Sinnslidelsenes mange ytringsformer

DET finnes mange forskjellige former for sinnslidelser. Sinnslidelsene kan sammenlignes med en skuespiller som ifører seg forskjellige kostymer, alt etter hvilken rolle han spiller.

Den usikkerhet som gjør seg gjeldende i denne forbindelse, er så stor at enkelte kjente psykiatere til og med hevder at når det gjelder sinnet, finnes det ikke noe som heter «sykdom». De mener at det bare dreier seg om «eksentrisk oppførsel». Men det er blitt bevist at når normale mennesker får blod fra schizofrene, kan de bli midlertidig sinnssyke, og det skulle motbevise den ovennevnte påstanden. Det gjør også det faktum at tilstanden ofte er arvelig.

Noen autoriteter innvender mot at en bruker slike benevnelser som «schizofreni» og «manisk-depressiv sinnslidelse» når en skal beskrive slike sykdommer. De sier at disse benevnelsene bare gjør tingene verre, fordi mange setter dem i forbindelse med noe uhyggelig.

Pasienten og hans familie bør imidlertid ikke la diagnosen og det navn sykdommen får, gjøre at de blir skremt eller gir opp alt håp. Faktum er at sinnslidelser sjelden kan anbringes i en bestemt «bås» hva symptomer og årsak angår. Dette gjør det vanskelig å stille en bestemt diagnose og å foreskrive en bestemt behandling, og det kan være stor meningsforskjell blant autoritetene. Det er også delte meninger om hvilke tilstander som bør få hvilke benevnelser.

«Organiske sinnslidelser»

Det er vanlig å inndele alle sinnslidelser i to store grupper, «organiske» og «funksjonelle». De organiske sinnslidelsene omfatter blant annet dem som viser seg ved fødselen eller kort tid etter, for eksempel cerebral parese, mongolisme, kretinisme og andre former for psykisk utviklingshemning.

Andre organiske sinnslidelser viser seg på et sent tidspunkt i livet, for eksempel senilitet med forskjellige mentale avvik, ofte karakterisert ved barnslighet. Slike mentale tilstander får oss til å tenke på Shakespeares ord: ’Én gang mann, men to ganger barn.’

Nevroser

Som en kontrast til organiske sinnslidelser har vi de funksjonelle sinnslidelsene. En vanlig og mild form er nevrosene. De som lider av nevroser, populært kalt nervøsitet, kalles nevrotikere, noe som ofte blir oppfattet slik at det er lite, om i det hele tatt noe, i veien med dem. Men det er ikke en riktig oppfatning.

En nevrotisk person mister ikke følingen med virkeligheten, men han er handikappet fordi han mangler selvtillit, eller fordi han er mistenksom og/eller anspent. En som lider av nevrose, kan være overdrevent bekymret for sitt arbeid, sin familie eller sin helse. Han nærer kanskje overdreven frykt for mennesker eller steder og kan for eksempel være redd for å ta heisen. Noen av symptomene kan være at han spiser i ett sett, at han hele tiden er irritabel, eller at han får voldsomme temperamentsutbrudd så snart han blir det aller minste provosert. Som oftest er han klar over problemet, men han kjenner ikke årsaken og er øyensynlig ikke i stand til å holde problemet under kontroll.

Du mener kanskje at du lett vil kunne se om et menneske er nevrotiker. Men det er ikke alltid så enkelt, for nevrosene ligger ikke alltid klart framme i dagen. Hvordan det? Jo, på grunn av det psykosomatiske prinsipp forårsaker de ofte fysiske lidelser. Nevrotikeren konsentrerer seg kanskje om de kroppslige plagene i stedet for å prøve å gjøre noe med den egentlige årsaken. Nevrosene kan komme til uttrykk i mange forskjellige kroppslige plager, for eksempel fordøyelsesbesvær, problemer med hjertet, pustevanskeligheter og hudutslett.

I motsetning til nevrotikeren har den psykotiske eller virkelig sinnssyke et mer merkbart problem. Han mister følingen med virkeligheten og reagerer svært unormalt. Det er derfor blitt sagt: «Den nevrotiske bygger luftslott, den psykotiske bor i disse slottene, og psykiateren mottar husleien.»

Depresjon

Nevrotiske personer kan til en viss grad lide av depresjon, men psykotisk depresjon stikker som oftest dypere og gjenspeiler en mer alvorlig sinnslidelse. Depresjon i forskjellig grad er blitt stemplet som «den ledende sinnslidelse i USA». Verdens helseorganisasjon har omtalt depresjon som verdens største helseproblem. Fordi denne lidelsen er så utbredt, er vårt tiår blitt kalt «melankoliens tidsalder».

