Et tilfredsstillende økonomisk system etterlyses
DEN vestlige verdens økonomi endret seg i en slik grad i fjor sommer at den aldri kommer til å bli den samme igjen.
Da De forente staters president, Richard Nixon, ga det system som inntil da hadde vært brukt, dødsstøtet den 15. august 1971, begynte en tid med stor usikkerhet.
Presidentens tiltak skapte et økonomisk mareritt i den ikke-kommunistiske verden. Disse nasjonene har siden da vært på jakt etter et nytt økonomisk system, et som vil fungere tilfredsstillende.
Men hvorfor ble det gamle systemet vraket? Hvilket håp har en om at et nytt system vil være bedre enn det gamle, som slo feil?
Det gamle økonomiske system
Det tidligere økonomiske system var blitt opprettet ved en konferanse som ble holdt av representanter for vestlige nasjoner i 1944 i Bretton Woods i New Hampshire i USA. Her ble Det internasjonale valutafond dannet, en ordning som over 100 ikke-kommunistiske land etter hvert sluttet seg til.
Hva var dette systemet grunnlagt på? Det var grunnlagt på De forente staters dollar. På det tidspunkt var USA det mektigste land i verden og hadde den sterkeste valuta. De forskjellige landene samtykte derfor i at verdien av deres penger ble fastsatt i forhold til dollaren.
De forpliktet seg til å sørge for at deres valutakurser ikke avvek mer enn én prosent fra den fastsatte kurs. Denne stabiliteten ville gjøre verdenshandelen mye lettere, ettersom de forskjellige lands regjeringer og forretningsmenn til enhver tid ville vite hva deres penger var verdt i forhold til et annet lands penger. Dette gjorde det forholdsvis lett å fastsette prisene for et lands produkter, ettersom en ikke behøvde å ta noen større svingninger i valutakursene i betraktning.
Det ble også bestemt at De forente staters dollar skulle utgjøre Det internasjonale valutafonds grunnleggende reservevaluta. Hvis det hopet seg opp for mange dollar i et land på grunn av et overskudd på landets handelsbalanse med USA, kunne det få innløst sine dollarsedler i gull til en pris av 35 dollar pr. unse. Det økonomiske system som ble opprettet i 1944, var således grunnlagt på den amerikanske dollar, som til gjengjeld var garantert ved USA’s store gullbeholdning.
Hvorfor skjedde det?
Hvorfor ble dette systemet forkastet? Hvorfor traff De forente stater på eget initiativ tiltak som skapte vanskeligheter for hele den ikke-kommunistiske verdens pengevesen?
En amerikansk industrimann pekte på en grunnleggende årsak til dette da han sa at De forente staters ledere «brukte skatteyternes penger over hele verden som en drukken sjømann».
Selv om dette kan kalles en sterkt forenklet framstilling av et komplisert spørsmål, inneholder det en kjerne av sannhet. Etter den annen verdenskrig har De forente stater brukt uhyre store pengesummer i andre land, hovedsakelig til militære formål, utenlandshjelp og investeringer i forretningsforetagender. Selv om USA hadde et overskudd på handelsbalansen, selv om landet med andre ord eksporterte flere varer enn det importerte, var dette overskuddet ikke stort nok til at det kunne dekke de store utgifter det hadde på andre områder.
I tiden etter den annen verdenskrig, og særlig i løpet av de siste årene, har De forente stater således stort sett brukt flere penger i utlandet enn landet har tjent. Dette har resultert i et stadig underskudd på det som kalles betalingsbalansen. År etter år tapte landet flere og flere penger i utlandet. Hvor lenge kan en person eller et firma fortsette å gjøre det før det oppstår vanskeligheter? Hvis det fortsetter slik, ender det med konkurs. Før eller senere må regnskapet gjøres opp.
Regnskapets time kom i 1971. Da var underskuddet på USA’s betalingsbalanse blitt så stort at verdien av dollarbeholdningen på utlendingenes hender var over fem ganger så stor som verdien av gullet i De forente staters gullbeholdning.
Noe som gjorde saken enda verre, var at landet nå for første gang siden 1893 hadde et underskudd på handelsbalansen, det vil si importerte mer enn det eksporterte.
Store militærutgifter, utenlandshjelp og andre utgifter i utlandet og nå også en katastrofal handelsbalanse hadde gjort sitt til at De forente stater holdt på å gå konkurs i sitt økonomiske samkvem med andre land. Landet tjente simpelthen ikke nok penger til at det kunne betale sine store regninger i utlandet.
I midten av 1971 innrømmet finansminister John Connally at USA’s økonomiske situasjon raskt forverret seg. Det kom også fram at underskuddet på betalingsbalansen i første halvdel av 1971 var uhyre stort — nesten tre ganger større enn det noen gang hadde vært.
I tillegg til dette kom det et stort underskudd på omkring 23 milliarder dollar på årets statsbudsjett, og en regnet med at underskuddet i det kommende år ville bli enda større. Lønninger og priser steg dessuten stadig; inflasjonen var nesten ute av kontroll. Dette betydde igjen at prisene på amerikanske varer ble for høye for verdensmarkedet, noe som bidro til å gjøre handelsbildet enda verre.
