Forlatt av foreldrene — elsket av Gud
FORTALT AV BERNADETTE FINN
Da jeg var knapt fire år gammel, ble jeg etterlatt i et kloster sammen med tre eldre søstre. Birdie var tolv år gammel, Phyllis åtte og Annamay sju, og de kan huske at jeg skrek nesten uavbrutt de neste ukene fordi jeg ville til foreldrene mine. Hvorfor ble vi etterlatt der?
JEG ble født inn i en stor katolsk familie 28. mai 1936. Vi bodde i et lite hus i Duncormick i grevskapet Wexford i Irland. Jeg var det åttende barnet som ble født, og jeg delte en stor seng med de sju eldre søsknene mine. Min bror og søster som ble født like etter meg, sov i skuffene i en kommode.
Far arbeidet hardt som gårdsarbeider. Han tjente lite penger, så det ble ikke så mye mat til familien vår. Noen få ganger kunne mor lage litt niste som mine eldre brødre og søstre kunne ha med seg på skolen. Den situasjonen vi befant oss i, hadde direkte tilknytning til Irlands utbredte fattigdom og den ubarmhjertighet som den katolske kirke viste på den tiden.
Familien vår gikk regelmessig i kirken, selv om mor ikke var særlig interessert i åndelige ting. Men søstrene mine kan huske at hun noen ganger satt foran peisen og leste noe religiøs litteratur. Så pleide hun å prøve å forklare oss noe av det hun hadde lest.
«Hvor er mor?»
Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg ble tatt med til klostret. Foreldrene mine stod ute i hallen og snakket alvorlig med en nonne. Lykkelig uvitende om hva de snakket om, begynte jeg å leke med noen andre jenter som var der. Plutselig så jeg meg om, og til min forferdelse var ikke far eller mor å se noe sted. «Hvor er mor?» skrek jeg av full hals. Som sagt fortsatte jeg med det i ukevis.
Mine tre eldre søstre var i det minste til noe trøst for meg. Men fordi de var i en annen del av klostret, hadde jeg ikke så mye kontakt med dem. Siden de var oppe to timer lenger om kvelden enn vi yngre var, lå jeg våken helt til jeg kunne høre at de skulle gå og legge seg. Så snek jeg meg ut av sengen og opp trappen så søstrene mine kunne vinke til meg. Hele dagen så jeg fram til dette dyrebare øyeblikket.
Det så ikke ut til at klostret oppmuntret til kontakt mellom foreldre og barn, så det var sjelden vi så far og mor. Atskillelsen gikk veldig inn på meg. Jeg kan bare huske én gang foreldrene våre kom på besøk, og da gikk jeg ikke bort til dem, og de kom ikke bort til meg. Søstrene mine kan imidlertid huske noen få besøk til.
Etter en tid begynte jeg å se på klostret som min familie, mitt hjem og min verden. I løpet av de tolv årene jeg var i klostret, våget jeg meg utenfor bare to ganger. Disse utfluktene til de nærliggende traktene var veldig spennende, siden vi fikk se trær og dyr. Ellers så vi jenter aldri biler, busser eller butikker, og det var sjelden vi så noen annen mann enn presten.
Klosterlivet
Livet i klostret hadde flere sider — noen positive og mange negative. En vennlig, ung nonne lærte oss om Gud så godt hun kunne. Hun fortalte oss at Gud er en kjærlig far. Jeg satte stor pris på dette, og jeg bestemte meg for at jeg fra da av ville tenke på Gud som min far, fordi han var mer kjærlig og omtenksom enn min biologiske far. Etter det snakket jeg mye med Gud i enkle, barnslige bønner. Jeg savnet denne nonnen da hun hadde forlatt klostret.
Jeg fikk god grunnleggende utdannelse, og det er jeg takknemlig for. Men ennå kan jeg huske de jentene som ble kalt «dagjenter», og som fikk særbehandling når de kom til klostret for å få undervisning. De var fra velstående familier, og når de kom, måtte vi andre forlate klasserommene. Nonnene understreket ofte at vi alltid måtte huske på at vi bare var foreldreløse barn.
Det var mange regler i klostret. Noen regler var fornuftige, så de fleste av oss kunne forstå hvorfor de var nødvendige. Vi lærte verdifulle ting angående oppførsel, manerer og så videre. Det er noe jeg aldri har glemt, og noe som alltid har vært nyttig. Men noen regler var unødvendige og virket urettferdige, og andre igjen var forvirrende og ødeleggende. Én regel sa at man skulle straffes for sengevæting, og en annen at man skulle straffes for å måtte gå på toalettet om natten.
