Hungersnød hjemsøker Afrika
HUNGERSNØDENS fryktede svøpe herjer nå en stor del av Afrika. Nøyaktig hvor stor del av det afrikanske kontinent som er berørt, er vanskelig for ikke-afrikanere å forestille seg.
Se på kartet over Afrika. Plassér fingeren på det aller vestligste punktet, på landene Senegal og Mauretania. Flytt den så østover sør for Sahara-ørkenen gjennom Mali, Øvre Volta, Niger og Tchad. Du har nettopp tilbakelagt over 3000 kilometer — et område som kalles Sahel-beltet og huser over 25 millioner mennesker. I fem år har store deler av dette området vært hjemsøkt av en av de største hungerkatastrofer i manns minne.
Hopp så over Sudan til Etiopia. To tett befolkede provinser i det indre av dette landet er også rammet av tørke og matmangel. Ja, fra vest til øst er Nord-Afrika i ferd med å bli avsvidd. Selv om noen av de meldinger som har kommet fra Afrika, tydeligvis har vært overdrevne, er det et faktum at forholdene er svært alvorlige.
Forholdene i Sahel-beltet
I Sahel-området kommer dagtemperaturen vanligvis opp i 45 grader celsius i skyggen. En slik brennende hete og det at regnet ikke kommer når det skal, har ført til at delvis dyrkbart land er blitt helt goldt. De få vekstene som klarer å klynge seg til livet i den intense heten, er forkrøplet, veksthemmet og inntørket. Trærne står skarpt avtegnet mot himmelen som skrøpelige skjeletter. Der hvor det en gang vokste gress, er det nå ørken.
Der hvor elvene hadde sitt leie, er det nå sand. Av vanningsstedene er det bare infiserte mudderhull igjen. Opptil 80 prosent av buskapen — mange tusen kyr, geiter, sauer og kameler — har krepert og er blitt liggende på den uttørkede, sprukne jordoverflaten.
De som har lidt størst skade, er imidlertid menneskene selv. I fjor sommer ble det på offisielt hold anslått at hvis det ikke kom nedbør, eller hvis andre land ikke fortsatte å gi store mengder mat, ville cirka seks millioner mennesker dø. En katastrofe av slike dimensjoner er øyensynlig blitt avverget, i hvert fall foreløpig. En kjenner ikke til nøyaktig hvor mange som har omkommet, men ifølge de fleste beregninger skal det være «utallige tusener».
Det er en rekke faktorer som gjør det vanskelig å fastsette tallet på omkomne nøyaktig. Mange av offerne er nomader som lever og dør i ørkenen, langt borte fra de store befolkningssentrene. Dødsfallene blir dessuten ofte tilskrevet sykdommer som blir dødelige på grunn av hungeren, i stedet for at de blir tilskrevet sult.
Forholdene er blitt så vanskelige i ørkenområdet at enkelte stammer i Tchad har bedt inntrengende om ikke å bli vaksinert mot difteri. Hva er grunnen til det? Jo, de resonnerer som så at de vil dø hurtigere av denne sykdommen enn av sult. At forholdene er ytterst vanskelige, framgår også av meldinger om at mange hyrder avstår fra vann og melk for at kalvene skal få en sjanse til å leve. Noen skal til og med ha slaktet sine verdifulle kameler og stukket hull på skrottene for å nyttiggjøre seg vanninnholdet. Andre nomader skal ha presset gjødsel for å få tak i væte.
Hungersnødens virkninger er særlig alvorlige blant barn og eldre. Hjelpearbeidere forteller om barn som er vanskapt på grunn av sult og ofte altfor svake til at de orker å vente på sin rasjon i «suppekøen».
Hungersnøden i Etiopia
Det har vært mer sparsomt med meldinger om matmangelen i Etiopia, men situasjonen er ikke mindre kritisk der enn i Vest-Afrika. Mellom april og august 1972 var det, ifølge en FN-rapport, anslagsvis 100 000 som døde i Etiopia. Enkelte mener at tallet i virkeligheten var mye høyere.
Siden da har i hvert fall utallige andre mistet livet. Ved bare 13 hjelpestasjoner i en av provinsene var det for en tid siden mellom 700 og 1000 som døde hver uke. Og en som arbeider i en av flyktningeleirene, sier: «Når dødeligheten er så stor blant disse menneskene, kan vi være absolutt sikre på at det er hundrevis, om ikke tusenvis, som dør ute i distriktene.»