En som lider av depresjon, føler seg ofte ensom og unyttig og synes at alt er håpløst. Dette er ganske sikkert forklaringen på at et stort antall deprimerte begår selvmord — 36 ganger så mange som blant befolkningen i sin alminnelighet. Den deprimerte har ofte en sterk skyldfølelse eller en følelse av å være uverdig. Mange er lite interessert i mat, klær og det annet kjønn. Dette er også ofte symptomer på det som populært kalles nervesammenbrudd.a Kvinner er mer utsatt for depresjoner enn menn er.

En alvorlig psykisk forstyrrelse er «dyp depresjon» eller «depressiv psykose». Mange skifter mellom perioder av oppstemthet og aktivitet og perioder av dyp depresjon. Det er disse periodiske forandringene som karakteriserer en «manisk-depressiv» sinnslidelse. Det er som oftest de som har en slik lidelse, som vil overfalle andre og ødelegge ting omkring seg. I den «maniske sykdomsfasen» kan de ikke desto mindre utføre et svært skapende arbeid.

Schizofreni

En av de mest alvorlige og utbredte sinnssykdommene er schizofreni. Schizofreni har også mange ytringsformer, og psykiaterne bruker derfor ofte flertallsbenevnelsen schizofrenier. I de psykiatriske sykehus her i landet utgjør pasienter med schizofrene lidelser omkring halvparten av alle innlagte. Det er med rette blitt sagt at hjertesykdommene forårsaker flest dødsfall, men at schizofreni forårsaker de fleste tilfelle av hjertesorg.

Om lag tre av hver 100 vil få schizofreni i en eller annen grad i løpet av sitt liv, de fleste i alderen mellom 16 og 30 år. Schizofreni er med rette blitt betegnet som «en av de mest nedbrytende og invalidiserende av menneskenes plager» og «noe av det forferdeligste et menneske kan oppleve».

De schizofrene trekker seg ofte inn i seg selv og går helt opp i sin egen fantasiverden. Dette kan gå så langt som til at pasienten får hallusinasjoner og/eller vrangforestillinger. Pasientens sanser, følelsesliv og oppførsel gjennomgår voldsomme forandringer. Folk og gjenstander kan bli oppfattet som fremmedartede; maten kan smake rart; forskjellige lukter kan virke frastøtende; lyder kan virke enten uutholdelig kraftige eller bare så vidt hørbare. Pasienten kan føle seg deprimert, anspent eller trett. Til de mest alvorlige former for schizofreni hører paranoid schizofreni, som gir seg utslag i storhetstanker, følelse av fiendtlighet, forfølgelsesforestillinger og så videre, og katatoni, en hemningstilstand som karakteriseres ved at pasienten ikke er i stand til å snakke og/eller bevege lemmene.

De som har en schizofren lidelse, er som oftest farligere for seg selv enn for andre. En psykiater sa således at hvis det fantes et strøk hvor det utelukkende bodde schizofrene, ville det finne sted langt færre voldshandlinger der enn i et strøk hvor det hovedsakelig bor friske mennesker. Men antall selvmord blant de schizofrene er 20 ganger så høyt som blant andre. En regner med at én tredjedel av de schizofrene vil bli friske av seg selv, én tredjedel vil bli værende som de er, og én tredjedel vil bli verre.

Vi bør imidlertid merke oss at den vanlige schizofrene i størsteparten av sitt liv ikke egentlig er sinnssyk. Mange schizofrene har utrettet mye konstruktivt.

Hyperaktive og autistiske barn

Også de svært unge har mentale og følelsesmessige problemer. Stadig flere barn i vår tid er det vi kaller hyperkinetiske eller hyperaktive. De vil være i aktivitet hele tiden. De er svært rastløse og vanskelige og har vondt for å konsentrere seg om noe, men hopper stadig fra det ene til det andre. Fem prosent av barna i USA, over halvannen million, er hyperaktive. De fleste er gutter.

De autistiske barna er de hyperaktives rake motsetning. Autisme blir definert som «en sinnstilstand som kjennetegnes ved dagdrømmerier og fantasier og manglende interesse for omverdenens virkelighet». Også dette problemet er langt mer utbredt blant gutter enn blant piker, ja, det er fire ganger så mange gutter som har det. For 30 år siden var både benevnelsen og tilstanden forholdsvis ukjent. Men i dag er de nokså utbredt. Det finnes til og med foreninger for autistiske barn i Japan, Storbritannia, Vest-Tyskland og USA (og det er verdt å merke seg at alle disse er høyt industrialiserte land, hvor folk blir sterkt utsatt for stress og press).

Vi har her bare kommet inn på de mest vanlige eller best kjente formene for sinnslidelser. Sinnslidelsene har mange ytringsformer, og hver av dem kan gjøre seg gjeldende i forskjellig grad. Noen blir svært lett angrepet, mens andre blir svært hardt angrepet. Uansett hvilket navn sykdommen har, finnes det ikke to tilfelle som er nøyaktig like.

Men hva kommer det av at noen blir sinnslidende, mens andre ikke blir det? Hva er de egentlige årsakene til sinnslidelsene?

[Fotnote]