En gang begynte jeg å snakke med en jente som gikk ved siden av meg opp trappen. En nonne ropte på meg, og jeg fikk straff for å ha snakket. Hva var straffen? Jeg måtte ha på meg sommerkjolen min gjennom hele den bitende kalde irske vinteren! Jeg var sykelig og var ofte plaget av astma og mandelbetennelse. Jeg ble derfor veldig syk og fikk tuberkulose, og det fikk mange andre jenter i klostret også. Vi ble plassert i en egen sovesal, men vi fikk ingen legehjelp, og noen døde, deriblant bestevenninnen min.
Noen av oss ble kraftig slått for mindre forseelser. Under en allmenn samling så vi en jente bli slått av en nonne i over to timer. Vi gråt alle sammen. Men når sant skal sies, var jo ikke alle nonnene så hjerteløse. Likevel kan jeg fremdeles ikke forstå hvordan noen kunne være så fullstendig ufølsomme overfor forsvarsløse barn.
Etter en tid forlot Birdie og Phyllis klostret, men Annamay og jeg ble igjen. Vi betydde alt for hverandre. Annamay trøstet meg med historier om hvordan foreldrene våre en dag ville komme og hente oss fra klostret og ta oss med til et sted hvor nonnene aldri ville finne oss. Da Annamay forlot klostret, ble jeg helt knust. Jeg ble værende i klostret i enda tre år.
Jeg lærer å leve utenfor klostret
Det var skremmende å forlate klostret som 16-åring. Jeg visste ingenting om verden utenfor klostermurene, og alt var forvirrende. Da jeg skulle ta bussen, ble jeg spurt om jeg hadde billett, men jeg hadde ingen anelse om hva en billett var. Siden jeg heller ikke hadde penger, ble jeg raskt satt av, og jeg måtte gå dit jeg skulle. En annen gang jeg skulle ta bussen, kom det ingen buss. Jeg visste ikke at man måtte stå på en bussholdeplass.
Men etter å ha kjekket meg og bløffet litt begynte jeg gradvis å forstå hva som ble ventet av meg. Jeg klarte å få noen enkle jobber, men etter noen måneder bestemte jeg meg for å dra hjem og besøke mor. Der møtte jeg noen av mine yngre søsken for første gang — alt i alt hadde jeg nå 14 brødre og søstre. Siden det ikke var plass til meg der, ordnet foreldrene mine det slik at jeg kunne flytte til Wales for å bo hos min søster Annamay. Far fulgte meg dit, men drog tilbake med det samme vi kom fram.
Jeg stod praktisk talt på bar bakke, men klarte meg på en eller annen måte. I 1953 flyttet jeg til London, hvor jeg ble med i Maria-legionen, en katolsk velferdsorganisasjon. Men jeg ble svært skuffet, for jeg hadde forventet at det skulle være visse åndelige aspekter ved å arbeide i en slik organisasjon. Jeg elsket å snakke om åndelige ting, men mitt arbeid i Maria-legionen var av helt verdslig karakter, og det så ikke ut til at det noen gang var tid til åndelige samtaler.
Mens jeg bodde i London, møtte jeg Patrick, en venn av brødrene mine. Vi ble forelsket og giftet oss i 1961. Våre to første barn, Angela og Stephen, ble født der. I 1967 flyttet vi til Australia, hvor vårt tredje barn, Andrew, ble født. Vi bosatte oss i en bygd som heter Bombala, i New South Wales.
Endelig åndelig føde
Ikke så lenge etter at vi var kommet til Australia, kom en ung mann som het Bill Lloyd, til oss i Bombala for å snakke om Bibelen. Jeg ble svært glad for å få spørsmålene mine besvart rett ut fra Bibelen. Men selv om jeg oppfattet sannhetens rene klang i det Bill fortalte, argumenterte jeg med ham for at han ikke skulle gå, og for å få ham til å forklare mer ut fra Bibelen. Bill gav meg senere en bibel og noen blad.
Jeg likte bladene godt, men til min forferdelse oppdaget jeg at de som utgav dem, ikke trodde på treenighetslæren. Jeg gjemte derfor bladene, så ikke Patricks tro skulle bli ødelagt. Jeg bestemte meg for å levere bladene tilbake til Bill når han kom igjen, men på hans neste besøk viste han meg at læren om at tre personer utgjør én guddom, er stikk i strid med Bibelens lære. Snart ble det klart for meg at Jesus er Guds Sønn, at han er skapt av sin Far, Jehova Gud — og altså har en begynnelse — og at Faderen er større enn Jesus. — Matteus 16: 16; Johannes 14: 28; Kolosserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14.