I slutten av juli var situasjonen i den grad forverret at noe måtte gjøres. Bladet Newsweek for 30. august 1971 sa:
«I en samtale tidlig i forrige uke i Det hvite hus med medlemmer av Kongressen kom president Nixon med en nøktern redegjørelse for farene ved å vise passivitet. Hvis han hadde ventet bare to uker til, sa han, ville dollaren ha stått overfor en ’katastrofe’. En av dem som var der, mente at den innenrikske situasjonen var like dyster og like viktig i presidentens beregninger. ’Alle ting tyder på en stor arbeidsløshet i desember,’ sa han, ’kanskje på over ni prosent.’»
En var blitt pinlig oppmerksom på at De forente staters økonomiske politikk hadde slått feil. Det måtte straks treffes drastiske tiltak for å unngå en «katastrofe», tiltak som presidenten tidligere hadde sagt at han ikke ville treffe. Og en økonomisk katastrofe i De forente stater ville ha skapt en situasjon for hele den ikke-kommunistiske verden som var like alvorlig som eller enda alvorligere enn depresjonen i 30-årene.
Forsøk på å stanse tendensen
Den 15. august 1971 holdt presidenten en tale til det amerikanske folk, som ble overført direkte i radio og fjernsyn, og kunngjorde hvilke tiltak han hadde tenkt å iverksette for å hindre at det gikk mot en katastrofe.
Hovedpunktene i presidentens program gikk ut på å innføre en 90 dager lang pris- og lønnsstopp, å stanse strømmen av gull til utlandet ved å nekte å innløse andre lands dollarbeholdninger i gull, å skjære ned på regjeringens utgifter, å innføre visse skattelettelser for borgerne og industrien og å pålegge alle importerte varer en avgift på ti prosent.
Men ved at amerikanerne nektet å innløse sine dollar i gull, slik de hadde gått med på i 1944, suspenderte USA i virkeligheten Bretton Woods-avtalen. En mente at en ikke kunne gjøre noe annet. Grunnen til dette var at mens landet i 1948 hadde en gullbeholdning til en verdi av over 24 milliarder dollar, hadde det i midten av 1971 en gullbeholdning til en verdi av bare litt over ti milliarder dollar. Men i utlandet hadde det hopet seg opp dollarsedler til en verdi av omkring 55 milliarder dollar som kunne kreves innløst i gull!
Selv om andre land stort sett hadde vært velvillige nok til å gå med på ikke å innløse sin dollarbeholdning i gull, kunne de ikke i lengden fortsette å gjøre dette uten å bringe sin egen økonomi i fare. Men et run på gullet ville ha ført til konkurs for De forente stater og brakt alle medlemslandene i Det internasjonale valutafond i fare. Det ble derfor «stengt» for gullet inntil videre.
Ved å avskjære dollaren fra gullet gjorde USA dollarkursen flytende på det internasjonale valutamarked. Kursen måtte nå fastsettes på grunnlag av loven om tilbud og etterspørsel. Og ettersom dollaren ikke sto sterkt, var det liten etterspørsel etter den i forhold til andre lands valutaer, særlig den tyske mark og den japanske yen. Verdien av dollaren sank derfor i forhold til andre valutaer, noe som i virkeligheten var ensbetydende med en devaluering av dollaren.
Dette betydde simpelthen at dollaren ikke lenger var så mye verdt i andre land som den hadde vært før. Hvis en for eksempel tidligere hadde betalt 100 dollar for et tysk produkt, ville det nå koste minst 105 dollar. Ja, nesten alle varer fra utlandet ville bli dyrere i De forente stater.
Denne stigning i prisene håpet en ville få amerikanerne til å kjøpe færre utenlandske produkter, noe som igjen ville føre til mindre import og således bidra til å rette opp underskuddet på handelsbalansen. Ettersom en for utenlandsk valuta nå kunne kjøpe flere dollar enn tidligere, ville det bli billigere for utlandet å kjøpe amerikanske varer, noe som ville oppmuntre utlendingene til å kjøpe mer, og dette ville også rette på handelsbalansen.
Det ble betraktet som meget viktig at USA igjen fikk et overskudd på handelsbalansen. Hvorfor? U.S. News & World Report sier: «For å finansiere landets investeringer og militære og økonomiske hjelp i utlandet må det ifølge Nixons syn gjenopprettes et overskudd på USA’s handelsbalanse.»
For å oppmuntre andre land til å revaluere eller høyne verdien av deres valutaer innførte presidenten også en importavgift på ti prosent. Denne avgiften gjør utenlandske varer dyrere i USA. Hensikten med dette var å få amerikanerne til å kjøpe færre utenlandske produkter. Det ble sagt at når andre lands valutaer var blitt revaluert til USA’s tilfredshet, ville denne avgiften falle bort. Det var De forente staters hensikt å få den japanske yen revaluert med mellom 12 og 15 prosent, den tyske mark med omkring åtte prosent og andre valutaer med litt mindre.
