Grunner til at så mange sulter
«HVER dag våkner nesten to milliarder mennesker opp til en verden hvor deres liv er dominert av et eneste ønske . . . [ønsket] om å få mat,» sier L. R. Brown, som er knyttet til Overseas Development Council. Millioner av mennesker trenger mer eller bedre mat. Er det jorden som er skyld i at menneskene mangler mat?
Nei, jorden synes å være i stand til å brødfø mange milliarder flere mennesker enn de 3,7 milliarder som nå bor på den. Noen autoriteter sier at det finnes dobbelt så mye dyrkbar jord som det som er blitt dyrket i løpet av de siste årtier.
Uberegnelig vær øker matmangelen
En av de ting som i høy grad begrenser mengden av avlinger fra ellers utmerket jord, er været. En artikkel i bladet Newsweek sier: «Ingen har hittil funnet noen løsning på hvordan en skal kunne kontrollere det lunefulle været.»
En stor del av matmangelen i Asia og Afrika skyldes tørke. I 1972 falt det altfor lite monsunregn i India, eller det falt for sent til at sommeravlingene kunne ha noen nytte av det. I Bangladesh falt det i vekstmånedene 40 prosent mindre regn enn normalt. Det uregelmessige været hadde også faretruende innvirkning på avlingene i Filippinene. I den nordlige delen ble risavlingene ødelagt av århundrets verste flom, mens avlingene i den sørlige delen slo feil på grunn av tørke.
Sovjet har på den annen side hatt store korntap de siste to årene på grunn av lite snøfall om vinteren. Snødekket ble derfor tynt, og kornet ble utsatt for frostskader. I China, opplyser pressebyrået Hsinhua, har ikke bare tørke, flom og kulde, men også storm, hagl og insekter ødelagt en stor del av avlingene. Den matvarekrise verden befinner seg i på det nåværende tidspunkt, understreker på en realistisk måte hvor maktesløse menneskene er overfor naturkreftene.
Virkningene av «Den grønne revolusjon» er for en stor del blitt opphevet av værets ustadighet. En frykter imidlertid for at «Den grønne revolusjons» begrensede suksess kan bli ytterligere begrenset. Hvorfor?
Grunnen til dette er at når et stort område blir tilsådd med den samme kornsort, kan hele området bli angrepet av en enkelt ødeleggende plantesykdom. Insekter som trives på en bestemt kornsort, kan på lignende måte ødelegge en hel avling. I Pakistan blir det humoristisk sagt at ’den nye mirakelhveten har framkalt en ny mirakelgresshoppe’!
Teknologien kan ikke fjerne matmangelen
Menneskene kan ikke kontrollere naturkreftene, men hvordan er det med teknologien? Det er nok så at en ved hjelp av den har utviklet verdifulle, tekniske metoder og fint utstyr, men mye av alt dette har også i høy grad bidratt til den nåværende matmangel. Etter hvert som byene vokser, legger forstedene beslag på mye av den dyrkbare jord. Forurensning fra industrien og uriktig bruk av kunstgjødsel har gjort mange mål jord mindre fruktbar.
I forbindelse med mye av den forskning på landbruksområdet som blir drevet i dag, konsentrerer en seg dessuten om de kornsorter som gir det største økonomiske utbytte, og glemmer dem som kan gi de fattige nasjoner mat. I en artikkel i bladet BioScience blir det gjort oppmerksom på at matvareproblemene i verden hovedsakelig gjør seg gjeldende i tropene. Ikke desto mindre går de fleste vitenskapelige studier ut på å finne fram til kornsorter som kan dyrkes i de tempererte sonene, og ikke i tropene.
Den moderne teknologi har derfor ikke løst problemet i forbindelse med den omfattende matmangel. I noen henseender har den i virkeligheten bidratt til å skape den nåværende krise. Det finnes imidlertid andre faktorer som menneskene er skyld i, som også i høy grad har forverret matmangelen.
Politikk og hungersnød
Menneskenes politiske kriger — ikke ’naturlige årsaker’ — er skyld i den matmangel som nå gjør seg gjeldende i Cambodia og Bangladesh. Landbruksanlegg, korn og vannforsyninger så vel som trekkdyr er blitt ødelagt på grunn av krig.
Som følge av dette har det vært opptøyer og funnet sted plyndring, for eksempel i Pnom penh, hovedstaden i Cambodia. Soldater som har holdt vakt ved broer, har krevd «svartebørsavgifter» av lastebiler som har kjørt varer inn i denne byen, noe som har resultert i en fordobling av matvareprisene. Andre steder i Cambodia er prisene blitt tredoblet.
I Bangladesh kan matvarer ikke komme inn i havner, fordi disse er blokkert av miner eller sunkne fartøyer. Mange broer i dette landet er fortsatt ubrukbare. Av et beløp på én milliard dollar som ble sendt til Bangladesh i forbindelse med et hjelpeprogram, hadde en inntil oktober i fjor bare brukt en tredjedel til matvarer. En trengte resten av beløpet til gjenoppbygning av landets transport- og kommunikasjonssystemer.