Jonathan Dimbleby kom med en førstehåndsberetning om tilstandene i nødhjelpleirene som ble gjengitt i The Guardian. Han beskriver den «håpløse situasjonen» der:
«Et barn sugde fortvilt av sin sultende mors uttørkede bryst; en kvinne som var angrepet av dysenteri, forsøkte å vakle ut fra sitt tilholdssted uten å falle, men klarte det ikke; en gutt som kanskje var 12 år, og som hadde armer og bein som var tynne som pipestilker, strevde med å bære en kanne med vann som ikke tok stort mer enn en liter; en annen holdt sin døende fars hode i hendene — uansett hvor vi vendte oss, så vi de samme fortvilte øynene.»
Forholdene er blitt så kritiske at en lege i Kembolishia-leiren sier: «Hvis avlingene slår feil enda en gang, tror jeg at resultatet blir en massekatastrofe.»
Hva forårsaket hungersnøden?
Men hvorfor har denne situasjonen oppstått i Vest-Afrika og Etiopia? Den mest direkte årsaken har naturligvis vært mangel på tilstrekkelig nedbør.
Sahel-området opplever nå det sjette året uten nedbør av større betydning. Tørken er blitt en del av tilværelsen og har skapt et tilsynelatende endeløst kretsløp. Når jordbunnen stadig blir varmere, tørker den inn og blir gold og støvaktig. Den relative fuktigheten blir lavere, og dette igjen vanskeliggjør dannelsen av regnskyer. Som følge av dette blir det enda varmere; på denne måten fortsetter kretsløpet. Elver som har dannet naturlige grenser mot ørkenen, tørker så inn. Resultatet er at Sahara-ørkenen hvert år vokser i sør.
Det har vært enkelte små avbrekk i tørken. Disse har imidlertid ikke vært store nok til å være til virkelig hjelp. Når det har regnet litt, planter kanskje bøndene hirse, durra eller jordnøtter, men så kommer solen og tørker inn plantene. I fjor var det enkelte bønder som sådde tre-fire ganger etter en regnskur. Men fordi det ikke har vært jevn fuktighet, er det få av disse avlingene som har vokst helt fram.
Tørkens kretsløp har også vært holdt i gang på andre måter — av menneskene. Under tørken har noen bønder som et utslag av sult og fortvilelse spist det såkornet som de hadde lagt av til året etter. En diplomat fra dette området kom inn på hvor uvanlig dette er: «I mitt land tar en bonde omhyggelig vare på såkornet. År etter år velger han ut det aller beste korn av avlingen og sparer det som såkorn. Men i år spiser de såkornet. Jeg har ikke sett maken i hele mitt liv.» Når folk spiser såkornet, har de ingenting å så året etter, selv om vekstforholdene da er gunstige.
Menneskene har også på annen måte bidratt til at tørken er blitt verre — ved å drive rovdrift på beitene. I begynnelsen av 1960-årene, da det tilsynelatende var rikelig med mat til husdyrene, skaffet nomadene seg langt flere dyr enn det fantes nok beite til. Dette var dessuten svært hardføre dyr som var spesielt vaksinert mot forskjellige sykdommer. Når det så ikke regnet på flere år, flyttet folk lenger sør med disse store hjordene til steder hvor det ennå var vann og beiter. Store områder ble på denne måten sakte, men sikkert snaugnagd.
Problemer i forbindelse med hjelpearbeidet
Selve den måten denne hungersnøden utviklet seg på, har også bidratt til at den er blitt så alvorlig. Den utviklet seg litt etter litt og ble etter hvert ytterst kritisk. Fordi den ikke oppsto plutselig, slik hungersnød ofte gjør i vår tid, har den derfor ikke fått det samme preg av «sensasjon» som lignende tilfelle andre steder. Resten av verden var lenge uvitende om hva som foregikk i dette området. Det tok derfor også tid før det ble gjort noe for å hjelpe.
Myndighetene i de aktuelle landene var tydeligvis ikke fullt klar over hungersnødens omfang før nomadene begynte å forlate ørkenen og dra inn i byene for å få tak i mat. I hovedstaden i ett vestafrikansk land økte således befolkningen fra 40 000 til 120 000 i løpet av noen få måneder.
På den annen side ser det også ut til at hungersnødens fulle omfang med hensikt er blitt dekket over av visse embetsmenn i noen av de samme landene. På denne måten prøvde de å bevare det bilde resten av verden har dannet seg av dem som et utviklingsland. De store byene tok ikke alltid imot de sultne nomadene fra ørkenen. Voldsomme sammenstøt skal ha funnet sted mellom flyktningene og de fastboende, som betraktet nomadene som «parasitter».
