Blod-ʼgivereʼ?
● I sin bok The Gift Relationship (1971) sier professor Richard Titmuss ved London universitet følgende om det blod som blir brukt ved blodoverføringer: «Det finnes mange myter i alle samfunn, og De forente stater er ingen unntagelse. En av de myter som er dypest rotfestet i det landet i vår tid, . . . er at frivillige blodgivere er normen; at blod i de fleste tilfelle blir gitt av frivillige.»
Denne forfatteren inndeler blodgiverne i åtte forskjellige kategorier, nemlig: Blodgiveren «som selger sitt blod til den pris som er å få på markedet». Blodgiveren «som gir blod på regelmessig, registrert, halvpermanent eller halvlønnet grunnlag». Blodgiveren «som mottar kontant betaling, men som hevder at det ikke i første rekke er betalingen som tilskynder ham til å gi blod». Blodgiveren som betaler en viss sum for blod som han «låner» under en operasjon, og som kan gi blodet tilbake og få pengene tilbakebetalt. Blodgiveren «som hvert år gir en halvliter blod, slik at han og hans familie . . . er ʼgarantert’ å få sitt behov for blod for ett år dekket». Blodgiveren som er i det militære eller sitter i fengsel. De som tilhører denne gruppen, «blir oppfordret til å gi, eller en venter det eller krever det av dem. Hvis ikke de gir blod, kan de pådra seg misbilligelse eller bli plaget av skamfølelse, eller de kan bli påvirket til å tro at det at de avslår, vil ha en uheldig virkning på deres framtid». Blodgiveren som «føler seg tiltrukket eller blir tilskyndt av utsiktene til en konkret belønning . . . i form av andre ting enn penger», for eksempel fridager eller lengre ferie. Blodgiveren som «kommer nærmest det vi oppfatter som en som gir en gave uten å vente å få noe igjen for det».
Professoren setter opp en tabell over det blod som ble gitt i De forente stater i perioden 1965—1967. Den viser at bare sju prosent av blodet ble gitt av mennesker som tilhører den sistnevnte gruppen. Forfatteren bemerker i den forbindelse: «Å bruke ordet ’gi’ er det samme som å tilskrive folk et uegennyttig motiv. Strengt tatt, og kanskje også for å være mer nøytral, burde en erstatte ordet ’givere’ med ordet ’leverandører’ når en er inne på dette emnet.» — Sidene 71—96.