Racere i naturen
STOR fart er noe menneskene til alle tider har vært betatt av, og de skapninger i dyreverdenen som beveger seg med stor hastighet, har ofte vært et samtaleemne blant dem. Det finnes da også en rekke dyr som er de rene racere. Men dyrene beveger seg ikke med stor hastighet bare for fornøyelsens skyld. Det er ofte en livsbetingelse at de kan sette opp farten.
Ta for eksempel haren, som må kunne bevege seg med stor hastighet for å holde seg unna revens klør. En av de harene som beveger seg hurtigst, er prærieharen. Når den løper fra en rev, farer den av gårde med en hastighet på over 55 kilometer i timen. Dens topphastighet er 70 kilometer i timen. Den beveger seg således hurtigere enn en engelsk mynde, og like hurtig som en veddeløpshest med rytter!
Når det gjelder å bevege seg med stor hastighet på kortere distanser, er det imidlertid ikke noe landdyr som kommer opp imot jaktleoparden eller geparden. Når denne strømlinjeformede raceren setter av gårde for å fange et bytte, skal den kunne nå en hastighet på over 70 kilometer i timen i løpet av to sekunder. «En har tatt tiden på geparder,» sier naturforskeren Ivan Sanderson, «og funnet at de har oppnådd en hastighet på omkring 100 kilometer i timen.» De kan oppnå en topphastighet på cirka 115 kilometer i timen.
Det er få større pattedyr som kommer opp imot gasellene når det gjelder å bevege seg med stor hastighet på lengre distanser. En har funnet at mongolgasellen er så rask at den kan bevege seg i en fart av omkring 95 kilometer i timen over en strekning på 800 meter. Gasellens bemerkelsesverdige hastighet blir omtalt i Bibelen. Det blir for eksempel sagt om kong Davids mektige menn at de var «rappe som gaseller på fjellene». — 1 Krøn. 12: 8; 2 Sam. 2: 18, Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse.
Det hurtigste pattedyret i Nord-Amerika er sannsynligvis prærieantilopen. Denne hurtigløperen kan styrte av gårde med en hastighet på nesten 65 kilometer i timen og holde denne hastigheten i flere kilometer. En tok tiden på én prærieantilope og fant at den holdt en hastighet på nesten 90 kilometer over en strekning på 800 meter. Et uvanlig trekk ved denne raceren i naturen er de lange, hvite hårene på bakpartiet. Når den løper, kan den hurtig få disse hårene til enten å reise seg eller å legge seg og derved sende ut et klart lysende signal. Når solen skinner, kan det ses på seks kilometers avstand. Dette signalet tjener tydeligvis til å advare andre prærieantiloper om at ulver og coyoter er på ferde, samtidig som det tjener som et flagg som kalvene kan følge, så fort de makter.
Prærieantilopene forsøker av og til å løpe forbi en bil eller et tog. I gamledager likte disse rappfotete skapningene i den vestlige delen av Amerika å løpe om kapp med datidens damplokomotiver. Ja, hele hjorder av prærieantiloper kunne løpe ved siden av toget en stund. Så kunne disse rappfotete dyrene sette opp farten voldsomt og plutselig hoppe over skinnene rett foran det skranglende lokomotivet og vifte med sine hvite «flagg», som for å triumfere over lokomotivføreren!
Racere i havet
Det er vanskeligere å oppnå stor hastighet i vannet, ettersom det øver større motstand enn luft. Vannet har i virkeligheten en tetthet som er 800 ganger større enn luftens, og dets viskositet eller seighet er omkring 50 ganger så stor. Ikke desto mindre er det mange skapninger i havet som kan svømme hurtig på grunn av den måten de er dannet på.
Delfinenes strømlinjeformede kropp og glatte hud reduserer friksjonen i vannet til et minimum. Disse hurtige og grasiøse hvalene kan gjøre skarpe svinger og bråstoppe. De svømmer ved å bevege halen og bakpartiet opp og ned, noe som gjør at de forskyver store mengder vann. De glir vanligvis gjennom vannet i en fart av 40 kilometer i timen, men ved én anledning beveget en delfin seg i siksak foran et skip som gikk med en fart av 60 kilometer i timen.
Det virker som om haiene beveger seg langsomt, for eksempel når de er på utkik etter noe å spise. Men hvis det blir behov for det, kan de plutselig sette opp farten. Blåhaien kan således komme opp i en hastighet på over 55 kilometer i timen. Ja, forsøk som ble gjort med én blåhai, viste at den kunne nå en hastighet på nesten 70 kilometer i timen over en kort strekning.
«Noe av det mest fullkomment strømlinjeformede som finnes» — slik er tunfisken blitt beskrevet. Den er dannet slik at den kan ta seg hurtig fram, og dens glatte kropp beveger seg gjennom vannet med et minimum av anstrengelser. Det ser ut til at den kan bevege seg i en fart av nesten 65 kilometer i timen. Og den liker virkelig å farte omkring! Én tunfisk ble merket av vitenskapsmenn utenfor Cat Cay på Bahamaøyene. Den ble fanget utenfor Bergen 122 dager senere — cirka 8500 kilometer fra utgangspunktet!
