Rapport fra Rikets forkynnere

Bibelens sannhet frigjør en nonne i Bolivia

MANGE oppriktige mennesker som blir kjent med Bibelens sannhet, flykter nå fra falsk religion og begynner å tilbe den sanne Gud, Jehova. I Bolivia er det over 7600 som har gjort det; blant dem er også en nonne.

Da M— første gang hadde kontakt med Jehovas vitner, var hun bare ni år gammel. Det var hun som åpnet døren da vitnene kom til hennes hjem, og for første gang hørte hun Guds navn, Jehova, uttalt. I mange år kunne hun ikke glemme dette navnet.

Ettersom hun var eneste jente i familien, ble det bestemt at hun skulle bli nonne. «Jeg følte meg så lykkelig over å skulle få være i Guds tjeneste — det var i hvert fall det jeg trodde,» sier M—. Men hun mistet snart sine illusjoner da hun så urettferdigheten og partiskheten i klosteret. Hun sier: «Jeg kommer kanskje aldri til å glemme anfallene av depresjon og de fysiske og åndelige slagene som var så pinefulle, og som fikk meg til å betrakte Gud som en Gud som straffer uten barmhjertighet, ikke som kjærlighetens Gud.»

Hun fortsetter: «På den tiden da jeg ble nonne, hadde jeg ikke klart å finne navnet Jehova i Bibelen. Jeg fant bare ’Jahve’, og det forvirret meg. En dag gikk jeg til og med ut for å se etter dem som snakket om Jehova, men jeg fant dem ikke.

Tiden gikk, og en dag da jeg var på vei hjem til familien min, så jeg et skilt der det stod ’Rikets sal — Jehovas vitner’. Jeg ville gjerne fortelle dem at de var falske profeter, men det var ingen til stede i salen. Jeg kom tilbake om søndagen. Da var det et møte der, og det så ut til at mange ble overrasket over å se en nonne i fullt skrud blant tilhørerne. Etter møtet prøvde jeg å komme meg fort ut. Ikke desto mindre var det et av vitnene som hilste på meg, så jeg spurte henne: ’Hvorfor spotter dere Den hellige ved å bære dette navnet?’ Spørsmålet mitt førte til en bibelsk drøftelse, og jeg avtalte med henne at hun skulle besøke meg hjemme hos familien min. Foreldrene mine kastet henne på dør, men vi møttes igjen to måneder senere, og hun inviterte meg hjem til seg til et bibelstudium. Hun gav meg opplysninger som viste at de kristne bør bruke Guds navn, og det gjorde inntrykk på meg. Dette bevismaterialet gav meg den nødvendige styrke til å forkaste alle de verdiløse tingene jeg hadde lært som nonne.

Jeg husker mye fra mitt liv i klosteret. En gang trengte jeg for eksempel mer mat, så jeg skrev til foreldrene mine og bad dem om å sende meg noe. Jeg var imidlertid ikke klar over at klosteret sensurerte brev. Ved neste måltid fikk jeg en svær porsjon brød og gelé og ble tvunget til å spise opp alt. Nå hadde jeg for mye mat. Jeg nevnte dette for vennene mine, og én foreslo at jeg smuldret det brødet jeg ikke kunne spise, og strødde det på gulvet. Da jeg gjorde det, var det straks en nonne som tok tak i meg og slengte meg i gulvet med streng beskjed om at jeg skulle slikke hele gulvet med tungen. Det var et stort rom. Jeg hørte mye fnising og latter mens jeg lå der og adlød ordren — det ble ikke vist noen som helst barmhjertighet.

Nå kan jeg se hvor herlig det er å være fri fra alt slikt. Som ventet innebar denne frigjøringen ofre. Jeg opplevde blant annet at min far kastet meg ut hjemmefra. Før jeg forlot klosteret, hadde jeg imidlertid det privilegium å hjelpe andre unge nonner til å bli kjent med sannheten. Jeg er glad for å kunne fortelle at noen av oss har innviet vårt liv til Jehova Gud!

Etter at jeg forlot klosteret, var det vanskelig for min far å forstå hvorfor jeg sa nei til godt betalte, men tidkrevende jobber. Men jeg ønsket å bruke mer tid i tjenesten for Gud. Jeg tjener nå som alminnelig pioner og lever et enkelt, men svært givende liv. Og til min store glede har min mor og mine brødre sluttet seg til meg i Jehovas tjeneste.»

Ja, Bibelens sannhet frigjør en fra denne verdens falske religiøse system og bringer varig glede og lykke. — Johannes 8: 32.