Jeg var nonne
EN DAG i 1960 befant jeg meg om bord på et tyrkisk skip på vei fra Haifa til Kypros. Under overfarten tenkte jeg tilbake på de over 30 årene jeg hadde tilbrakt i kloster. Jeg var fremdeles kledd som nonne, men jeg hadde med meg et brev som løste meg fra klosterløftet. På dette tidspunkt var det bare én ting som stod i hodet på meg: å komme til Beirut i Libanon og få meg et arbeid.
Men hvorfor var jeg blitt nonne? Og hva kom det av at jeg nå, etter så mange år, la livet som nonne bak meg?
Hvordan jeg ble nonne
Som barn bodde jeg hos fosterforeldre i det sørøstlige Frankrike. Kort tid etter den første verdenskrig fikk vi besøk av en protestantisk predikant. Han la merke til at jeg var interessert i alt det han sa, og gav meg et lite nytestamente. Fra da av økte min interesse for Bibelen.
Vi var katolikker, og senere snakket jeg med noen andre katolikker om at jeg skulle ønske at jeg kunne forstå Bibelen. De sa at det var en dødssynd å lese i Bibelen. Jeg tenkte at ettersom det var en så stor hemmelighet hva som stod i Bibelen, var det sikkert bare de som var i klostrene, som hadde lov til å studere den. Det var fra da av jeg bestemte meg for å bli nonne.
Jeg var bare 21 år gammel da jeg tok toget til et kloster i Sør-Frankrike, hvor jeg hadde en avtale med generalpriorinnen for karmelitterordenen. Klostret lå på en høyde i nærheten av Gignac, en liten by cirka 25 kilometer fra middelhavskysten. Bygningen bestod av to deler — én fløy som var for nonnene, og én som ble brukt som rekonvalesenthjem for unge piker.
Den første natten tilbrakte jeg i rekonvalesenthjemmet — men uten kofferten min. Den unge kvinnen som hadde møtt meg på stasjonen, hadde ikke gitt meg den tilbake. Dagen etter var jeg allerede innstilt på å reise, for jeg likte ikke atmosfæren i klostret. Da jeg bad om å få bagasjen min, fikk jeg til svar: «Kofferten din venter på deg i klostret.» Jeg sa til meg selv: «Hvis jeg går inn dit, kan jeg alltids gå ut igjen.» Men det skulle vise seg at det ikke var så enkelt.
Da jeg kom inn i den religiøse delen av klostret, ble jeg overveldet over den gamle bygningen med de tunge, jernbeslåtte dørene og rom hvor det var høyt under taket. Litt senere hadde jeg en samtale med generalpriorinnen, men jeg torde ikke fortelle henne at jeg ikke ville være der.
Etter en uke ble jeg godtatt som kandidat til denne nonneordenen. Noen måneder senere iførte jeg meg novisens hvite slør. Foreløpig hadde jeg ikke lært noe særlig fra Bibelen, men jeg var tålmodig og tenkte at bibelkunnskap ikke var for oss nybegynnere. Jeg hadde ennå ikke vært i klostret et år da jeg ble sendt til Marseilles sammen med to andre nonner. Der gikk vi om bord i en båt som førte oss til Kairo i Egypt. Vi kom dit i januar 1931.
Klosterlivet i Kairo
Klostret og den tilstøtende skolen holdt til i en romslig, moderne bygning på landet utenfor Kairo. Vi stod opp kvart på fem hver morgen og gikk til kapellet, hvor vi tilbrakte tre kvarter med å meditere. Så fikk vi et kvarter på oss til å rydde i cellene før messen begynte.
Vi spiste i fullstendig taushet mens vi hørte på opplesning fra «Helgenenes liv». Den første som ble ferdig med å spise, overtok lesingen. Nonnene hadde ikke lov til å snakke sammen om dagen, bortsett fra å stille spørsmål som gjaldt arbeidet, og selv i slike tilfelle måtte vi gå til et spesielt samtaleværelse. Selve klostret var et lukket sted. Hvis for eksempel en utenforstående kom dit en eller annen gang i løpet av dagen, ringte den nonnen som hadde vakt, med en liten bjelle for at de andre nonnene skulle vite at de ikke måtte forlate cellene sine.
Om fredagene, og også om onsdagene under fasten, hadde vi en periode med selvtukt mens det ble lest høyt fra Salme 51. Alle nonnene samlet seg i et mørkt rom, og hver av oss måtte piske seg selv med en svepe med tre reimer. Den gang trodde jeg det var nødvendig å påføre seg selv slike lidelser for å behage Gud. Noen ganger lot jeg være å drikke noe i løpet av en hel dag, og det var ikke lett i et så varmt land som Egypt. Andre ganger tok jeg på meg et belte som var et par centimeter bredt og var beslått med fine metallpigger.