Den åttearmete blekkspruten, som kravler rundt på havbunnen, blir vanligvis ikke akkurat betraktet som noen racer. Men hvis den ser en fare, benytter den seg av jetdrift! Denne levende jetmaskinen fyller sin tykke, muskuløse hudfold, kappen, med vann som den støter ut gjennom en bevegelig trakt, som kan rettes i en hvilken som helst retning, og dermed farer den av gårde! En perledykker i Stillehavet sa om kjempeblekkspruten; «Med en veldig kraft kan den skyte seg selv bakover som en rakett mellom 15 og 30 meter, så fort at det nesten er umulig å følge den med øyet. Det er et tigersprang, den hurtigste bevegelse jeg har sett i den undersjøiske verden.»
Den tiarmete blekkspruten er i likhet med den åttearmete en racer i havet som kan oppnå en forbausende hastighet. Når de tiarmete blekksprutene ønsker å dra et eller annet sted i en fart, gjør de som mange mennesker — de benytter seg av jetkraft. Ja, disse tiarmete skapningene, som kan være 18 meter lange, har fart som sin spesialitet. Alle sine armer til tross har disse blekksprutene en strømlinjeformet kropp. Den tiarmete blekkspruten, som er en rakett av høyeste klasse, kan forandre retning på et øyeblikk og bevege seg opp og ned og framlengs og baklengs, men som oftest beveger den seg bakover.
Hvis en tiarmet blekksprut blir angrepet av en delfin, sprøyter den ut en sky av «blekk» som ligner den selv, for å føre fienden på avveie. Deretter antar den selv en nøytral farge og kommer seg ut av faresonen. Hvor hurtig kan den gjøre dette? En autoritet på området, dr. Gilbert L. Voss, sier: «Det er ingen som riktig vet hvor hurtig de tiarmete blekksprutene kan svømme, ettersom deres bevegelser er så uregelmessige. Men de er avgjort blant de hurtigste dyrene i havet. Noen kan skyte seg opp av vannet til en høyde av mellom ni og 12 meter og så sveve bortover bølgene mer enn 30 meter. Det er ikke uvanlig at de lander på dekket på et skip.» Disse reaksjonsdrevne blekksprutene er ikke hemmet av noen energikrise!
Mange andre skapninger i havet er også imponerende racere. Det sies for eksempel at barrakudaen kan oppnå en hastighet på 50 kilometer i timen, og at den blå sverdfisken kan spurte av gårde i en fart av 80 kilometer i timen. Men den hurtigste fisken er kanskje en art av seilfiskene, som er beslektet med sverdfisken. Ifølge C. W. Coates og J. W. Atz, som er henholdsvis konservator og visekonservator ved New York zoologiske selskaps akvarium, «ligner denne fisken, som holder til i Atlanteren, mest av alt en torpedo når den farer gjennom vannet med alle finnene tett inntil kroppen. . . . Denne fisken ser ut til å være ytterst strømlinjeformet. . . . Det sies at de kan oppnå den fenomenale fart av 95 kilometer i timen under vannet». Ifølge Guinness Book of World Records skal én slik fisk utenfor Floridas kyst ha kommet opp i en hastighet på 110 kilometer i timen. Det er fartsrekord blant fiskene!
Fugler som kan løpe
Den langnebbete, langbeinte og langhalete kaliforniske jordgjøken kan virkelig bruke beina. Denne gjøkfuglen foretrekker å løpe framfor å fly, selv om den tar til vingene når den skal krysse en canyon. På bakken kan den med letthet bevege seg i en fart av mellom 25 og 30 kilometer i timen, og det ser ikke ut til at den noen gang blir trett. Når den løper rundt, kan den plutselig hoppe noen desimeter opp i luften for å få tak i et lekkert insekt. Jordgjøken er så lett til beins at hvis den blir jaget, sprinter den heller av gårde for å komme seg unna enn den tar til vingene. Hvis en eller annen hindring dukker opp i dens vei, er det ikke noe problem, for ved hjelp av halen styrer den med letthet unna. Etter hva det fortelles, kjørte en bil en gang etter en jordgjøk som pilte av gårde i en fart av 35 kilometer i timen.
En annen fugl som kan løpe hurtig, er emuen. Én av disse store fuglene som ble fulgt av en bil, klarte å holde en hastighet på nesten 50 kilometer i timen i over 15 kilometer.
Selv om emuen er snar på foten, blir strutsen regnet for å være den fuglen som beveger seg hurtigst på bakken. Vingene på denne rappfotete raceren kan ikke brukes til å fly med, men de bidrar likevel til å løfte fuglens tunge kropp når den løper, slik at den kan komme opp i en hastighet på omkring 65 kilometer i timen! Skaperen av strutsen og alle de andre racerne både på landjorden, i havet og i luften omtalte selv denne fuglens hastighet da han sa til Job at «når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter». — Job 39: 21.