Snart oppdaget jeg at mye annet jeg hadde lært som katolikk, var galt. Bibelen lærer for eksempel ikke at mennesker har en udødelig sjel, eller at det finnes et brennende helvete. (Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4) Det var en vidunderlig lettelse å lære om dette! En dag danset jeg av glede rundt på kjøkkenet fordi jeg endelig hadde funnet den Far jeg alltid hadde elsket, men aldri hadde kjent. Jeg begynte å få stilt min åndelige sult. Noe som gjorde meg ekstra glad, var at Patrick var like begeistret som meg for det vi nettopp hadde lært.
Bill innbød oss til et stevne som Jehovas vitner skulle holde i småbyen Temora. Den ligger riktignok mange mil unna, men vi tok med glede imot innbydelsen og kom til Temora tidlig om kvelden en fredag. Lørdag formiddag samlet grupper seg i den hallen der stevnet ble holdt, for å delta i forkynnelsen fra hus til hus. Patrick og jeg ble begeistret for denne muligheten, for dette var noe vi hadde hatt lyst til å gjøre en stund. Men Bill sa at vi ikke kunne ta del i forkynnelsesarbeidet, fordi vi fremdeles røykte sigaretter. Men da Bill gikk, ble Patrick og jeg med en annen gruppe. De regnet med at vi var Jehovas vitner, og tok oss derfor med.
Vi lærte snart at Bibelen stiller visse krav til dem som skal delta i forkynnelsen av det gode budskap. (Matteus 24: 14) Vi sluttet omsider å røyke, og i oktober 1968 ble vi begge døpt i vann som symbol på vår innvielse til Jehova Gud.
Vi møter trosprøver
Etter hvert som vi fikk større bibelkunnskap og vårt forhold til Jehova ble sterkere, ble vår tro på Guds løfter fast forankret. Etter en tid ble Patrick utnevnt til eldste i en av Jehovas vitners menigheter i Canberra, Australias hovedstad. Vi gjorde vårt beste for å oppdra barna våre i Jehovas formaning og mestre de utfordringer som det å oppdra tenåringer kan innebære. — Efeserne 6: 4.
Vår sønn Stephen omkom i en bilulykke da han var 18 år gammel. Selv om vi sørget dypt, var det at Stephen var blitt en tilbeder av Jehova, til stor trøst for oss. Vi lengter etter å få se ham igjen når Jehova oppreiser dem som er i minnegravene. (Johannes 5: 28, 29) Året etter, i 1983, sluttet jeg meg til vår datter, Angela, i heltidstjenesten, og jeg har siden da fortsatt i denne tjenesten. Det å gjøre andre kjent med vårt bibelske håp har hjulpet meg til å ha et positivt syn på livet, og det har bidratt til å lindre sorgen. Til min store glede hørte jeg nylig at min søster Annamay har begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner i Wales.
I 1984 fikk Patrick noe som en stund så ut til å være en mystisk sykdom. Senere fikk han diagnosen kronisk utmattelsessyndrom. Til sist måtte han slutte i sitt arbeid, og han bad seg fritatt fra oppgaven som eldste i menigheten. Heldigvis er han blitt noenlunde bra, og han er igjen en utnevnt tjener i menigheten.
I min tidlige barndom lærte jeg disiplin og selvoppofrelse, og jeg lærte å leve et enkelt liv og å være fornøyd med lite. Men jeg har alltid lurt på hvorfor vi fire jentene ble plassert i klostret, mens de andre elleve barna ble hjemme. Jeg trøster meg selv med tanken om at foreldrene mine, som døde for mange år siden, gjorde så godt de kunne under forhold som jeg kanskje aldri kommer til å forstå fullt ut. Det var vanskelige tider som krevde vanskelige beslutninger. Jeg er likevel takknemlig mot foreldrene mine for at de gav meg livet, og for at de tok seg av meg på den måten som de syntes var best. Framfor alt takker jeg Jehova for hans faderlige omsorg.
[Bilde på side 22]
Da vi var nygifte
[Bilde på side 23]
Sammen med barna våre
[Bilde på side 23]
Patrick og jeg i dag