Selve det politiske system i et land lammer ofte de bestrebelser som blir gjort for å bekjempe hungersnøden. Bladet Newsweek sier følgende:
«I Indonesia utgjør byråkratene et problem. Under et typisk indonesisk system som kalles abs asal asal bapak senang (så lenge faren er glad), har embetsmenn innen landbrukssektoren ikke bare unnlatt å rapportere de dårlige nyhetene om nedgangen i produksjonen til president Suharto, men de har også unnlatt å bygge opp regjeringens lager av ris.»
Bladet Economic and Political Weekly, som kommer ut i Bombay i India, kommer med en lignende uttalelse:
«Mønstret er på det nåværende tidspunkt sørgelig velkjent; imøtekommende embetsmenn forteller de yngre ministrene det de ønsker å høre; de yngre ministrene forteller de eldre ministrene det de ønsker å høre, og slik fortsetter det hele veien like til statsministeren.»
Religionen og hungersnøden
Religionen bidrar også ofte til matvarekrisen. Tenk over følgende eksempel:
I landsbyen Nazrichawk i den indiske staten Bihar bor det 73 mennesker. Jorden der blir beskrevet som «god». Etter den siste tørken, i 1967, er det dessuten blitt installert et effektivt vanningsanlegg. I dag er imidlertid den pumpen som driver vanningsanlegget, dekket av rust, og folk sulter. De har råd til å få pumpen reparert. Hvorfor blir den da ikke reparert? Bladet Natural History sier:
«Problemet er at det vil kreve samarbeid av en gruppe mennesker å få gjort det nødvendige arbeid. For å kunne utarbeide planer som er mer kompliserte enn et vannhjul som blir trukket av en okse, kreves det enighet når det gjelder slike ting som distribuering av vann, finansiering og arbeidskraft. Slike alminnelige behov kan imidlertid sjelden forene et samfunn som er splittet på grunn av religion, kastevesen og politikk. . . . En mengde små, kasteorienterte, politiske partier er i aksjon i hele staten, og deres virksomhet splitter landsbyene ytterligere. I stedet for å være et samfunn er en landsby ofte splittet i fiendtlige fraksjoner på grunn av religion, politikk og kastevesen.» — Januar 1973, sidene 34 og 35.
Ja, folk sulter fordi religionen og andre sosiale krefter splitter dem. Noen religionssamfunn har imidlertid også på andre måter en ugunstig innvirkning på matvareproblemet.
Visse religionssamfunn er imot barnebegrensning, men flere fødsler betyr flere munner å mette. Bare i India finnes det nå 550 millioner mennesker. Hvert år øker landets befolkning med mellom 12 og 13 millioner. Dette tilsvarer hele Australias befolkning! Den indiske regjerings oppriktige forsøk på å få folk til å stifte mindre familier har på grunn av religionen bare lykkes i begrenset utstrekning.
Et eksempel på dette er følgende: I løpet av det siste tiår har antallet av hinduer økt med bare 24 prosent, mens antallet av muhammedanere har økt med 31 prosent. Hva gjorde de hinduiske religiøse lederne da de fikk kjennskap til dette? En journalist i Bombay, A. S. Abraham, sier at de «kastet ikke bort tiden, men brukte disse statistikkene til støtte for sine gjentatte oppfordringer til hinduene om ikke å praktisere familieplanlegging, da de fryktet at hinduene kunne komme til å bli en minoritet i sitt eget land. De ignorerte simpelthen den kjensgjerning at hinduene utgjør 82 prosent av landets befolkning, mens muhammedanerne utgjør rundt regnet 12 prosent». Slike religiøse ledere gjør mye for å tilintetgjøre regjeringens bestrebelser for å kontrollere befolkningstilveksten.
De fleste indere retter seg dessuten villig etter sine religiøse lederes ønsker. Hvorfor? Fordi barn for dem er en form for velstand. Bøndene bruker for eksempel sine barn til å ʼse etter geitene’. Gifte mennesker ønsker dessuten barn som kan ta seg av dem når de blir gamle. Mange asiatiske barn dør på et tidlig tidspunkt i livet. De voksne resonnerer derfor som så at jo flere barn de har, jo større sjanse er det for at noen av dem vil leve inntil de selv er blitt gamle.
Det er ikke bare Østens religioner som motsetter seg forskjellige regjeringers programmer for fødselskontroll. Også i kristenheten møter slike programmer sterk motstand.
I 1930 oppsummerte pave Pius XI den offisielle, katolske motstand mot fødselskontroll i sin encyklika Casti connubii. Han sa at de fleste metoder for fødselskontroll er «en overtredelse av Guds lov og av naturens lov, og at de som benytter slike metoder, er brennemerket med en alvorlig syndeskyld». De paver som har fulgt etter ham, har bekreftet denne oppfatningen.
Den nåværende pave, Paul VI, sa til en tilhørerskare i De forente nasjoner i oktober 1965 at «kunstig fødselskontroll» er «irrasjonell». I juli 1968 kom han så med sin egen encyklika om dette emnet, Humanae Vitae. Bare to år senere, i 1970, hadde befolkningen i det katolske Sør-Amerika økt med enda ti millioner, det vil si dobbelt så mange innbyggere som det finnes i Bolivia. Siden 1944 har det imidlertid vært en større nedgang i matvareproduksjonen pr. innbygger i Latin-Amerika enn i noen annen del av verden.