Fugler i flukt
Kolibrien særmerker seg når det gjelder stor hastighet på en kort distanse. En mener at den kan fly i en fart av hele 95 kilometer i timen. Den ser ofte ut som en pil som farer gjennom luften. I det ene øyeblikket står den stille i luften over en blomst, og i det neste befinner den seg i toppen av et høyt tre. Kolibrien flyr opp og ned og framlengs og baklengs; den er den eneste fugl som virkelig kan fly baklengs. Den gjør dette ved å forandre stigningsvinkelen på vingene, omtrent på samme måte som en helikopterfører gjør. Dette levende helikopter skiller seg i sannhet ut blant skaperverkets fjærkledde racere!
Det er få som vil dra ørnens overlegenhet som flyger i tvil. Bibelen nevner ørnens hurtighet flere ganger. (2 Sam. 1: 23; Jer. 4: 13) I Habakuk 1: 8, hvor det blir profetert om at de babyloniske hærstyrker og deres hester skulle komme og ødelegge det utro Jerusalem, sies det for eksempel: «De flyr som en ørn når den styrter seg over sitt rov.» Kongeørnen flyr så hurtig når den har fått øye på et bytte, at, som én autoritet sier, «lyden av luft som hviner gjennom dens vingefjær, kan høres på lang avstand». Den farer av sted med en hastighet på over 190 kilometer i timen når den styrter seg over sitt rov!
Men hvilken fugl tar prisen blant alle racere i luften? Autoritetene er ikke helt enige om det. Noen sier det er vandrefalken, som i De forente stater ofte blir kalt «andefalken» fordi den er så begeistret for «andestek» til middag. Denne fuglen med den kraftige kroppen og de lange, spisse vingene sparer tydeligvis på kreftene til det er spisetid. En naturforsker som har studert falkene når de er sultne, sier: «Jeg har mange ganger høyt over meg sett den sette kursen nedover, gjøre et kraftig vingeslag for å få opp farten for så å slå sammen vingene og styrte ned mot jorden som en slynget stein.» Når falkene stuper på denne måten, antas det at de kommer opp i en fart av hele 290 kilometer i timen. Én falk passerte et fly som stupte rett ned med en hastighet på 270 kilometer i timen, og piloten sa at det var som om flyet hans «sto stille».
Andre sier at fregattfuglen muligens er den fugl som flyr fortest. Denne fuglen er konstruert med tanke på rask flukt, og den har et kolossalt vingespenn — på hele 1,8 meter. Den er blitt kalt «et fly . . . uten sidestykke i naturen». Ifølge det som er blitt registrert, kan den fly med en hastighet på omkring 160 kilometer i timen, men en antar at den kan komme opp i langt større hastigheter. J. E. Capstickdale la merke til noen fregattfugler som befant seg over hans skonnert og fløy mot en øy. Han tok tiden på dem med sitt kronometer og kom til at de beveget seg i en fart av 418 kilometer i timen. Denne hastigheten blir imidlertid dratt i tvil av de fleste autoriteter. Capstickdale sa i hvert fall:
«Jeg kan tilføye at jeg alltid har vært interessert i fuglenes flygehastigheter, og jeg har sett den amerikanske andefalken komme opp i enorme hastigheter, men jeg kan uten å nøle si at jeg alltid har kunnet identifisere prikken i luften som en fugl. Når fregattfuglen dykker etter sitt bytte, fisk eller skilpaddeunger, er den imidlertid ikke lenger en prikk; den er ingenting annet enn en meget utydelig flekk som bare kan oppdages av et skarpt og øvet øye.» — Nature Parade av Frank W. Lane.
Noen naturforskere mener at tårnsvalene i virkeligheten er de fuglene som flyr hurtigst av alle. Disse racerne med sine sigdformede vinger flyr hele dagen uten å stanse og fanger insekter i luften. Om kvelden, når det siste sollyset forsvinner fra himmelen, hender det at en amerikansk tårnsvale som blir kalt «skorsteinssvalen», kretser over en ubrukt skorstein og så flyr rett ned i den for deretter å klamre seg fast i vertikal stilling på innsiden av den og gå til ro for natten. Enkelte tårnsvaler tilbringer også hele natten i luften!
Det finnes således fugler som tilbringer praktisk talt hele livet i luften. De holder seg til og med på vingene under uvær og stormvær som ville få andre fugler til å gå i dekning. I India tok en tiden på noen pigghaleseilere mens de tilbakela en strekning på mellom tre og fire kilometer. Hastighetene varierte mellom 278 kilometer i timen og 350 kilometer i timen! «Denne fuglen,» sier Guinness Book of World Records (1973-utgaven), «er den hurtigst flygende levende skapning.»
Disse racere i luften, i havet og på land er så enestående konstruert at menneskene har kopiert enkelte trekk ved dem for å frambringe hurtigere kommunikasjonsmidler. Fuglenes form har bidratt til utformingen av flyene, og for å få størst mulig glede av vannsporten har en etterlignet frosker, seler og andre dyktige svømmere ved å gjøre bruk av svømmeføtter av gummi. Men æren og prisen for den enestående måten disse skapningene er dannet på, bør ikke gå til disse skapningene selv, men til Ham som skapte disse racerne i naturen. — Åpb. 4: 11.