av hans store kjærlighet skulle jeg gi meg selv til ham uten forbehold. Han kunne bruke meg slik han ønsket. Jeg ba om at hans vilje måtte skje, og ikke min. Jeg stolte helt og fullt på ham og ba gjentatte ganger hele natten. Jeg var ikke lenger bekymret for slike ting som mat, klær og husly. Jeg hadde bare én ting for øye: Jeg ville forkynne det gode budskap om Guds rike og bringe så mange får-lignende mennesker som mulig i kontakt med sannheten.

Dagen etter kom to av Jehovas vitner for å hente meg. Avreisen foregikk knirkefritt. Det var cirka 30 nonner i klostret, og alle så overrasket og forbauset på, men det var ingen som sa noe. Da sakristanen ville vite hva som var på ferde, sa jeg: «Du husker at jeg sa at når jeg fant sannheten, ville ingenting kunne stanse meg. Jeg har funnet sannheten hos Jehovas vitner, og det er derfor jeg reiser sammen med dem.» Hun gikk uten å si noe mer.

I to måneder bodde jeg hos en familie av vitner i Brussel. De tok ingen betaling for kost og losji. Jeg kunne føle at de gjorde alt dette av ren kjærlighet til Jehova. Jeg var så lykkelig over at jeg endelig hadde kommet bort fra den innflytelse som ble øvd av den falske religions verdensrike, som Bibelen kaller «Babylon, den store», og over at jeg nå kunne være sammen med disse innvigde kristne menneskene.

Og så innvigde jeg meg virkelig til Jehova. Jeg ønsket å gjøre hans vilje som et av hans vitner. Fem måneder senere, den 26. juni 1971, symboliserte jeg denne innvielsen ved vanndåpen — etter 43 år som nonnemisjonær.

For å kunne forsørge meg selv har jeg i dag deltidsarbeid som husholderske. Jeg angrer ikke på noe. Min glede er fullkommen. Nå føler jeg at jeg virkelig er misjonær, og jeg lever et mye ærligere liv enn jeg gjorde da jeg var nonne. Det eneste jeg beklager, er at jeg måtte vente så lenge før jeg fikk nøyaktig forståelse av Guds Ord og kunne bevise for Jehova Gud at jeg elsker ham.

Det ønske som jeg ga uttrykk for i 1916, da jeg bare var sju år gammel, nemlig at jeg ville vie meg helt og fullt til tjenesten for Gud, er nå endelig blitt oppfylt. Fra nå av bruker jeg resten av min tid til å gjøre mennesker til Jesu Kristi disipler, slik Jesus befalte sine etterfølgere å gjøre. Jeg gjør dette ved å forkynne det gode budskap om Guds rike og dele de sannheter jeg har funnet, med andre. Jeg håper at mange flere rettsindige mennesker vil få oppleve den samme glede som jeg mens det ennå er tid, ved å godta den sannhet som fører til evig liv i den nye tingenes ordning, som Gud har lovt å innføre.

[Bilde på side 14]

Etter et fotografi tatt i mars 1928