Såkalte kristne, religiøse ledere burde være oppmerksom på sannheten i de ordene som den kristne apostelen Paulus uttalte: «Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» (1 Tim. 5: 8) Hvor mange barn en ønsker å få, er naturligvis en privatsak. Men bør en oppfordre noen til å få så mange barn at de ikke kan ’ha omsorg for’ dem og må la dem sulte? Svaret skulle være innlysende.
Noen av verdens største religionssamfunn må derfor bære sin del av ansvaret for jordens økende befolkning og matvarekrisen.
Men det finnes andre faktorer som bidrar til å skape hungersnød, faktorer som det er vanskelig for velnærte mennesker fra de «rike land» å forstå fullt ut.
Virkningene av underernæring
En av disse faktorene er den skadelige virkning av underernæring. Sultne mennesker er ofte ikke selv i stand til å skaffe seg mat. De er svært utsatt for å bli syke, ettersom kroppens naturlige motstandskraft mot sykdommer brytes ned ved dårlig kost. I mange land kan en se mennesker med uttærte bein, mennesker som ikke kan gå på grunn av underernæring. Hvor mye tungt arbeid kan slike mennesker utføre på et gårdsbruk?
Underernæring påvirker også menneskene i mental henseende. Det som for en besøkende til å begynne med kan se ut som en naturlig «sinnsro» i mange land, er i virkeligheten ofte tretthet og sløvhet som er en følge av dårlig kost. I sin bok Born to Hunger sier Arthur Hopcraft om et land: «Jeg så svært lite lek blant barna; det ble nesten ikke lekt noen leker. Den alminnelig utbredte skrøpelighet og sløvhet blant barna er et av de mest gripende trekk ved dagliglivet.» Kan en vente at motløse, svake mennesker skal ha styrke til å skaffe sine familier tilstrekkelig med mat? Det sier seg selv at det er begrenset hva de kan greie.
Uheldigvis er det også ofte slik at folk fra rike land ikke forstår at det at mennesker er oppdratt i en helt annen kultur og tenker annerledes enn de selv gjør, ikke nødvendigvis betyr at de er tilbakestående eller mindreverdige. Menn som har gått inn for å løse verdens matvareproblemer, har imidlertid ofte den innstilling at de står over de innfødte i et fremmed land. Dette begrenser deres effektivitet. Det er en av grunnene til at verden fortsatt befinner seg i en matvarekrise. H. D. Thurston ved Cornell universitet sier:
«Evnen til å kunne møte sine verter og behandle dem som likemenn og medarbeidere er ofte viktigere enn vitenskapelig kunnskap. . . . Selv den fattigste bonde eller arbeider er ofte i besittelse av stor stolthet og menneskelig verdighet. Den minste hentydning til at de på noen måte er underlegne, vil bli tatt ille opp, og kan ødelegge hele ens framtidige arbeid.»
Den ydmykhet som er nødvendig hvis en skal kunne løse denne ordnings internasjonale matvareproblemer, er det imidlertid ikke lett å finne.
Matmangelen kan således ikke avhjelpes bare ved det rette jordsmonn og de rette værforhold. Menneskenes politiske virksomhet og teknologi og deres religiøse og sosiale innstilling i tillegg til deres mangel på omtanke for andre har uten tvil gjort problemet så komplisert at det ikke står i ufullkomne menneskers makt å løse det.
Som følge av dette er vi i dag vitne til et verdensomfattende paradoks. Bare tenk over følgende: Menneskene har nå teknisk dyktighet til å kunne produsere rike avlinger ved hjelp av kunstig vanning og lagringsanlegg. De har skoler hvor det blir gitt opplæring i avansert landbruksteknikk. Det finnes imponerende landbruksutstyr til pløying og oppdyrking av store landområder. Den internasjonale organisasjonen FAO holder menneskene underrettet om matvaresituasjonen overalt, og ved hjelp av hurtige kommunikasjonsmidler blir det gitt beskjed om hvor det trengs forsyninger. Ved hjelp av raske transportmidler kan en hurtig få sendt matvarer dit de trengs. Ikke desto mindre er det HVER DAG tusenvis av mennesker som dør av sult.
Hvorfor eksisterer det nå i denne tiden en slik paradoksal situasjon? Det må være en grunn. Et spørsmål som er like viktig, er: Finnes det en virkelig løsning på verdens matvarekrise?
[Bilde på side 7]
Ustabile værforhold og andre problemer har i høy grad redusert virkningene av «Den grønne revolusjon»
[Bilde på side 8]
Selv i fattige land oppfordrer fremtredende religiøse ledere folk til å få mange barn
ʼHinduene må ikke bli en minoritet,ʼ sier hinduenes religiøse ledere i India
ʼFødselskontroll er irrasjonell,ʼ sier pave Paul VI
ʼHva skal vi spise?ʼ