Samtidig var jeg naget av tvil med hensyn til grunnleggende katolske læresetninger, for eksempel transsubstansiasjonslæren og læren om barnedåp. Jeg kunne heller ikke godta at Maria skulle være vår «formidlerske». Jeg hadde aldri sett noe i Bibelen som støttet slike tanker. En dag sa en annen nonne til meg: «Hvis du sier fram 25 rosenkranser, vil Jomfruen gi deg det du ber om.» Jeg bestemte meg for å prøve dette og gikk i gang med å si fram 25 rosenkranser (nesten 1300 bønner). Men jeg satt igjen med den samme tomme følelsen som før. Det bekreftet det jeg hadde lest i evangeliene om at Jesus sa til disiplene at de skulle be Faderen om alle ting ’i hans navn’, for å bli bønnhørt. — Johannes 16: 23, 24.
Jeg fullførte tre års novisiat eller prøvetid, og nå var tiden inne til at jeg skulle avlegge det evige løftet. Jeg hadde ikke lyst, men hvordan skulle det gå med meg hvis jeg forlot klostret, så langt borte fra Frankrike? Til slutt skrev jeg under og gikk til kapellet, hvor jeg lovte å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet resten av livet. Innerst inne tenkte jeg at jeg alltids kunne komme til en overenskomst med Gud hvis jeg skulle bryte dette løftet. Jeg visste om andre nonner som hadde fått dispensasjon av paven.
Til Palestina og Beirut
I 1940 raste den annen verdenskrig, og Kairo ble bombet av tyske fly. Jeg ble overført til et kloster i Haifa i Palestina. Jeg krysset Suezkanalen og reiste med nattoget. Tidlig om morgenen så jeg en strålende soloppgang over en oase. Det gav meg en liten forsmak på det fantastiske landskapet jeg skulle få se i Palestina. Jeg følte meg særlig knyttet til dette landet, hvor Jesus, hans disipler og mange andre tjenere for Gud som er omtalt i Bibelen, hadde levd.
De britiske styrker hadde beslaglagt klostret i Haifa for å bruke det som hovedkvarter. Jeg ble derfor sendt til Isfiya, en liten landsby cirka 25 kilometer fra Haifa, oppe i Karmel-fjellkjeden. Der var jeg en måned, helt isolert, og stod på kjøkkenet og laget syltetøy.
Med tiden ble jeg overført til Beirut i Libanon, som ligger bare to timers kjøring fra Haifa. Palestina var da under britisk mandat og Libanon under fransk, og det var lett å krysse grensen. I de etterfølgende årene tilbrakte jeg ofte ferien i Isfiya, men et år ble jeg syk i ferien, og i stedet for å dra tilbake til Beirut ble jeg værende i Palestina.
Mens jeg var i Isfiya på Karmel-fjellet, likte jeg godt å ta barna med meg på spaserturer opp i fjellet bak klostret sammen med Cæsar, eselet, som barna elsket å ri på etter tur. Vi tok oss fram blant furutrær og olivenlunder og kom til slutt opp på et høyt platå, hvor Elia ifølge tradisjonen utfordret de falske Ba’al-profetene. Under oss kunne vi se Kisjon-bekken, hvor alle Ba’al-profetene ble drept. (1. Kongebok, kapittel 18) Jeg hadde lest om Elia i Det gamle testamente og beundret hans mot og nidkjærhet i tjenesten for Gud. Som nonne tok jeg derfor navnet Elisa Maria som tegn på min hengivenhet overfor ham.
Forsøk på å forlate klostret
I årenes løp ble jeg stadig mer besluttet på å forlate nonneordenen. I 1953, da jeg ble kalt tilbake til Lyon i Frankrike, skrev jeg et brev til kardinalen der. Men før kardinalens representant kunne komme og snakke med meg, sendte priorinnen, som kjente til planene mine, meg til Saint-Martin-Belleroche, cirka 100 kilometer borte. Jeg skrev flere brev til kardinalen og bad om dispensasjon, men forgjeves.
I 1958 ble jeg sendt tilbake til Libanon. Etter noen måneder kom jeg tilbake til et kloster i Haifa, min yndlingsby. Fordi jeg kunne hebraisk, fikk jeg i oppdrag å gå ærender, og jeg benyttet anledningen til å poste et brev til biskopen i Haifa. Fra da av skjedde tingene hurtig.
To dager senere kom biskopen for å drøfte situasjonen med meg. Han hadde fått brevet mitt. Jeg sa at jeg ønsket å forlate klostret, ettersom jeg ikke hadde så god helse. Jeg trengte medisinsk behandling, og klosterlivet var for hardt for meg. Han var svært forståelsesfull, og etter en times samtale sa han: «Du kan dra i kveld hvis du vil.» Jeg holdt kontakten med ham, og det skulle vise seg å være til stor hjelp senere.