Andre afrikanske land ble anklaget for å vise manglende omtanke og for å være sene til å hjelpe dem som var i nød. Regjeringsorganet Tanzanian Daily News sa: «Hva har skjedd med Afrikas brorskapsånd? . . . Vi snakker så mye om afrikansk enhet og solidaritet, men når det kreves handlinger, står vi med hendene i lommene.»
I noen tilfelle var det også tydelig at utenlandske hjelpeorganisasjoner ble hindret i å bringe hurtig hjelp til de kriserammede områdene. Deres egne og andres omfattende byråkratiske metoder og feil forårsaket mange dagers forsinkelse i matvareleveransene. En rekke nødhjelporganisasjoner og humanitære organisasjoner fikk ikke desto mindre ordnet det slik at store forsyninger ble sendt av gårde og distribuert via jernbane, lastebil og til og med kamel. Til nomadene i ørkenen ble det sloppet ut mat fra fly.
Men hva med framtiden?
Kan det bli slutt på slike hungerkatastrofer?
Kortsiktige planer gjør det nødvendig å fortsette nødhjelpen. Det er blitt anslått at det må sendes cirka 662 000 tonn mat til Sahel-området i år. Men selv om det skulle komme regn, vil det ta mange år å bøte på skaden. Utsultede kyr kan ikke lenger kalve. Folk er blitt drevet bort fra sine hjemsteder og møter en helt annen livsstil inne i byene.
Hva så med de langsiktige planene? Kan det én gang for alle bli slutt på Afrikas hungerkatastrofer? De fleste embetsmenn innrømmer at når de skal svare helt ærlig på det, må de si at utsiktene er temmelig dystre.
Noen taler om å demme opp elver for å skaffe vann til husdyrene i år med tørke. Men ved slike tiltak skaper en også nye ynglemuligheter for en type knott som forårsaker sykdommen «elveblindhet», som er så fryktet i dette området. Tusenvis av mennesker er allerede så hardt angrepet at de ikke er i stand til å utføre gårdsarbeid; dette bidrar bare til å gjøre de økonomiske problemene enda større.
Andre eksperter mener at «utdannelse» er løsningen på Afrikas matvareproblemer. Men for mange afrikanere står «utdannelse» ikke for noe annet enn et forsøk på å påtvinge dem den vestlige verdens levesett. Joseph Ki-Zerbo i Øvre Volta hevder at det bare fører til at afrikanerne blir avhengige av utlandet. Han skriver i Ceres, en publikasjon som blir utgitt av FN’s organisasjon for ernæring og landbruk:
«I Afrika, hvor store områder ligger brakk år etter år på grunn av mangel på utstyr og undervisning og venter på å bli valorisert [gjort verdifulle], er en befolkning som fram til slutten av det 19. århundre bevarte en viss, om enn middelmådig, likevekt med hensyn til å klare seg selv, blitt stadig mer avhengig av amerikansk hirse, sovjetisk ris og européisk mel og semulegryn for å holde seg i live. Utviklingslandene ligger i stadig større utstrekning og kryper under de rikes middagsbord.»
Nei, denne verdens menn har ikke noen virkelig løsning på sultproblemene i Afrika. Men Gud, som har skapt jorden og satt den i stand til å frambringe føde, har løsningen. De sultende afrikaneres problemer og problemene til menneskene i resten av verden vil bli løst én gang for alle av Guds rike.
Jesus Kristus forutsa at et av de mange store problemer som skulle kjennetegne den tidsperiode som kalles «verdens ende», skulle være hunger. (Matt. 24: 3, 7, 8) Den kjensgjerning at disse forholdene gjør seg gjeldende i så stort omfang, trass i de anstrengelser verdensomfattende hjelpeorganisasjoner og mennesker med de beste intensjoner gjør seg, og trass i den store tekniske utvikling som har funnet sted, understreker at denne profetien har fått sin oppfyllelse.
Bibelen har også forutsagt at Guds rike skal gjøre ende på menneskenes selviske herredømme over jorden og gjøre jorden til et paradis, hvor alle vil få rikelig å spise. Denne profetien vil også snart få sin oppfyllelse. — Matt. 6: 9, 10; Sl. 67: 7, 8; 72: 16.
[Kart på side 5]
(Se den trykte publikasjonen)
MAURETANIA
SENEGAL
MALI
ØVRE VOLTA
NIGER
TCHAD
ETIOPIA