Som tidligere nevnt ble det også innført en pris- og lønnsstopp i 90 dager, og deretter var det planlagt en annen form for kontroll. Dette ville bidra til å stanse inflasjonen. Prisene på amerikanske varer ville da ikke fortsette å stige så hurtig, noe som ville gjøre dem mer konkurransedyktige på verdensmarkedet. Det ville også bidra til å legge en demper på amerikanernes stigende misnøye med at de for hvert år som gikk, fikk mindre og mindre igjen for pengene sine.
Reaksjonene i utlandet
Hvordan har andre land reagert på alt dette? Vesttyskeren Ralf Dahrendorf, som er medlem av en handelskommisjon i Fellesmarkedet, sa: «De uttrykk som går mest igjen i beskrivelser av virkningene av president Nixons nye økonomiske politikk, er at USA’s partnere er ’sjokkert’ og ’lamslått’. Det er flere grunner til dette, nemlig den raskhet tiltakene ble truffet med, mangelen på samråd og de øyeblikkelige virkninger av noen av tiltakene.»
Det som var særlig sjokkerende, var importavgiften på ti prosent og suspensjonen av den 27 år gamle avtalen om å innløse dollarsedler i gull. Muligheten for at det ville bli en nedgang i eksporten til USA, var en trusel mot andre lands økonomi, og vakte til live en frykt for stor stigning i arbeidsløsheten. Som Dahrendorf sa: «Det er blitt anslått at nesten 90 prosent av de européiske lands eksport til De forente stater, en eksport som beløper seg til omkring sju milliarder dollar, vil bli rammet. . . . Det er ingen tvil om at vi kommer til å oppleve en betydelig forskyvning av handelen.»
Ville de andre land ydmykt bøye seg for dette? Det er lite sannsynlig at de kan gjøre det svært lenge. Bladet Newsweek sa: «Det kommunistiske partiorganet Pravda var ikke langt fra sannheten da det sa at USA hadde erklært sine allierte økonomisk krig.» Og en bankmann sa at den amerikanske presidenten «hadde kastet en bombe i fanget på andre, og at det kunne være at de bestemte seg for å kaste den tilbake».
Mannen i gata reagerte også på de amerikanske tiltakene. Ved et européisk badested fant britiske turister stor fornøyelse i å spørre amerikanere: «Hvordan føles det å være fattig?» Da en amerikansk turist i et annet land ville betale for en vare med dollar, sa ekspeditøren syrlig: «Vi tar ikke imot slikt skrap.»
En lederartikkel i New York Times ga derfor en korrekt beskrivelse av dollaren da den sa: «Den vanære som er blitt tilføyd dollaren i verdens finanssentrer, er stor.»
Vil det tjene sin hensikt?
Vil det amerikanske tiltaket tjene sin hensikt? Vil det snu den nedadgående tendensen i USA’s økonomi? Kan dollaren gjenvinne sin tidligere makt og prestisje? Vil det oppstå et nytt, tilfredsstillende økonomisk system av asken til den gamle?
At det vil oppstå et nytt slags internasjonalt, økonomisk system, var gitt på forhånd. Det gjenstår ennå å se om det vil være noe bedre enn det gamle. Sannheten er den at ingen av denne verdens politikere eller økonomiske eksperter virkelig vet hva som vil skje. Som finansminister Connally sa: «Vi har vakt til live krefter som ingen kjenner rekkevidden av.»
I Toronto-avisen Globe and Mail kom Richard Needham med en nøktern vurdering i en lederartikkel som var skrevet like før høydepunktet på krisen i fjor sommer. Han omtalte den forringelse av britisk økonomi og valuta som hadde pågått i årtier, og sa: «Verden er opptatt av en flukt fra dollaren som kan sammenlignes med den flukt fra pundet som har foregått i det meste av min levetid. Grunnene er stort sett de samme; dollaren avtvinger ikke lenger respekt, fordi den industrielle innsats som står bak den, ikke lenger avtvinger respekt.»
Likheten mellom de to land er slående. De har begge levd over evne i årevis, og de har sluttet å framstille de beste varer til de mest konkurransedyktige priser. Needham sa derfor til slutt: «Kan forringelsen av den amerikanske dollar bli snudd i motsatt retning? Eller for å si det mer nøyaktig: Kan forringelsen av det amerikanske samfunn bli endret? Jeg tror ikke det, og her må vi igjen se på det britiske pund. Når først en nasjon begynner å forfalle, ser det ikke ut til at det er noe å gjøre ved det.»
De som studerer Bibelens profetier, er imidlertid ikke avhengig av hva verdens ledere eller økonomiske eksperter mener, for å få rede på hvordan det vil gå med denne verdens økonomi i framtiden. De vet hvordan det vil gå med den internasjonale økonomi, for Guds profetiske Ord sier tydelig at hele dette økonomiske system snart vil forsvinne sammen med denne verdens regjeringer. Alle disse styreformene vil bli erstattet med en regjering og et økonomisk system som står under Guds ledelse. — Dan. 2: 44.