Noen dager senere fortalte biskopen at generalpriorinnen i Frankrike hadde sendt et brev til meg. Jeg hadde ikke fått noe brev. Så jeg henvendte meg til priorinnen i klostret og sa: «Jeg forstår det slik at det er kommet et brev til meg.» Hun gravde dypt ned i en skuff i pulten sin og tok fram en konvolutt som hun rakte meg. I dette brevet stod det at jeg var løst fra klosterløftet.
Under en periode da ingen får lov til å si noe, benyttet jeg anledningen til å pakke sakene mine og dra. En augustmorgen i 1960 befant jeg meg plutselig utenfor i den store verden med bagasjen min og noen få israelske pund som ville gjøre det mulig for meg å klare meg en stund. Jeg drog hjem til en bekjent av meg og ble hos henne noen dager.
Et nytt liv
Jeg hadde planer om å dra tilbake til Beirut, for jeg trodde det ville være lettere å få seg arbeid der. Men for å kunne dra dit måtte jeg ha et visum. Det så ut til å være helt umulig å få et visum ved konsulatene i Haifa og Jerusalem. En embetsmann sa til og med: «Priorinnen i klostret deres har bedt oss om ikke å hjelpe nonner som skal til arabiske land.» Min venninne i Haifa sa at det ville være lettere å dra til Beirut via Kypros.
Slik gikk det til at jeg en dag i 1960 befant meg om bord på et tyrkisk skip på vei fra Haifa til Kypros. Jeg hadde fremdeles på meg nonnedrakten, slik biskopen hadde rådet meg til, først og fremst på grunn av passbildene. Jeg hadde allerede fått visum til Kypros fra de britiske myndigheter, takket være brevet fra den biskopen som jeg hadde holdt kontakten med. Etterpå fløy jeg til Beirut.
Jeg ønsket å tilpasse meg livet utenfor klostret gradvis, så først tok jeg meg arbeid på kjøkkenet i et dominikansk kloster uten å ha noen religiøs tilknytning til klostret. Der var jeg i to år. En dag oppfordret en priorinne fra karmelittene meg til å komme tilbake til ordenen. Hun sa: «Vi slår en strek over den lille eskapaden din, og du skal få tilbake ansienniteten din.» Jeg betakket meg. Etter at jeg hadde hatt tusen problemer med å komme meg ut av klostret, skulle jeg så visst ikke tilbake dit!
Deretter arbeidet jeg en tid som guvernante hos rike familier. Når jeg kom sammen med andre guvernanter, pleide jeg å spørre dem om de kjente noen som studerte Bibelen. «Men ikke en katolsk prest!» sa jeg bestemt.
Min søken blir belønnet
En dag i februar 1964 ble mitt livs bønner besvart. Ved hjelp av en fransk sykepleierske som hadde truffet Jehovas vitner i konsentrasjonsleirene og senere hadde studert Bibelen sammen med vitnene i Beirut, begynte jeg også å studere Bibelen. Etter fire kvelders drøftelse visste jeg at jeg hadde funnet den sannhet som jeg hadde søkt i så mange år.
Vitnene nøyde seg ikke med å studere Bibelen. De satte også ut i livet det de lærte, og forkynte det for andre. Jeg følte det som om en stor barriere var blitt revet ned. Jeg kunne ha grått av glede. Det lille jeg hadde lest, var nok til å overbevise meg om at treenighetslæren, læren om sjelens udødelighet og lignende læresetninger ikke var i overensstemmelse med Bibelen.
Det var imidlertid én ting som la en demper på min begeistring: navnet Jehovas vitner. Jeg sa til meg selv: «Det er å utfordre skjebnen i arabiske land; de kommer til å tro at vi er jøder!» Men dette hindret meg ikke i å fortsette å studere, og i oktober 1964 ble jeg døpt som et symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova.
Det er nå over 20 år siden jeg fant den sannhet som ’gjorde meg fri’. (Johannes 8: 32) Jeg ser nå helt klart at den selvtukt og avholdelse som blir praktisert i mange klostre, er tom og meningsløs. Det er så sant som apostelen Paulus sa: «Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi.» — Kolosserne 2: 23.
Det har vært en stor glede for meg å kunne fortelle andre om det jeg har lært, og gjøre dem kjent med det vidunderlige håpet som Guds Ord inneholder, i stedet for å isolere meg fra verden. Fordi jeg var nonne i 30 år, kan jeg fullt ut forstå katolikkenes problemer når jeg snakker med dem. Jeg har nå i flere år tjent som pioner (en heltidsforkynner blant Jehovas vitner) for derved å utføre det oppdrag som Jesus påla oss da han sa at «evangeliet om riket skal forkynnes». (Matteus 24: 14) — Innsendt.
[Bilde på side 18]
Gignac kloster